Hva gjør vi med portrettstatuene på sokkel?

Portrettstatuer i det offentlige rom har lange tradisjoner – flere tusen år tilbake i tid. Spørsmålet hva man gjør med disse etter hvert som tidene skifter, er blitt stilt med jevne mellomrom opp gjennom historien. Løsningene har vært mange, fra å rive statuene ned og kaste dem på historiens gravhaug til å la dem gå til grunne av elde – eller gjenbruk. 

En av årets mange polariserte debatter handler nettopp om hva vi gjør med kontroversielle skulpturer i det offentlig rom. Debatten gir oss mulighet til å reflektere over monument-historien, motivene bak oppføringen av statuer, hvem som sto bak og finansierte dem og de som ble ekskludert. Sist, men ikke minst, åpner debatten for den nødvendige diskusjonen rundt ekskluderte grupper – de som ikke har fått portrettstatuer, og som burde fått det. Debatten er komplisert og har mange lag, selv om den på overflaten virker polarisert ut fra et «bli stående» eller «fjerne»-synspunkt.

Hva gjør vi med statuer av personer som tidligere er plassert ut i byrommet og som representerer rasistiske idéer, støtte til slavehandel og holdninger vi tar avstand fra? 

Christine Amadou: La dem stå! Men supplér dem gjerne med innskrifter eller nye monumenter som problematiserer eller kommenterer deres rolle i historien. Vi tar ikke et oppgjør med vår egen historie ved å fjerne de delene vi skammer oss over. Men det fins selvfølgelig nyanser: En statue av en slavehandler qua slavehandler kan ikke bli stående som et hylningsmonument. Vi ville aldri godtatt et monument over Quisling sentralt plassert i bybildet, uansett hvor historisk interessant det hadde vært. 

Statuene som er under debatt i Norge i dag, er portretter av menn som historien har avdekket nye sider ved. Dermed oppleves portrettene som provoserende fordi vi nå vet noe nytt om dem som er portrettert. 

Men historiske perspektivskifter kan slå inn på mange måter: Gustav Vigelands statue «Overrasket» fra 1942 har fått en helt ny betydning etter at det ble kjent at modellen for den var jødiske Ruth Maier som ble deportert og drept i Auschwitz samme år. 

Iben Rygh Bø: Historieprofessor ved Harvard, Maya Jasanoff, skriver at massene som rev ned statuen av slavehandler Edward Colston i Bristol, ikke slettet historie, men skrev den ved å “insist that public space reflect the values of postcolonial Britain”. Vi løser ikke rasisme ved å fjerne slike statuer, men debatten oppstår grunnet et visst kunnskapsvakuum rundt samfunnets rolle i opprettholdelsen av rasisme. Ved å la slike stå i offentligheten mener jeg vi som samfunn velger å minnes en hvitvasket, statisk fremstilling av historie, når historie som disiplin er dynamisk og flersidig. 

Når det har blitt argumentert at vi, i stedet for å rive ned statuer, bør rette oss mot dagens «hverdagsrasisme», ses det bort fra at både feilrepresentasjon og mangel på representasjon i offentligheten er undertrykkende mekanismer. Jeg kan ikke med sikkerhet si hva vi bør gjøre. Men, argumentet om at fjerning av statuer er lik forandring av historie, forutsetter noe jeg ser som lite sannsynlig; at vi i prosessen destruerer all informasjon knyttet til skikkelsene, litt som britiske kolonioffiserer i Uganda da de brant dokumenter før deres exit fra kontinentet.   

Ingvild Krogvig: Fortidens syn på raser, kvinner og seksuelle minoriteter er med dagens øyne stort sett politisk ukorrekt. Å fjerne alle spor av historiske personer i det offentlige rom som ikke tenkte som oss, vil i praksis bety at man utraderer helt sentrale deler av fortidens minneskultur. Det er en autoritær form for revisjon av historien vi bør være varsomme med.

Som den danske historikeren Egander Skov påpeker: «Oppgaven består ikke i å vaske flekkene på historien bort, men derimot å hjelpe en historisk bevissthet på vei …». Så fremfor å se fortidens portrettstatuer som et problem, mener jeg vi kan se dem som en kilde til økt historisk bevissthet. 

Samtidig går det en grense et sted. For mitt vedkommende går den ved avbildninger av skikkelser i vår nære fortid som ledet bestialske regimer preget av folkemord, terror og tortur, som Mao, Hitler, Stalin, Pol Pot og Kong Leopold.

Lise Mjøs: Dette er et godt spørsmål, som rettmessig bør diskuteres når vi får ny kunnskap om historiske hendelser og skikkelser. Jeg mener at skulpturer som på et gitt tidspunkt er vurdert som utplasseringsverdige i våre byrom som hovedregel bør bli stående. Hvis vi utraderer de fysiske kunstverkene er det også en fare for å utradere deler av vår historie og vår mulighet til å diskutere problematiske sider ved holdninger i fortiden. Monumentene er symboler på sin tid. Ved å ha slike skulpturer i byrommet kan vi diskutere og formidle temaer som er problematiske. Uten slike synlige bevis er det mindre sjanse for at vanskelige temaer diskuteres i offentligheten. Oslo kommunes kunstsamling forvalter de fleste kunstverkene i byens offentlige rom, og tar gjerne del i den offentlige diskusjonen om det enkelte verket. 

Bør bronsestatuene av Winston Churchill (av Ivor Roberts-Jones, 1976) og Ludvig Holberg (statue i bronse av Dyre Vaa, 1939) i Oslo fjernes eller bli stående?

Christine Amadou: La dem være. De står nå en gang der, som historiske minner, ikke nødvendigvis uforglemmelige, ikke nødvendigvis ærerike, de vitner ikke bare om seg selv, men om hva man i historiens løp har ansett som viktig å feire. Det er jo så mange historiske lag her, Dyre Vaas Holberg-statue ble avduket nesten 200 år etter Holbergs død. Hvorfor reiste man en statue av Holberg akkurat i 1939? Og hva er det som gjør at vi ser annerledes på ham nå?

IbenRygh Bø: Partisk som jeg er, tenker jeg Churchill hører best hjemme i en museumskontekst som åpner for kritiske fakta om han, dette ikke med mål om å forandre fortiden, men å forbedre hvordan vi gjengir den (jeg kan ikke nok om Holberg til å uttale meg om han). Om en gransker Churchills rolle som britisk imperialist, finner vi indikasjoner på den norske folkemeningens eurosentriske verdensoppfatning på tidspunktet hans statue ble reist. Hvis et mål i Norge er å overkomme strukturelle ulikheter fostret av direkte kolonialisme, er vi avhengige av troverdige kilder på landets møte med kolonitid og imperialisme. Statuer er viktige, men vi trenger tilgang på et vidt spekter av informasjon for å gjennomføre kritiske analyser av samspillet mellom fortid og nåtid. Som forfatter Mihir Sharma skrev: “statues do not teach; schools do”.     

Ingvild Krogvig: De skal selvsagt stå. Holberg er vel allerede rehabilitert, etter at flere historikere har belagt at han først og fremst var en kritiker av rasetenking og slaveri. Churchill-statuen på Solli en nok fortsatt omstridt blant enkelte, men folk flest elsker briten som reddet oss fra Hitlers forsøk på å skape et nazistisk og gjennomrasistisk Europa. Idemessig var Churchill et typisk produkt av tiden han vokst opp i, og følgelig hadde han holdninger som vi i dag kaller rasistiske. Men det hadde også Karl Marx og en rekke andre fremtredende skikkelser født på 1800-tallet. Så lenge vi lever i dialog med fortiden, vil vi alltid støte på denne typen dilemmaer. 

Portrettstatue i bronse av den britiske statsmannen Winston Churchill (1874-1965) av Ivor Roberts-Jones som står i Drammensveien 40 og ble satt opp i 1976. Statuen ble reist for innsamlede midler (ref. Tone Wikborg: Skulpturer og minnesmerker i Oslo, Aschehoug 1986) og eies av  Oslo kommune. Fotograf: Mona Gjessing

Lise Mjøs: Også personminnesmerker er kunstverk, skapt i en historisk kontekst. Jeg mener at konteksten minnesmerkene er skapt i må forstås. Skulpturen av Winston Churchill på Solli plass i Oslo viser en statsminister som ble hyllet for sin innsats under 2. verdenskrig. En statsminister er et symbol på nasjonen. I dette tilfellet et samlet folk som var villig til å ofre livet for å kjempe mot nazismen. Uten slike statsledere ville krigen kunne ha fått et annet utfall og vi ville kanskje vært en udemokratisk nasjonalsosialistisk nasjon og derved hatt personminnesmerker av Hitler på hvert gatehjørne? Vi må selvsagt ikke underslå at selv om Churchill var en viktig leder under 2. verdenskrig, hadde han også rasistiske synspunkter som vi ikke aksepterer i dag. Det at skulpturen er fysisk tilstede er jo nettopp noe av grunnlaget for at vi kan ta opp også denne problematiske siden ved Churchill som person og politiker. 

Holberg-monumentet utenfor Nationaltheatret hyller dikteren Holberg og to av hans rollefigurer Henrik og Pernille og er ikke en hyllest til eller fremstilling av en slavehandler. I løpet av sitt liv opparbeidet Holberg seg en stor formue – nå vet vi at det på 1700-tallet ikke var uvanlig å investere midler i slavehandelen. Men når vi skal formidle dette kunstverket, er det mulig å trekke frem mange fasetter av 1700-tallets ideer og samfunnsliv. Holberg var også kjent for å presentere nye ideer om politikk, religion og kjønn for et bredt dansk-norsk publikum gjennom sitt forfatterskap. I vår tid kan det kanskje også være interessant å trekke frem hans radikale ideer om at kvinner og menn hadde like gode intellektuelle evner?  Historiske fakta og personene som gjengis må kunne drøftes uten av skulpturene fjernes. 

Hva skaper best forutsetninger for kritisk historiebevissthet?

Christine Amadou: Viljen til stadig å komplettere historiefortellingen med nye perspektiver, men samtidig å være ydmyk nok til å innse at heller ikke vi sitter på noen endelig fasit. 

I den gresk-romerske antikken var det offentlige rom fylt av portretter og statuer av guder, keisere og hederskronte menn, reist som et bolverk mot historiens glemsel. Dermed oppsto det også en tro på at det gikk an å slette noen fra den historiske erindringen, noe som i praksis innebar at man knuste ansikter, strøk over navneplater eller byttet ut et hode med et annet. I dag er det vel det nettopp det som er fjernet og fordømt som pirrer den historiske nysgjerrigheten. Hva ville det for eksempel ha sagt om oss i dag om vi skiftet ut hodet til Churchill med Espen Rostrup Nakstads?

Statuen av koloniherren Cecil Rhodes på University of Cape Town i Sør-Afrika, utført av kunstneren Marion Walgate i 1934, som i 2015 ble revet etter press fra demonstranter. Fotograf: Wikipedia/ https://en.wikipedia.org/wiki/Rhodes_Must_Fall

Iben Rygh Bø: På en side har tilstedeværelsen av statuer skapt debatter der kritisk historiebevissthet ble illustrert av et bredt utvalg meningsytrere. På en annen side ble statuen av koloniherren Cecil Rhodes på University of Cape Town revet i 2015 etter press fra demonstranter⁷, og i forhold til historiefortelling kan en slik nedriving av en statue symbolisere marginaliserte grupper i det offentlige rom sin transformasjon fra passivt objekt til subjekt i samfunnets historiefortelling. Kritisk historiebevissthet forutsetter en slik ekspandering av meninger (epistemiske «ståsted») som blir fremhevet i det offentlige rom, og jeg er usikker på om offentlige portrettstatuer, som oftest bare utstyrt med navn og dato, får fram dette mangfoldet av historiske vinklinger i det daglige. 

Ingvild Krogvig: Utgangspunktet for all historiebevissthet er nærvær av artefakter, tekster og andre kilder. Portrettstatuene rundt i byen er kroneksemplet på en slik kilde, demokratisk tilgjengelige for alle. Men fra det fysiske minnesmerket til en kritisk bevissthet om samfunnene som skapte disse skulpturene er veien lang. 

Den forskningsbaserte historieskrivingen utsettes konstant for kritikk og revisjon. Det nye i dagens situasjon er at også monumenter møtes med revisjonskrav. At nettopp billedlige representasjoner har blitt et viktig angrepsmål, sier noe om hvilken plass det symbolske har fått i dagens politiske landskap. 

Hvordan disse revisjonene skal foregå hersker det stor uenighet om. På den ene siden har vi radikale identitetspolitiske aksjonister som krever at alt som krenker eller forstyrrer deres verdenbilde skal fjernes. Noen av dem går så lang som til å rive ned og ødelegger statuer, som gruppen som sist fredag stjal en sjelden gipsbyste av kong Frederik V fra Kunstakademiets festsal på Charlottenborg, og kastet den i kanalen. Etter noen dager ble den hentet opp, fullstendig ødelagt. Som en tidligere institusjonsleder i København påpekte på Facebook, er hærverket uttrykk for den samme maktfulle selvopptattheten som kjennetegner trumpismen og andre autoritære strømninger i vår samtid. 

På den andre siden har man den mer akademiske debatten om minnesmerker som har versert i Tyskland og noen andre land i flere år. Den debatten er naturlig nok preget av en mer analytisk og nyansert tilnærming til historien og historiske monumenter. Her har man diskutert flere løsninger på hvordan man kan omgås «brysomme» portrettstatuer uten å fjerne eller knuse dem. En strategi er å skape en kontekst som formidler de problematiske sidene ved den avbildende personen. I noen tilfeller kan statuer, som en gang var tenk som en hyllest, ende opp som det tyskerne kaller et Denkmal der Schande, et skammens minnesmerke. En annen mulig strategi er å intervenere i byrommet med et nytt monument som korrigerer den offisielle historien. Et eksempel er statuene av en koreansk «trøstekvinne» - kallenavnet på de 200 000 koreanske kvinnene som ble tvunget inn i prostitusjon for å «trøste» japanske soldater under annen verdenskrig – som har blitt satt opp utenfor japanske ambassader omkring i verden for tvinge frem en offisiell japansk beklagelse. 

Lise Mjøs: Opplysning og diskusjon rundt temaer vi som samfunn og samfunnsborgere er opptatt av er betinget av at historiske fakta kommer frem i lyset. Bare på denne måten kan vi lære av historien og endre vårt syn på aktuelle temaer. Det som en gang var mainstream-oppfatninger kan være helt annerledes i dag – heldigvis. 

Debatten gir oss også mulighet til å reflektere over vår egen samtid - hvilke personer vi i dag velger skal eller ikke skal stå på sokler.  Er det kanskje avleggs å lage slike statuer overhodet?

Christine Amadou: Den viktigste lærdommen av statue-debatten er vel at det ligger en slags hybris i å reise store portretter av fortjenestefulle menn i det offentlige rom. 

Lenge før dette årets debatt problematiserte Victor Lind hele spørsmålet om portretter, hyllest og fordømmelse med sin «anti-statue» av politimester Knut Rød, mannen som sto bak organiseringen av arrestasjonen av jødene i Oslo, men som ble frikjent under landssvikoppgjøret. Linds portrettstatue viser en bitteliten mann på en kjempesokkel. Rød-saken til side: Victor Linds statue blir effektfull på grunn misforholdet mellom sokkel og portrett. Mellom offentlig opphøyethet og faktisk person.

Statue-debatten henger sammen med andre diskusjoner om forholdet mellom det private og det offentlige, om man kan hylle én side ved en person og fordømme en annen. Dette er dilemmaer vi ikke blir kvitt. På sokler i det offentlige rom står det sikkert både tvilsomme spekulanter, skattesnytere, konemishandlere og rasister. De kan alltids bli stående, men påtegnet vår tids dom. Å reise nye er det kanskje liten vits i.

Iben Rygh Bø: Her er representasjon et kodeord. Interseksjonalitet, at kjønn, etnisitet, rase, seksualitet og klasse kan påvirke enkeltmenneskers levekår preger også tilgangen til den offentlige debatten, som i sum kan redusere makten til å påvirke folkemeningen. Det vil si, lik representasjon (i stein for eksempel) er en ønskedrøm i et ikke-egalitært samfunn. 

Allikevel er det vanskelig å si at statuer er avleggs. Jeg tenker derimot at andre uttrykksformer som teater, utstillinger og graffiti– som med et blikk mot fortid og framtid, jobber i tandem med, og utfordrer samtiden – oppnår noe statuer ikke evner som følge av forventingen om deres bestandighet: den kontinuerlige strømmen av ny representasjon fra folket. 

Ingvild Krogvig: Det som skiller dagens monument-debatt fra debattene under modernismen og postmodernismen er at debatten ikke lenger primært handler om hva som er et relevant kunstnerisk uttrykk, men hvem som skal minnes i det offentlige rom. Dreiningen av debatten fra estetikk til representasjon har skjedd fort. Gamle hvite menn med en lurvet etisk bagasje rives ned eller kreves fjernet fra byrommet, mens ekskluderte grupper og personer skal inn. At kampen nå står om historieskrivingen, og ikke om kunsten er en game changer, og viser hvor effektiv identitetspolitikken har vært som agendasetter. 

Merkelig nok har dreining ikke gjort portrettstatuesjangeren avleggs. Tvert imot. Inntrykket mitt er at mer eller mindre realistiske skulpturer, som tidligere ble sett på som anakronistiske innslag i minnesmerkesfloraen, nå er rehabilitert. Et eksempel er skulpturen av kvinnesakspionerne Sojourner Truth, Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony som ble avduket i Central Park under hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i USA. De tre kvinnene er fremstilt levende og uidealisert, men i et idiom som ikke bærer spor av samtid. For noe år siden ville monumentet muligens ha blitt kritisert for å være formmessig reaksjonært, men i dag virker det som hensikten helliger midlet. Og at hensikten er god er det ikke tvil om: Som Forbes.com meldte var det «aller første gang en statue av ekte kvinner» ble avduket i Central Park. 

Statuen A Surge of Power (Jen Reid) i harpiks viser Jen Reid, en ung kvinne som hever armen i en Black Power-hilsen. Statuen er laget av kunstneren Marc Quinn, og ble plassert på Edward Colstons ledige sokkel en tidlig morgen 15. juli 2020 uten godkjenning. Bristol City Council fjernet statuen dagen etter. Fotograf: Wikipedia

Lise Mjøs: Etter mitt syn har vi nok personminnesmerker i Oslo. Det er svært mange historiske skulpturer av «menn med frakk» på sokkel og langt færre kvinner enn det vi skulle ønske, men også det er et tegn på kjønnsforskjeller og ulikheter i samfunnets verdisyn spesielt i tidligere tider. Det er noen ganger problematisk å hedre enkeltpersoner – fordi det svært ofte er flere som står bak en bragd, andre ganger er det nettopp enkeltprestasjoner som er avgjørende. Uansett må hvert enkelt initiativ vurderes individuelt, men som prinsipp bør ikke personminnes-merker oppføres mens personen fortsatt lever og virker. Jeg mener også at det er fullt mulig å hedre personer eller grupper av personer på andre måter enn å reise en personifisert skulptur - både i form av kunstverk - og ved navnsetting av gater og andre byrom. Minnesmerker over hendelser er en annen sak. I Oslo har vi flere slike som minner oss på at urett er påført menneskegrupper eller at store ulykker eller terror har ført til store lidelser og tap av menneskeliv. 

Et siste spørsmål stilles til Lise Mjøs:

Hvordan er saksgangen i en kommune hvis noen, av en eller annen grunn reagerer på en skulptur og ønsker den fjernet?

Lise Mjøs: Dette er et hypotetisk spørsmål – så vidt meg bekjent har det aldri vært slike saker til behandling i Oslo. Men dersom noen skulle fremme forslag om å fjerne en skulptur i Oslo med bakgrunn i at den fremstiller en person som har utført handlinger som i dag ikke er sosialt aksepterte må man selvsagt vurdere hva som er fornuftig å gjøre. For det første må det vurderes om det er fremkommet opplysninger om personen som ikke var kjent tidligere, om handlingene eller holdningene til den avbildete personen var akseptert på det tidspunktet skulpturen ble reist og om man utfra dagens oppfatning finner selve kunstverket støtende eller sårende for deler av befolkningen. Nå skal man huske på at skulpturer og minnesmerker også er kunstverk – det altså ikke bare den personen som er avbildet sitt ettermæle må vurderes, men også den kunstneriske verdien. Kunstverk har rett til vern etter åndsverkloven. Historiske og kunsthistoriske vurderinger vil måtte vurderes av fagfolk – men en beslutning om å fjerne et eksisterende personminnesmerke som er godkjent for utplassering i byens offentlige rom vil også ha stor offentlig interesse og vil derfor også måtte diskuteres av byens politiske ledelse. 

hilde.moerch@kunstavisen.no

Kildehenvisninger oppgis ved forespørsel.