fbpx Et filmprosjekt forkledd som installasjonskunst

Et filmprosjekt forkledd som installasjonskunst

Scenografien er flyttet fra Berlin til Oslo i forbindelse med utstillingen «Days» Installasjonsfoto: Julie Hrncirova / Fotogalleriet ©Aasgaard & Armstrong
Debatten rundt prekaritet (utsatthet) i kunst og samfunn virker å være i vinden om dagen. Fotogalleriets nye utstilling presenterer tematikken i et noe uventet format: Såpeopera. Kunstnerne drømmer om samfunnsbygging, men virker noe selektive i hvem de inviterer inn.  

Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong: Days
Fotogalleriet, Oslo
Står til 29. november 2020

Bygningsarbeiderne HORTENSE (Ana Kavalis) og BO (Marie Noël) utenfor butikklokalet i pilotepisoden av ‘Days'.  ©Aasgaard & Armstrong

Å si at kunstverden noen ganger fremstår som en enorm og kompleks såpeopera ville kanskje ikke være så langt unna sannheten. Likevel er det få som har trukket denne sammenligningen like langt som det Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong nå gjør på Fotogalleriet med sin utstilling “Days”.

Fra sin base i Berlin har de to kunstnerne sett hvordan kunstscenen i byen stadig endrer seg. Det er vanskelig å finne både bolig og arbeid; både prosjekter og samarbeidspartnere flytter til mer stabile jaktmarker. Prekære arbeids- og livssituasjoner (det vil si forhold uten, blant annet, stabilitet, forutsigbarhet, lønnsomhet og/eller sikkerhet) preger hverdagen. Kapital trumfer det meste, også i kunstnerbyen.

De individuelle skjermene er plassert i miljøer som matcher filmens. Installasjonsfoto: Julie Hrncirova / Fotogalleriet ©Aasgaard & Armstrong

Ustabilitetens dramatikk

For å ta tak i disse problemstillingene lander de på formatet som kanskje er det absolutte anti-prekære: såpeoperaen. Utstillingen Days tar nemlig utgangspunkt i en av verdens desidert mest stabile tv-produksjoner - amerikanske Days of our Lives

Serien har, som så mange andre såpeoperaer, skapt et enormt sosialt rom gjennom relasjoner både på skjermen, på settet og ikke minst gjennom sin enorme fan-base. I et ønske om å emulere (etterligne) dette har kunstnerne valgt å spille inn sin egen variant – basert på en kunstverden som konstant virker å leve på randen av et karriereskifte. Et slags prekært motstykke av originalen. 

Seriens scener vises på individuelle tv-skjermer, til dels overlappende, til dels serielt, og hver skjerm er omringet av røff scenografi fra den aktuelle scenen. Dette skaper en form for immersjon (ned-dukking), men absurditeten i fortelling og rekvisitter, holder det hele likevel på avstand. 

Opplevelsen virker både oppslukende og fremmed på en gang. 

Den utspekulerte galleristen STEFANIE (Elena Schmidt) konspirerer med HANS (Seán Gallen).  ©Aasgaard & Armstrong

Skaper egne rammer

En av utstillingens fremste styrker er at den ikke ser seg fornøyd med kun å poengtere eller presentere problemstillingene den tar for seg, men også bruker prosjektet som et verktøy for aktivt å forbedre forholdene.

For det første legges det til rette for stor grad av samarbeid gjennom filmproduksjonen. Alt fra små rekvisitter til filmenes rolleinnehavere er hentet fra kunstnernes nettverk. Samtidig som serie-formatet i seg selv krever et bredt spekter av musikk, klipping, effekter og andre typer jobber. Her behøves arbeidskraften fra et samlet team.

I tillegg brukes utstillingsrommet som base for videre utvikling av selve filmen. Det er satt opp en green-screen i utstillingen, hvor lokale skuespillere skal få ta del i det lille produksjons-samfunnet kunstnerne ønsker å bygge. Galleriet blir både produksjonslokale, test-screening og endelig produkt på en gang.

Tematikk og metodikk henger virkelig godt sammen.

 Scenografien er tilrettelagt for å kunne spille inn hvor som helst, og på lavt budsjett. Dens overfladiskhet ødelegger noe av immersjonen(neddukkingen). Installasjonsfoto: Julie Hrncirova / Fotogalleriet ©Aasgaard & Armstrong

Pragmatisk fremfor poetisk

Alt er likevel ikke helt rosenrødt. For i sin iver etter å skape et arbeidsrom og mikro-samfunn for seg selv, sine kollegaer, virker Aasgaard og Armstrong å nedprioritere det samfunnet som ofte skapes i en mer rendyrket galleri-utstilling: Samfunnet og kommunikasjonen mellom kunstner og publikum i selve gallerirommet. 

Her er det nemlig ikke helt lett å henge med på hverken karakterer, fortellinger eller intensjoner. Usammenhengende bruddstykker kaster seg inn i plot og detaljer det er lett å gå seg bort i. Samtidig gir ikke oppdelingen noe spesielt til prosjektet.

Overgangen til utstillings-formatet føles for ofte som praktisk fremfor kunstnerisk begrunnet. Det hele blir litt vel pragmatisk, som om utstillingen er et filmprosjekt som søker tilflukt i installasjonsformatet.

Det er likevel ikke så veldig vanskelig å tilgi, den gang kunstnernes intensjon og konsept er solid, og deres kamp mot systemet virker både reell og løsningsorientert. Kan hende er utstillingen verdt et besøk bare av den grunn.

Håvard Holmefjord

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.