En av de vakreste veistrekningene for gående i Norge

Vindhellavegen vant i 2017 "Grand Prix" - EU´s høyeste kulturminnepris - av Europa Nostra. Veien kom dermed på listen over de viktigste kulturminnene i Europa. Vindhellavegen Foto: Wikimedia

Publisert nov 19 2020 - 07:00

Man kan foreta en spektakulær rundtur, der man går opp Sverrestigen fra Husum. Her lurte kong Sverre bøndene som ville overfalle ham og birkebeinerne i 1177. Man passerer Borgund stavkirke for så å gå tilbake Vindhellavegen.

Anne Vira Figenschou

Gjennom århundrer har reisende forsert det stupbratte og trange Vindhellaskaret i Lærdal på sin vei mellom Øst- og Vestlandet. Her ble også Den bergenske kongeveien over Filefjell lagt i 1793, som den første kjøreveien for hest og vogn mellom storbyene. Med 25% fall viste det seg imidlertid at veien var alt for bratt og farlig. Den økende godstrafikken og de mange turistene, blant andre britiske laksefiskere, krevde en forbedret vei.

I 1872 ble en ny vei i det samme skaret påbegynt, og fullført på utrolige ett år. Den kjente veiingeniøren Hans Chr. Finne – Vei-Finne – ble bedt om å konstruere veien. Han hadde tidligere stått for en rekke, store veiutbygninger på Vestlandet, for eksempel Stalheimskleivene i Hordaland. Vei-Finne flyttet inn på Husum hotell litt ned i dalen, og leide inn arbeidskarer fra hele landet for en dagslønn på 1 krone – en god betaling på den tiden. På det meste var 200 menn og en mengde hester i arbeid. Sten på sten ble lagt for hånd til høye murer – 12 meter på sitt høyeste. På toppen av murene ble så veien lagt i skarpe svinger nedover skaret, med rekkverk laget av spesialbestilte støpejernstolper fra Eidsvold verk.

Vei-Finne ødela helsen sin av jobben, og Vindhellavegen viste seg heller ikke å holde mål. Selv om bredden og standarden på veien var eksempel på det beste ingeniørkunsten kunne oppnå, ble veien fremdeles alt for bratt, med 20% fall. Allerede 30 år etter den ble anlagt, ble den erstattet av en ny vei langs elven nede i dalen. Da var eksplosiver blitt mer vanlig, noe som gjorde arbeidet mye lettere.

I løpet av årene forfalt deler av Vindhellavegen. Murene stod i fare for å kollapse og det ble lagt ut anbud på å reparere ødeleggelsene. Det viste seg at sherpaer fra Nepal var de eneste som hadde kompetanse til arbeidet, som fremdeles måtte gjøres for hånd.

Veien mellom Øst- og Vestlandet er nå delvis lagt i tuneller, men takket være Vei-Finne og sherpaene består Vindhellavegen som en av de vakreste veistrekningene for gående i Norge. Også nå i november.