Scheibler-prisene 2025 utdelt

Scheibler-stiftelsen er etter egen beskrivelse en allmennyttig stiftelse som årlig deler ut 18-20 millioner kroner til sosiale og kulturelle formål, hovedsakelig i Oslo-området. De har sitt utgangspunkt i Scheibler-familien som eide Norges største grafiske bedrift i sin tid, W. C. Fabritius & Sønner AS. Flere av stiftelsene som utgikk fra denne er i dag samlet i Stiftelsen Scheibler.

Prisene deles ut i samarbeid med Nasjonalmuseet, noe de har gjort i mer enn 30 år, og juryen utgjøres av tre kuratorer tilknyttet institusjonen: Juryleder og seniorkurator Denise Hagströmer, seniorkurator Knut Astrup Bull, samt kurator Hanne Eide. De representerer henholdsvis design, kunsthåndverk og mote. Hele åtte Scheibler-mottakere er nå å se i Nasjonalmuseets store satsning «Kunst – Hånd – Verk.» Martin Lundell, prorektor ved KHiO har designet Scheibler-pris-diplomet. Utgangspunktet var stiftelsens lange historie med trykkeri- og forlagsvirksomhet. Lundell utformet diplomet som en «bok», i forlengelsen av stiftelsens bakgrunn, inspirert av selve stiftelsesdokumentet. 

Virksomhetsinvestering
– Vi hedrer to fremragende utøvere innenfor hvert sitt fagområde. Ramona Salo Myrseth jobber på tvers av tekstilkunst, motedesign, performance og duodji. Hennes samiske bakgrunn, der natur og materialer spiller en viktig rolle, er med på å gi nye perspektiver til design- og motefeltet, uttalte juryleder Hagströmer. 

– Mens Karin Forslund er uredd i møtet med glassmassen og lar samspillet mellom materialet og den kunstneriske idéen bestemme utfallet. Resultatet er friske verk som overrasker og vekker nysgjerrighet, fortsatte Hagströmer.

Prisene skal stimulere utøvere i begynnelsen av sin karriere til videre faglig utvikling. De skal være virksomme i Norge eller norske statsborgere med virke i utlandet. Kandidatene skal være i dialog med sin samtid og stå for et arbeid med resonans innen design, kunsthåndverk eller motefeltet. Prismottagere skal være fremragende innenfor eller på tvers av disse feltene.

Nasjonalmuseets nye avdelingsdirektør for samling, Nora Ceciliedatter Nerdrum, beskrev i sin tale også hvordan samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og Stiftelsen Scheibler betyr mye for museets arbeid innenfor design, mote og kunsthåndverk: – Det gjør at vi kommer tettere på det utøvende feltet, og det er viktig for oss. 

Glassklar kandidat
For svenskfødte Karin Forslund er glasset materialet med stor M. Hun er utdannet ved National School of Glass i Sverige, har en BA i glass fra Det Kongelige Danske Akademi på Bornholm og en MFA i glass fra Rhode Island School of Design. Klarere blir ikke materialkompetanse forankret. Hun ble blant annet tildelt 1. pris ved European Glass Context i 2016. 

– For å sammenfatte så har glass blitt det materialet og det filter gjennom hvilket jeg stiller spørsmål, og jeg har mange. Jo eldre jeg blir og jo mer jeg jobber med materialet, jo flere spørsmål har jeg, og det er det som driver meg. En nysgjerrighet etter nye oppdagelser og svar. Oppdagelsene er mange og svarene er få, og noen definitive svar kommer jeg nok aldri til å få, men en søken etter dem er den store drivkraften, fortalte Forslund.

Tverrfaglig fundament
Men de tvetydige kvalitetene som finnes i glasset som stoff – klarhet og opasitet, transparens og refraksjon, troverdighet og utydelighet, formbarhet og motstand – egenskaper som Forslund har utforsket i store deler av kunstnerskapet, utvider hun til andre, ikke nødvendigvis umiddelbart nærliggende medier, f.eks. videosjangeren. Men måte å tenke om glass blir et prisme for måter å tenke multidisiplinært.

– I verket 25 508 ord, 102658 tegn hadde jeg lenge fundert på hvorfor vi forbinder begrepet transparens med sannhet, hvordan vi finner i sannhet i noe som inneholder så mye at vi oppfatter det som opakt, forklarte Forslund. 

Hun trekker diskusjon om synlighet og usynlighet inn i det mnemotiske; hvordan vi husker og hvordan erindring fungerer. «Nå ser vi i et speil, i en gåte» står det som kjent i 1. Korinterbrev 13, det såkalte Kjærlighetskapittelet. Glasset blir metafor for måter å nærme seg verden på, å overkomme den alltid eksisterende avstanden mellom bevissthet og virkelighet.

– I installasjonen Interstitial Intermediaries filmet jeg meg selv når jeg utførte en handling som en respons på et minne jeg hadde. Jeg tenkte på det her med hvordan minnene over tid fragmenteres og endrer seg for hver gang vi minnes. Så jeg installerte videoen i et rom der deler av den ble fanget opp av store glasspaneler som hengte i taket og var delvis sandblåst. Slik at videoen, akkurat som minnet, blir fragmentert, der man kan røre seg mellom panelene og derigjennom delene, men ikke plassere seg sånn at man får hele bildet for seg, for da står man foran prosjektene og derigjennom forsvinner videoen, minnet, helt.

Det lokale, globale urfolket
For Ramona Salo Myrseth fra Kåfjord/Gáivuotna (Sápmi) var prisen «viktigere enn ord kan beskrive.» 

Myrseth markerte seg tidlig som vinner av DOGA-merket nykommer, Norges viktigste utmerkelse for studenter og nyetablerte innen design og arkitektur. Da beskrev juryen hvordan Myrseth «Med eventyrlyst og dyp kjærlighet dykket ned i den samiske kulturen og skapte en kleskolleksjon med et personlig uttrykk som redefinerer det vi tenker på som «samisk», samtidig som den er tro mot røttene. Merkevinneren er også en del av en voksende internasjonal bølge av unge kunstnere og designere som tar tilbake og formidler urfolkverdier i en moderne kontekst. Dette er derfor mer enn en kleskolleksjon, det er også sanselig historiefortelling. Eller for å si det med overskriften Sámegiel poesiija: samisk poesi.» 

Like etter gikk Nasjonalmuseet til innkjøp av en drakt fra Den samiske halvtimen [Red. Se bildet under]. Med dette prosjektet ønsket Myrseth «å gi et nytt perspektiv på personlig uttrykk og samiskhet, men også se urfolk i en global kontekst, som et verdensfolk, knyttet sammen på tvers av grenser, språk og kontinenter». 

Det lange landskapet
Myrseths praksis er nært forbundet med en samisk landskapserfaring, både i praksis og måten stedet har gitt form til hennes egen forståelse av materiell og immateriell urfolkskultur: 

– Samfunnet i landskapet i det langstrakte Sapmi har gitt meg enorm støtte og kraft. Det betyr så utrolig mye å ha sitt lokalsamfunn i ryggen. Både når man er hjemme, og i hjertet når man er ute og reiser, understreker Myrseth.

Myrseth jobber på tvers av mote-, design- og scenekunst-begrepet. I tillegg til workshop-virksomhet beskriver hun seg også som «historieforteller»: 

– Min praksis som motedesigner skiller seg nok litt ut, for så langt, de siste åtte årene, har jeg ikke hatt fokus på kommersialitet; historiefortelling, relasjon og dialog med landskap, og klær som bærere av kulturelle og personlige minner, er ankepunkter i mine arbeider, uttalte hun i sin takketale. 

Myrseth sa videre:

– Urfolksperspektiver innen tid har skapt filosofiske og etiske rammeverk for min praksis. Jeg ønsker å forvalte min rolle som designer som en motvekt til den eksisterende tidsrammen vi finner i motebransjen. Og det var slik Den samiske halvtimen oppstod. Et livsprosjekt som ser på tiden som sirkulær, ikke lineær. En evighetskollisjon inspirert av poetiske reiseklær til en annen verden, ‘Sáivu’, samenes paradis. 

Sáivu er en hellig underverden, et dødsrike, som fungerer som et speilbilde av den dennesidige verden. I denne omvendte verden fantes det bare overflod, aldri mangel. Her bodde «Saivofolket», som var ett med sfæren de bebodde, og kunne manifesteres som både menn, kvinner og barn. Disse ideene griper inn i samisk kosmologi på en rekke områder.

Klær og kritikk
Klær ble også motivet og materialet som Myrseth – som nå har «startet på en ny reise som doktorgradsstipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid på KHiO – selv fremhevet som den vesentlige i eget kunstnerskap: 

– Klær som historiefortellere i relasjon til landskap – det er kjernen i min praksis. Jeg føler at det gir meg mye mening å jobbe med mote, design og kunst. 

Klesbransjen ble også noe hun aktivt kritiserte og gjorde et eget poeng av at eget kunstnerskap skulle fungere som et korrektiv til – en annen måte å tenke forbruk, produksjon og bærekraftighet på:

 – Samtidig ønsker jeg meg en mer bevisst motebransje, der alle tar mer ansvar og forplikter seg mer til det som lages. Jeg prøver å formidle dette gjennom mitt arbeid. Jeg føler et stort ansvar til å forvalte praksisen min på en måte som føles så bærekraftig som mulig, fordi verden faktisk ikke trenger mer klær. Det er ingenting vi mangler. Bortsett fra en økt bevissthet rundt forbruk, overproduksjon, og de pågående naturinngrepene som krenker menneskerettigheter og vår felles fremtid.