Om fromhet og fascinasjon

LNM
Unge inviterte 2025 
Anine Aasen, Susanna Antonsson, Per-Erik Larsen
Utstillingen står til 9. februar

Anine Aasen (f. 1992), Susanna Antonsson (f. 1991) og Per-Erik Larsen (1985) er de tre utvalgte, eller snarere inviterte, som med en gjennomsnittsalder på ca. 35 angir et forholdsvis spesifikt karrierepunkt: kunstnere forblir som kjent «unge» i dag til de stanger hodet i 50-års-taket. 

Fra sitat- og overskuddsmaskinen
Anine Aasen markerer seg ved første blikk tydeligst som forankret i en ortodoks modernisme. Disse bildene brøler en interesse for mediumspesifikke motiver. Eller: den modernismen som har vokst ut av merkets og tegnets utfordringer til forholdet mellom flate og form generelt, og kanskje det som Henri Matisse representerer spesielt. Og det er ikke bare i den alminnelige formforståelsen eller viljen til bryte binære teknikker, representerende og non-figurative, mot hverandre at Aasen slutter seg til Matisse. I Bjørnen sover i sitt lune hi henter Aasen inn, eller snarere direkte re-approprierer, Matisse-sitater. Hun maler Matisse-verk inn i sitt eget: et utdrag fra komposisjoner gjort for kunsttidsskriftet Verve, utgitt av Teriade i perioden 1937-1969; samt cut-out-verk fra den sene Matisse: Algue blanche sur fond rouge et vert (1947); Boxeur nègre, og feuille Noir sur fond vert. Matisse, med senskader og redusert etter kreftbehandling, valgte, som kjent, å bytte ut penselens pene presisjonsspråk med saksens aggressive og angulære modus. «Matisserende» tendenser i yngre skandinavisk maleri har man f.eks. også sett i tidligere arbeider (som Picknick I) av svenske Mikael Lo Presti.

Men Aasen er ikke renere enn at hun henter inn intertekstuelle forelegg, som boken og omslaget til den danske poeten Olga Ravns Arbeidet mitt, et tegn som peker metakreativt tilbake til Aasens bilde; hennes arbeid. Disse sitatene og dialogene avslører også det mer typisk postmoderne over Aasens maleri. Men hun problematiserer ikke intermedialitet, og ord/bilde-problematikk, så mye som hun velter seg i de visuelle mulighetene de betinger. Vi er, når vi ser nøyere, utenfor modernismens selvtilstrekkelige, ubeflekkede renhetsverden. Det er nettopp foreningen av gjenstander, mønstre, stofflighet – hva Aasen kaller Quodlibet, en metafor fra den musikalske sammenstillingen av tonale motiver og fragmenter – som driver disse maleriene. 

Aasens andre bilde, Dear Henriette, er et homage til Aasens tidligere lærer i Leipzig, den tyske kunstneren Henriette Grahnert (f. 1977). Dialogen mellom de to, etter å ha søkt meg gjennom Grahnerts arbeid på nett, er åpenbar, ikke minst i interessen for stillben og interiører – og som hos sin lærer er det et smittende overskudd i disse bildene, bilder som bader i sin egen glede over å tilsynegjøre i det hele tatt. Her henter også Aasen inn andre forelegg, som en illustrasjon av Massachusetts statsfugl, Amerikameisen, fra boken Birds and Blooms of the 50 States (Anna Branning og Mara Murphy). Men innenfor den overskuddsfabrikken Aasen iscenesetter fremstår ikke disse så mye som projiserte uttrykk for sosial emblematikk og billeddannelse som pur fremkallingsvilje.

Repetisjon og det nesten-suggererte
Men ved ytterligere blikk er det kanskje Susanna Antonssons arbeider som slekter mest på modernistiske trosretninger som struktur og repetisjon; Repetisjonen som metode. For Antonsson blir originalitet og oppmerksomhet motsetninger. Sistnevnte blir resultatet av et maleri som er mer lydhørt og forpliktet overfor nyanseforskjeller, spenningen mellom identitet og likhet, det nesten sammenfallende. Originalitet er noe man arbeider seg ut av med repetisjonen som verktøy.

Det krever mot til å male så lite; Susanna Antonsson opererer gjennomgående med små formater og gjentagende skjema. Arbeidene lokker oss inn i seg. Mangel på størrelse eller henvendelse inviterer, ironisk nok, til en annen og tettere form for intimitet og tilstedeværelse. Blikket må jobbe hardere. Bildene er også avvisende til flaten som generator for kulturell og ikonografisk forhandling. De fremstår som abstraksjoner, belemret med ruinene, eller kanskje gjenferdene av figurative tegn. 

Den tynne, utvannede akvarellmalingen laveres i grunne lag over masonittbasen. Men repetisjonen som språk er også avhengig av suggesjonen som suksesskriterium – her vaker Antonsson mellom tilslutning og hesitasjon. Forsterket av grenselandet mellom abstrakte systemer og representerende innslag. Hun forplikter seg bare delvis til konsekvensen og nødvendigheten som aktiv repetisjon avkrever. Og etterlater min betraktning i en slags semisuggerert tilstand.

Men også i enkle verk som Ingång gjør det lille bildet akkurat det det lover; det drar meg umerkelig inn i noe annet enn meg. Som en slags embryonisk utgave av disse abstraksjonens sterkeste portalarbeider; Mark Rothkos Seagram-malerier. Tjærebrunt mot en skitten formørket Cognacrød. Det er innadvendt kunst. Denne paletten fortsetter inn i et annet portalverk som Vårnatt. Her saboteres abstraksjonens ellers flate, trestammeaktige vegg av noe som likner et romansk vinduslys, eller kanskje et nøkkelhull? Tvillingbildet Uten tittel gjør den samme operasjonen. Men her åpnes det opp et mulig blikk mot månen fra natten på jorden. Disse bildene får nyromantiske drag i sin søken mot en eller annen mysterietilstand. Blomstermotivene gir dog mindre som utforskning av formale problemer; de søker mot en kompleksitet som egentlig forblir ensartet.

Det monotone og det forførende
Der Aasen og Antonsson er mer stabile i uttrykket, er Per-Erik Larsen utvilsomt den mest sentrifugale; tre-fire malerier gjort med dampfikserte reaktive pigmenter og pastell på bomullslerret deler dette monokrome, halvmeditative og innadvendte språket. Det er formelig malerier som sluker sitt eget fargestoff og holder det der, dypt inn i hele flaten: eller snarere: flate og farge blir uadskillelige størrelser.

Mot disse står to blandingsverk; Jester og Morgen etter (interessant valg av entallsformen av substantivet her). Jester viser en fiolett avbrukket stolpeliknende gjenstand av uklart materiale. På den henger et slags grønt minimaleri på tre og et farget tøystykke; denne installasjonen av maleri og skulptur finner i sitt fragmenterte formsspråk en linje til utstillingens største verk, Morgen etter. Førstnevnte virker delvis som etfremmedgjort visuelt familiemedlem. Her er ikke noe lerret, men tre deler av en halvdekorert ramme. Toppdelen er erstattet av en stang som holder en bemalt lerretsduk. Dette dekonstruerte «maleriet», i et slags semiabstrakt/semifigurativt landskap, blir akkompagnert av tre gjenstander i venstre hjørne. To virker tilforlatelige; et malepinneliknende objekt, en slags størknet bit av gult. De siste blir mer ladet med Dalísk-surrealistisk symbolkraft; to egg som ikke deler annet enn farge til felles med andre deler av verket. Dette foranskutte fokuset gir de, intendert eller ikke, allegorisk kraft. Men det sier kanskje mer om meg når det første jeg tenker på er Salvador Dalí og Gala som sitter lydløst inne i sine egg i Cadaqués. Men det er ikke vesentlig: dette er først og fremst uhyre elegant arbeid; Larsen beveger seg sømløst mellom sjangre og formspråk innenfor grensene av det samme verket. Såpass at jeg i bunn og grunn, men nå med god samvittighet, glemmer lerretsarbeidene hans.