Grått er bare livets gyldne tre
Cecilia Jiménez Ojeda: Uten tittel (tanntråd), grafitt på papir, 2024. Foto: Vegard Kleven
Cecilia Jiménez Ojeda er synonymt med tegning, nærmere bestemt grafittegning. Hennes arbeider er fristende å beskrive som monokrome med sine gråskimrende fremtoninger, men det blir feil. Disse bildene gestalter det rike koloristiske spennet i gråfargen.
OSLO
STANDARD(OSLO)
Cecilia Jiménez Ojeda
Interiørdetaljer
Utstillingen står til 21.september
Spekteret mellom svart som sakte opplyses og en hvitfarge mot stadig mer kompromittert renhet. Kromatisk og akromatisk i samme gest. Ojeda tegner grått på grått. «Grau, teurer Freund, ist alle Theorie, Und grün des Lebens goldner Baum», skrev Goethe: Grå, min venn, er all teori, grønt er bare livets gyldne tre.» Selv han tok feil. Grå er både fremtredelse og forsinkethet. Grå er en farge som nettopp problematiserer forholdet mellom begynnelse og slutt, det ferdige og uferdige, farge og det fargeløse. Den bygger inn det ubestemte som visuell valuta og åpner verket.
Cecilia Jiménez Ojeda, Uten tittel (støv), grafitt på papir, 2024. Foto: Vegard Kleven
Utstillingen Interiørdetaljer rommer syv verk, produsert over fotografier av et familiemedlems leilighet. Det fotografiske forelegget er i det hele tatt et slags modus operandi for Ojeda. Forholdet mellom fotografiets og tegningens verdensbilder blir alltid et eget tema. Selv om tegningen aldri er middel i disse bildene. De bærer sitt poeng i og gjennom prosess som både mål og metode. Som form har tegningene en substansialitet i lys og skyggeeffekten som problematiserer fargeforståelsen vår overhodet, en rikhet og faktisk, positivistisk generøsitet som bykser mellom popkunst og spansk barokk. Tim Wesselmann og Francisco de Zurbarán. Tanntråd og trompe l’oeil. Med en anelse fantasi- og assosiasjonsarbeid altså. Et verk som Uten tittel (Støv) har ingenting om ikke et slags dempet, høybarokt drama.
Tilsynelatende likefremme
Utstillingen gjør akkurat det den sier den skal gjøre; det er noe tilforlatelig over Ojedas kunstnerskap; måten arbeidene materialiserer tiden det tar for at øye og hånd skal arbeide sammen. Men selv om de kan være likefremme, gir gjenstandene i disse bildene også et slags avskinn av vanitas- og 1600-tallsstillebenets dobbeltsidige virksomhet. De skjuler og avslører i den samme operasjonen. Interiørene er på den ene siden hverdagens, men de får dette fernisset av noe farlig, som satt vi og så på svartthvitt-reproduksjoner fra et åsted. På samme måte har det alltid heftet noe lett inkriminerende, halvprovoserende over fotorealistisk tegning og maleri. Den mimetiske manien gjør et slags småperverst, nesten fetisjistisk anspråk på det fotografiske, på virkeligheten den forsøker å tangere.
Cecilia Jiménez Ojeda, Uten tittel (badehette), grafitt på papir, 2024. Foto: Vegard Kleven
La det være sagt: Ojedas tegninger svermer aldri for sine egne realitetseffekter eller virtuositet. Ladningen i motivene gjør at kunstnerens kontrollbehov ikke dominerer.
Tegningene i den aktuelle utstillingen er mer enn monumenter over arbeidet, timene det tar. Bildene hisser stillferdig opp det uutgrunnelige med den oppmålingen av verden som linjen representerer. «Interiørdetaljer» forteller om det stumme trykket i tegningen som fortellingsform. Det er fascinerende, uhyggelig og oppslukende.
