Hverdag og helvete

Katalog / BOK
Vanessa Baird: Go Down with Me
(Red.) Heidi Bale Amundsen 
Design: Arve Båtevik
MUNCH Forlag, 2024

Oppdatert tirsdag 14. januar 2025 klokka 14:50.

I Vanessa Bairds utstilling Go Down with Me på MUNCH fikk publikum i fjor bli med ned i en av årets mørkeste – og kanskje mest gjennomførte – utstillinger. Selv om mørket hos Baird med årene har fått et tilfang som har presset noe av kraften mot det formulariske. Nettopp kanskje så gjennomført at formspråket også får tilløp til det gjennomterpede. Mestrer hun formatet så bra at dette mørket får en kuratert kvalitet? Den (kritiske) kroppsåpningen har en av sine store kunstnere i Vanessa Baird, hvis kunstnerskap riktignok spenner utover det eksessive, og inn i hverdagsforpliktelsenes også kroppslige pasjonshistorier. Morens gradvise forfall er et av korsene denne kunstneren bærer som visuelle – slående som sådan – påminnelser. Samtidig er det betimelig å spørre hvorvidt overskridelsen som kritisk gest, forfall og fornedrelse som subversive flater, kan levere nye erfaringer og forståelser av lidelsen, politikken og det ubegripelige. Vi lever langt på vei ikke lenger i en kultur som tar bildets sannhetsbærende betydning på alvor.

I am a blackstar
Kataloger som følger utstillinger som disse fortjener også mer omtale enn de gjerne får. Hvordan medierer de og utvider (eventuelt innskrenker) bildenes arbeid? Hvilke kontekster aktiverer lesningene, og holder som mer, eller mindre, relevante?

Utstillingen, og boken, er produktet av et to-årig samarbeid med Vanessa Baird og kurator Kari Brandtzæg – en av kuratorene i Norge med en sterk fagprofil som også har internasjonalt tilsnitt. Et åpenbart eksempel er Brandtzægs samarbeid med YBA-"startist" Tracey Emin, som resulterte i utstillingen « Sjelens ensomhet» som åpnet det nye Munchmuseet i Bjørvika i 2021. Emins kontakt med Munchmuseet inspirerte Kulturetaten til å bestille den enorme skulpturen The Mother som ønsker skipsturistene velkommen til Oslo som en gigantisk, Freudiansk versjon av den lille havfruen. Brandtzæg geleider leseren gjennom Bairds motivkretser som en slags Vergil i den underverdenen som Bairds kunst langt på vei utgjør. Brandtzægs "kuratoressay", katalogens kroningsnummer, blir vitterlig en form for livsskrift – hun vrenger ut den virkeligheten som har vært Vanessa Bairds, en som har fulgt sykdommens, kunstnergjerningen og hjemmets forpliktelsesherjinger. Biografi versus kunstnerskap blir en meningsløs membran i Bairds arbeid. Disse skilleveggene strukturer ikke kunstnerkallet så mye som de definerer det. Selve vilkåret for arbeidet – i den grad man overhodet (ikke) kan snakke om kunsten uten livet. Brandtzæg vever rutinert og logisk inn seg selv og den dialogen som har vært driftsprinsippet for utstillingen i det hele tatt. Hun balanserer godt drøfting og patos.

Fra det skitne hverdagseventyret
Seriøsiteten ved Bairds tematikk stanger alltid imot det naivistiske, eventyrlige ved det visuelle uttrykket, som utligner hun tyngden i tema med det avvæpnende, innstudert lekne i streken. Hun ligger derfor alltid og vipper i det tragikomiske. En dekadent, seksuelt eksplisitt Roald Dahl, filtrert gjennom noe av Paula Rego og Edvard Munch. Munch-utstillingen fremstår likevel som et utvetydig forsøk på å befeste Bairds profil som monumentalkunstner i et tvers igjennom seriøst, nesten heroisk format. Det kan virke profetisk at moren Maureen foret den unge, nyresyke Vanessa med eventyr på løpende bånd fra sykesengkanten. Alice i Eventyrland, Ole Brumm - det er tydelig hvordan disse universene har blitt førende for Bairds motivverden.

Beskrivelsene av Bairds dokumentasjon av sin egen fysiognomiske metamorfose som et resultat av medisinene Prednisolon og Ciclosporin er også mørk og medrivende lesning. Her blir selvportrettet et minnesarbeid – å holde fast på en først og fremst fysisk identitet i møte med en kunstig og eksistensielt absurd foranderlighet. Rommene er overladet med grotesk klaustrofobi; eller kropper som formelig er grodd inn i og blitt del av klaustrofobien. 

Morsgestaltningen er hos Baird også brutal og nådeløs, i tråd med hennes persongalleri blir menneskene gjenstand for statisk, nesten arketypisk innpakning; den gule, sammensunkne moren, de unge jentene som pendler mellom perversjon og Lindgrensk uskyldighet. Akvarellportrettet av moren, som Untitled 2009, hadde ikke vært fremmed i en oevure som El Grecos. Alt dette finnes hos Baird, og Brandtzæg behersker dette materialet åpenbart til fingerspissene.

Håp og erindring
Katalogen har i tillegg to kortere essays. Disse bærer langt mindre preg av analytisk fagsjargong og kontekstprosa, og blir impresjonistiske i formen. «Team Hope», av dramaturg og teaterviter Jon Refsdal Moe, maler en virkelighet og en tragedie man ikke kunne tenke seg, eller i hvert fall ikke våget å tenke seg, jævligere. Han løfter dødsteateret Vanessa Baird har manet ut av mørket inn i verbale reproduksjoner og påminnelser som nesten blir sceniske, til tross for tekstens avdempede tone. Han motbeviser selv Kurt Vonnegut-poenget han henter fra Slaktehus 5, en slags Adorno-parafrase: det ikke finnes noe smart å si om en massakre. Men Moe legger jo ikke ord på tragediene, men snarere mellom dem, inntil, under, rundt. Denne katalogen av preposisjoner som blir språkets eneste tilflukt i møte med ubegripeligheten. Gjennom å vise til egne minner og andre kunstopplevelser, som Sarah Kanes teaterstykke Blasted, som på ulike vis bebor det samme kriselandskapet som Baird, steder der krigen kommer nært kroppen, sogar inn i den, strekker Moe ut det traumatiske erfaringsrommet på måter som legger seg mellom memoar og drøm. Her funker den korte formen perfekt.

Less is less
KORO-kurator Trude Schjelderup Iversen skriver også et kort, retrospektivt essay til katalogen. I «Doble standarder» tar hun opp den generelle epistemiske glipen som oppstår mellom intensjonen bak og erfaringen av kunstverket, i kontekst av konfliktene rundt Vanessa Bairds tre monumentalmalerier bestilt av KORO for regjeringsbygget i 2010. En politisk lesning av verket Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene (2012) kolliderte Bairds intenderte kritikk av byråkratiets papir- og rapportparadigmet. Dokumentet som statsikonografi. Iversen graver i denne spenningen og forsøker å gi den en mer allment reflektert sosial formel. Hvilken logikk styrer forholdet mellom individuell kunstnerisk frihet og kollektivt tolknings- og erfaringsrom? Iversens tekst føles selv noe målbundet og begrenset, ikke i sitt innhold så mye som i sin form; den burde være dobbelt så lang. Det interessante konfliktstoffet hun tegner opp forblir underutviklet på to og en halv side. Og knappheten, begrensningen som kunst, styrker ikke kompleksiteten i problematikken. Men Iversens tekst trekker Bairds kunst og kunstnerskap, ja hele den visuelle verdensbyggingen hun har iscenesatt over noen tiår, inn i en offentlig sammenheng. En som hun, faktisk på et viktig vis, minner om. Bildene er blitt, fan eller ikke, et slags uunngåelig og speilvendt billedspor i den sosiale fellesfantasien. Det er bilder som er her.

I stormens hjerte
Teaterregissør enfant terrible Vegard Vinges bidrag er katalogens siste, og en slags konseptuell ikke-tekst. Med en egen, e-postaktig font og i likhet med kjente romantroper, skriver Vinge en tekst om ikke å kunne skrive. Ikke finne (de) ordene som Vinge, nettopp, finner mange av. Den tar form av en personlig henvendelse til redaktøren dagen etter deadline, hvor Vinge unnskylder sitt mislykkede forsøk på å levere et essay om Baird. Resultatet kan minne om enkelte av oppsetningene til Vinge og Ida Müller; kaotisk og uforutsigbart, og er noe som i mine øyne må leses mer som en performance enn kommentar til korpuset eller utstillingen. Hans tekst blir et forsvar for selve sammenstillingen av de to kunstnerne, Munch og Baird, «familietraumatistene par excellence», som han skriver. De er Vinges «to norske favorittmalere helt soleklart». Oppgaven blir derfor takknemlig eller kanskje snarere utakknemlig, alt ettersom. 

Velter seg i egen utilstrekkelighet
Det er noe feberhett og innboksklaustrofobisk over Vinges prosa; den har noen gram av Tor Ulvens ekspansive og tette galgenhumor. Uten sammenligning forøvrig. «Hva prøver jeg egentlig å si?» sier han i et av de få tilsynelatende klartenkte øyeblikkene der hodet bryter overflaten. Dette er kunstessayistikk og performativ analyse i samme operasjon. Jeg kan forstå hvorfor redaktøren faller for fristelsen å inkludere det. Men innsikten det gir i Bairds kunstnerskap er ikke fryktelig langt unna nullpunktet; som litterær tekst sjonglerer den derimot flere baller, de fleste av hvilke faller i bakken i en slags orkan av usorterte superlativer. Men dette er noe Vinge også selv tematiserer i teksten. Det er tekst som stanger hodet i veggen, kaver og velter seg, sympatisk nok, i sin egen utilstrekkelighet. Resultatet blir nesten som en transkripsjon av et jeg fanget i et Baird-bilde. Vinge hamrer ut kroningshymner begreper som «Moder Baird», «Madame Baird» «Male-Mester-innen», «GrandMasterBaird», «Vanessa Wagner» så vel som det i sammenligning nærmest viktorianske «Fru Baird» -– han sliter med å sette hva han kaller «Vanessasluttpunktum». Man skjønner greia. Men jeg vingler mellom frustrasjon og en viss innforlivelse, all den tid teksten har en halvsmittende kaotisk karisma.