Kampskrift for en tapt sak

BOK
Kjersti Hembre og Hanne Sophie Claussen: La Y stå, om kampen for å bevare Y-blokka.
Frekk Forlag, 2024.
Design: Saralinn Hembre Singstad

Forfatternes sjokkartede opplevelse av at Y-blokka, et av de få ikoniske modernistiske byggverk i landet, ble vedtatt revet, er utgangspunktet for boken. Bygget sto ferdig i 1969, oppført etter tegninger av Erling Viksjø (1910 – 71). Facebook-siden «Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka, ble opprettet i september 2014 av kunstneren Hanne Sophie Claussen. Umiddelbart begynte det å strømme inn likes. Arkitekten Kjersti Hembre sluttet seg straks til aksjonen. 

En kamp som ikke kunne vinnes
Boken La Y stå, om kampen for å bevare Y-blokka fremstår som en blanding av krønike, personlige meddelelser og et sorgarbeid for Claussen og Hembre. Men, engasjementet til tross, i dag er Y-blokka fyllmasse på en veistrekning. Holder man sammen alle opplysninger og akter i saken, slik de kommer frem av boken, går det mer og mer opp for leseren at Y-blokkas skjebne var avgjort allerede før Støtteaksjonen så dagens lys. Leseren blir vitne til et politisk teater, der sluttscenens tragiske utfall, forelå ferdig skrevet.

Det pågikk et arbeid med å frede Y-blokka og H-blokka, da terrorbombingen i regjeringskvartalet fant sted 22. juli 2011. Statsråd i Fornyings, administrasjons – og kirkedepartementet Rigmor Aasrud, var raskt ute med å stille seg i spissen for en rivning av begge blokkene til fordel for oppføring av et «nytt og moderne» regjeringskvartal. Y-blokka ble vedtatt revet av et overveldende stortingsflertall 25.05.2014. Første folkeaksjon i regi av Støttegruppa fant sted 9.02 2015. Løpet var i realiteten kjørt og aksjonens rolle ble å sette kjepper i hjulene for den videre prosessen og belyse det inkongruente maktforhold mellom individ og stat. Den byråkratiske prosessen, forankret i demokratisk fattede vedtak, blir i bokens narrativ til trollet Staten, fremstilt som kald, kynisk og manipulerende. Boken viser liten forståelse for at det bør være vanskelig å omstøte et demokratisk fattet vedtak, spesielt når det dreier seg om vedtak i Stortinget. Aksjonisme blir lett til folkeforførende populisme, noe forfatterne røper at de nok har tenkt en del over, men kanskje ikke nok.

Et engasjement som smitter
Boken er en sjangeroverskridende i blandingen av personlig beretning og dokumentasjon og åpner opp for at innlegg på Facebook, dagbokliknende notater og personlige bekjennelser blir likeverdige med stortingsproposisjoner, telefonsamtaler og avisartikler i redaktørstyrte medier. Replikker fanget opp i farten over en kopp kaffe eller på en fest, møtereferater og rettsdokumenter, brukes om hverandre – fritt, ukritisk og uhemmet. Motstemmer blir referert som et kor av tverre og uforstandige motstandere som skal nedkjempes, i den grad de ikke kan unnskyldes med å ha blitt ofre for manipulasjon og en sammensvergelse av politikere og byråkrater som representerer statsmakten. Engasjementet smitter og den indre anarkist som rører seg et sted i dypet hos mange av oss, ler og gråter om hverandre, oppgitt og fortvilet over at Stortinget fattet en gal beslutning.

Forfatterne er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke gjorde det til en kampsak å beholde begge Erling Viksjøs bygg: De slutter seg til tolkningen av byggene som et monument over partiets visjon om den norske velferdsstaten. Men boken demonstrerer at Y-blokka heller bør tolkes som et monument over teknokraters klokkertro på fornuftens og ekspertenes regulerende rolle i samfunnet gjennom oppdeling i fagdepartementer, økt sentralisering og byråkratising. Estetisk opplevelsesverdi er i dette perspektivet underordnet nytte. Ved at bygget ble definert som en bruksgjenstand og ikke en arkitektonisk skulptur som bør leses som et fellesverk av Viksjø, Carl Nesjar og Picasso, fikk bygget ikke den samme åndsverksbeskyttelse som et kunstverk.

Integrert kunst under høymodernismen
Y-blokka var en kunstnerisk helhet av arkitektur og billedkunst og er et av de få vellykkede eksempler på integrert kunst under høymodernismen på 1950 – 60 -tallet. Den rike og flotte billedleggingen i boken vitner om dette.  Statens strategi for å dempe en eventuell internasjonal kritikk og skandale var å gå for at de to sandblåste relieffene Måken, 1968 og Fiskerne, 1960, utført i sandblåst betong av Carl Nesjar etter tegninger av Pablo Picasso, skulle bevares og gjenbrukes i nye bygg. Strategien var vellykket. 

Meget interessant behandling av de opphavsrettslige aspektene
Bokens behandling av utsmykningen, Picassos rolle og de opphavsrettslige aspekter ved statens manøvrering av dette følsomme spørsmål, er svært interessant, levende og engasjert referert. Fremstillingen gir stoff til fremtidige diskusjoner og forskning på opphavsrettsspørsmål og er høyaktuelt.

Bokens styrke og egenart
Stoffmengden og variasjon i form av ulike typer tekster og bilder, frister til å etterlyse en strammere regi. Men, det er jo nettopp det uregjerlige inntrykket som er bokens styrke og egenart. Det er i tråd med dreiningen mot å vektlegge subjektive perspektiver selv i faglitteraturen, at forfatterne gir liv til boken.