Picasso – erotisk, stridbar og evig aktuell

Pablo Picasso: Suite 347
Henie Onstad Kunstsenter, Bærum
3. januar – 3. mai 2020

For en livsglede! For en energi! 20 dager før sin 87-årsdag avsluttet Pablo Picasso en usedvanlig kraftanstrengelse. I løpet av 200 dager, på litt under syv måneder i 1968, laget han en grafikkserie på 347 verk. Gjennomsnittet blir nesten to trykk pr dag fra 16. mars til 5. oktober. To prosesser pr dag der han risset i metallplater og anvendte ulike teknikker for å få frem de mange motivene. Den første dagen laget han tre trykk. Den foretrukne teknikken var streketsning, som han kombinerte med et mangfold av andre, grafiske teknikker. I serien demonstrerer han et vell av billedmessige uttrykk. Han laget en serie som så til de grader er en hyllest til livet med alle dets gleder og skyggesider. Erotikken fremstår som urkraften alt kommer ut av, men billedserien rommer en mengde andre temaer også.

Dette er det første bildet i Pablo Picassos «Suite 347». Her introduserer han seriens fire hovedpersoner, koblersken (fra venstre), Picasso selv, modellen (i to utgaver) og (den mislykkede) kunstneren. Han startet 16. mars 1968, og før dagen var omme hadde han laget to bilder til. Trykkingen ble gjort året etter.  ILLUSTRASJON: Pablo Picasso, 16. mars 1968. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design © Succession Picasso / BONO 2019 

Det er en sann svir å dykke ned i Picassos herlige billedunivers. Grafikksuiten rommer et mangfold som er mye større og mangefasettert enn det den er blitt kjent som. Serien er ofte blitt sensurert på grunn av det erotiske innholdet. Og ja, den inneholder et stort antall avbildninger av kunstneren og hans nakne, kvinnelige modell. Det er også flere seksuelt eksplisitte bilder med samleiescener, erigerte peniser og nakne kvinnekjønn. Det skremmer ikke Henie Onstad, som slipper publikum inn i utstillingen uten noen form for advarsel. I en tid da krenkbarhet, prippenhet og pornoflom markerer tre av ytterpunktene i samtidens moralske univers, er fraværet av advarsler en holdning det står respekt av.

Siden antallet kunstverk er så stort, formatene er (relativt) små og bildene er fulle av herlige detaljer, er det all grunn til å komme tilbake til Henie Onstad Kunstsenter flere ganger. Dessuten skal du vite at sjansen for å se dette mesterverket igjen i overskuelig fremtid er relativt liten. Serien er i Nasjonalmuseets eie, og denne komplette serien er én av kun åtte eller ni som er eid av museer rundt omkring i verden. Om det finnes noen i privat eie er uvisst, og lite sannsynlig i og med at den høye verdien på trykkene har ført til at de fleste er blitt solgt ett og ett. Opplaget er ikke større enn 50.

Det er liten tvil om den utilslørte erotikken i Picassos bilder. Og kikkeren lurer ofte bak gardinen.  ILLUSTRASJON: Pablo Picasso, 2. september 1968. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design © Succession Picasso / BONO 2019 

Visningen på Henie Onstad er en helt spesiell begivenhet. For det har seg slik at «Suite 347» nesten aldri er blir vist i sin helhet. De fleste ganger den er vist er deler av serien blitt sensurert. Derfor er denne utstillingen desto mer bemerkelsesverdig. Både fordi den vises usensurert, og fordi dette er andre gang den blir vist i sin helhet i Norge. Forrige gang var i 1981, også den gang på Henie Onstad Kunstsenter. Fredag var det kø utenfor døren da kunstsenteret åpnet, og den gang, tilbake i 1981, gikk folk mann av huse for å studere det «enorme lasset av stående og sprikende kjønnsorganer», slik det stod å lese i et leserinnlegg i Morgenbladet i 1981. Den gang måtte kunstsenterets direktør, Ole Henrik Moe, forsvare utstillingen. Men pressens kunstanmeldere var i all hovedsak både imponerte og positive. Resepsjonshistorien er gjenstand for en interessant artikkel i katalogen.

Vi kan takke kunstsamleren Arild Wahlstrøm for at vi kan se «347» i dag. Han begynte å samle Picasso like etter andre verdenskrig. Store deler av hans Picasso-samling ble senere gitt til Nasjonalmuseet som en del av en arveavgift betalt til staten i form av Picasso-kunst. Arveoppgjøret omfattet hele 487 Picasso-verk, inkludert en komplett utgave av «Vollard-suiten» i tillegg til 347. I anledning utstillingen, som vil gå videre til KODE i Bergen, er det produsert en omfattende katalog som gjengir alle de 347 trykkene. Dette er en internasjonal begivenhet siden tidligere utgivelser for lengst er utsolgt og vanskelige å få tak i.

Et utsnitt av seriens bilde nummer seks, fra 24. mars, pryder forsiden av katalogen.   ILLUSTRASJON: Pablo Picasso, 24. mars 1968. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design © Succession Picasso / BONO 2019

Katalogens forside viser et utsnitt av trykk nummer 06, laget 24. mars 1968. Her demonstrerer Pablo Picasso sin elegante og spesielle strek, som i dette tilfellet er utført med en nål på en kobberplate. Etter at Pablo Picasso laget tre motiv den første dagen, 16. mars, tok han seg noen dagers pause før han begynte igjen den 22. Da laget han bare ett trykk, og den 23. gjorde han noe annet. Men så, fra den 24. var det fullt trykk. Denne dagen laget han tre nye trykk, og de er alle preget av den sikre streken. Det første av de tre er en sirkusscene, de to andre er gruppeportretter av nakne kvinner med en enslig, forknytt mann. Kvinnene er blottet for bluferdighet, men det er en gjennomgående tendens at kvinnene blir fremstilt med respekt og kjærlighet. For selv om det utvilsomt er mye nakenhet i denne serien, er fremstillingene langt bortenfor pornografiens ensidige fokusering på seksualakten. Her inngår nakenheten i en sammenheng som er selve livet. Men ja, det er ikke til å legge skjul på at det er mange flere nakne kvinner enn menn.

Det er i kombinasjonen av gjenkjennelig figurasjon og kubistisk billedoppbygging at fascinasjonen oppstår.  ILLUSTRASJON: Pablo Picasso, 18. august 1968. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design © Succession Picasso / BONO 2019 

Spørsmålet hver enkelt må ta stilling til er om all nakenheten representerer et problem eller ikke? Med mottagelsen i 1981 som bakgrunn er det ikke tilfeldig når Henie Onstad skriver i sin forhåndsomtale «Picassos erotiske grafikk tilbake på Høvikodden». For meg er svaret på spørsmålet over opplagt. «Suite 347» er så innholdsrik og variert at seksualiteten ikke overskygger den store fortellingen. Erotikk er ikke det samme som pornografi. I erotikken ligger sensualitet, begjær, nærhet og medfølelse. Og det interessante (for meg) er at kunsten, til tross for at den er ganske selvsentrert rundt en aldrende kunstner og hans relativt snevre verdensforståelse, like fullt oppleves som perspektivrik, inkluderende og åpen. At det også ligger en god dose gammelmannsvisdom i disse bildene, gjør dem ikke mindre interessante. 

Picassos bilder eksisterer langt bortenfor pornografiens endimensjonale gjengivelse av menneskelig seksualitet.   ILLUSTRASJON: Pablo Picasso, 22. juni 1968. Gjengitt med tillatelse fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design © Succession Picasso / BONO 2019

Picassos evne til å trekke inn og føre en dialog med kunsthistorien er også et perspektivutvidende aspekt. Spanske forgjengere som Velázquez og Goya opptrer rett som det er. For meg blir denne lenken til kunsthistorien en bekreftelse på seriens allmenngyldige karakter. «Suite 347» er så god at den fremstår uavhengig av tiden den ble skapt i. Picassos grafikk kunne vært skapt i dag, eller om hundre år. Men ikke for to hundre år siden. For selv om det visuelle språket bruker en gjenkjennbar figurasjon, er det mange elementer som er basert på den avantgardistiske utviklingen Picasso var med på å forme i begynnelsen av 1900-tallet. Han utviklet kubismen og dens fragmenterte billedoppbygging, og denne billedforståelsen er tydelig til stede gjennom store deler av serien. Det er mange visuelle motsetninger, men det er i kombinasjonen av gjenkjennelig figurasjon og kubistisk billedoppbygging at publikums fascinasjon fanges. 

Henie Onstad er uhyre aktuelle når de inkluderer Pablo Picasso og Carl Nesjars utsmykninger i regjeringskvartalet i utstillingen. Den ble åpnet samme kveld som det var en stor protestmarsj for å bevare Y-blokken.  FOTO: Calle Hüth / Henie Onstad Kunstsenter 

Henie Onstad er uhyre aktuelle når de inkluderer utsmykningene Pablo Picasso (1881–1973) og Carl Nesjar (1920–2015) laget til regjeringskvartalet. Utstillingen ble åpnet samme kveld som det var en stor protestmarsj for å bevare Y-blokken inne i Oslo. Flere av demonstrantene møtte opp på Høvikodden, og de ga åpningen en spesiell atmosfære. Kunstsenteret har tidligere tatt klar stilling i kampen for å frede Y-blokken, noe som blant annet skyldes at kunstsenterets bygning er reist på samme tid (åpnet 1968) som Y-blokken (1969/70). Begge er bygget i det spesielle materialet naturbetong, der det blandes små og runde naturstein i betongstøpen. Metoden ble utviklet og patentert av Y-blokkens arkitekt Erling Viksjø og hans team. Den gir en særpreget effekt og har en overflate som inviterer til taktile opplevelser gjennom å ta og føle på overflaten. 

Flere av demonstrantene som hadde gått i demonstrasjonstog for å bevare Y-blokken møtte opp utenfor Henie Onstad Kunstsenter.  FOTO: Martine Hoff Jensen / Henie Onstad Kunstsenter 

Ved å inkludere Picassos tegninger og fotografier, filmer og annen dokumentasjon fra Carl Nesjars spesielle arbeidsprosess, retter kunstsenteret søkelyset mot en spesiell arkitektur og den integrerte utsmykningen. Dermed slutter de seg til de mange stemmene som peker på at den rivningstruede Y-blokken (det er besluttet at H-blokken skal bevares) er et unikt stykke arkitektur av verdensklasse. Denne koblingen gjør utstillingen av «Suite 347» enda mer aktuell, og gir publikum en mulighet til å forstå hvilken unik arv vi har ansvar for å forvalte midt i Oslo sentrum. Det går en klar linje fra utsmykningene i regjeringskvartalet til den livsbejaende grafikkserien. Det er det grunn til å tenke på når Y-blokken nå er inne i sin skjebnetime. 

Lars Elton har kommentert striden om Y-blokken ved flere anledninger i Dagsavisen. 2. januar i år holdt han appell før demonstrasjonsmarsjen for å bevare Y-blokken.

lars.elton@kunstavisen.no