Intervju med Mette Hellenes, billedkunstner og tegneserieskaper «Jeg synes selvpromotering i sosiale medier er litt ubehagelig.» Mette Hellenes om iPad-tegning, deadlines og magefølelse.

Rundt et bord på en av de få innrøkte kafeene med grei mat som er igjen på Grünerløkka, Noahs Ark, sitter jeg sammen Mette Hellenes en fredag formiddag for å snakke om lanseringen av den nye boka på No Comprendo Press. Stearinlyset på bordet blafrer forsiktig og vår timelange samtale er av en sånn karakter at det ikke akkurat er noen fare for at lyset blåses ut underveis. Ikke noe gapskratt, ikke noe kasting på håret. Hellenes er åpenbart ikke opptatt av å selge seg inn som den fantastisk smarte, morsomme og solide kunstneren hun er, men svarer likevel velvillig på samtlige spørsmål og lar seg også tålmodig instruere av Kunstavisens fotograf som jakter på det perfekte bildet.

Sitter vi på ditt stamsted?
–Dette er ikke mitt stamsted. Jeg går ikke ut. Ikke på kveldene lenger heller. Det hender at jeg møter folk på Kaffebrenneriet rett over gata her, men Supreme Roastwork, som du nevnte, jeg går ikke der. Jeg elsker god kaffe, men Kaffebrenneriet er godt nok. Du får den beste kaffen i Norge. I Europa får man ofte dårlig EU- melk i cappuchinoen.

I den aktuelle sammenstillingen av tegneseriestriper fra 2019 og frem til 2025 fremgår det at Mette Hellenes gjennomgående registrerer – og harselerer over – bevegelser i egen samtid, både individuelt og kollektivt, personlig og politisk. Men, det er naturligvis ikke alt: Hellenes er billedkunstner og en vesentlig del av uttrykket i tegneseriene handler om det estetiske uttrykket – om strek, fargebruk og komposisjon. 

Du tegner mye på iPad?
–Ja, det er mye enklere når det kommer til å rette opp feil, alle feilene fra i går. Da er det bare å gjøre sånn [red. sveiper med hånden over iPaden], så forsvinner den. Man kan endre ting enklere og når man er ferdig, så er man ferdig. Da er tegningen i rett format og kan bare sendes rett inn. Dette er selvsagt praktisk når det kommer til tegningene for Klassekampen. 

Så du bruker bare iPad når du lager avistegninger?
–Nei, i den forrige boka mi var det 50/50 akvareller og iPadtegninger, og i den nye boka her [red.Kebbelife Hvordan vinne venner: Jakten på tusenlappene] er det, for eksempel, akvarell på forsiden, men flere iPad-tegninger inne i boka. Jeg ser selv veldig tydelig forskjell på den ene og den andre teknikken når jeg blar i boka. iPadtegningene er flatere, de blir glattere. Jeg synes generelt at det er finere med akvarell, men på trykk i avisen synes ikke forskjellen mellom det ene og det andre særlig godt. Spesielt gjelder det for Klassekampen, som bruker et veldig, veldig dårlig papir. Det er litt tynt.

La oss snakke om din arbeidsprosess. Tilblivelsen av en tegning fra A til Å.
–Jeg har fast leveranse onsdag morgen. Da må tegningen være ferdig. Ofte leter jeg etter et tema, på slutten av uka, sånn at jeg har noe å bearbeide. Det er en fordel å ha litt tid, legge det vekk litt og så se på det igjen. Hvis jeg begynner på tirsdagen, kan jeg bli veldig, veldig stressa. Men det skjer ofte uansett, at ting ikke blir ferdig før rett opp mot deadline. Jeg leter hele tiden etter noe nytt og noen ganger finner jeg bare noe som sitter. Da er det lett å holde på. Andre ganger sitter jeg imidlertid bare der og sliter, forkaster.

Når i prosessen skriver du dialogen i bildet?
–Jeg har ofte den klar før jeg tegner, men det dukker opp nye ting underveis, både med tekst og bilde. Jeg prøver ut noen forslag til tekst, den blir ofte for lang, og jeg kutter den ned. Bare en setning kan være nok.

Har du noen du viser den ukentlige tegningen til før du trykker send eller stoler du fullt og helt på deg selv? 
–Jeg må nok stole på meg selv. Den eneste jeg ringer til iblant er Vanessa [red. Baird]. Men hun blir sikkert lei, hun òg, av å sitte og høre på hva jeg har tenkt å gjøre. Alle idéene mine. Jeg skulle egentlig hatt flere sparringspartnere, men de er helt umulig å finne. Derav tittelen på boka. Men, kanskje blir uttrykket mer sært nettopp fordi jeg sitter mye for meg selv – jeg vet ikke, jeg. Og så sender jeg det av gårde. Og det føles bra å være ferdig med deadline, men samtidig er det risikabelt, det skal ut i offentligheten.

For å kunne ta tiden på pulsen, slik du gjør, antar jeg at du følger veldig godt med i nyhetsbildet. Har du 20 avisabonnementer og følger med på alle nyhetssendinger, Dagsrevyen, Dagsnytt 18 etc. etc.?
–Husker ikke, jeg er dement, ha ha. Neida, jeg hører alltid på Dagsnytt 18. Stort sett. Ja, og så har jeg abonnement på Klassekampen. Den leser jeg hver dag og det er jo der jeg leverer nå. Og så scroller jeg rundt på nettet. Jeg følger absolutt godt med på det meste. Det gjør jeg, men jeg abonnerer ikke på alle mulige aviser.

Da jeg i forkant av intervjuet i dag spurte Cis-Doris Andreassen [red. en av to forleggere i Non Comprendo Press]om din bokproduksjon og om deres samarbeidsforhold, svarte hun begeistret: 
-Vi ser på Mette Hellenes som en stor kunstner og er veldig stolte av å få utgi hennes bøker, siden 2002. Hun inkorporerer karikaturen i det kunstneriske nivået på en helt sømløs måte, med sin umiskjennelige, unike strek. Tegningene er så vakre, hun er en fantastisk kolorist. Som avistegner i et ganske strengt regime og format, leverer hun hver uke og holder Kebbelife-stripene på et svært høyt nivå, kunstnerisk, humoristisk og som samfunnskommentar.

Andreassen kjenner kunstnerskapet til Mette Hellenes fra langt tilbake, lenge før hun begynte å publisere Kebbelife i Morgenbladet.

–Jeg husker at jeg første gang så og ble mektig imponert over Mette Hellenes’ Kebbelife tegneserier på en åpen dag på atelieret ved Møllergata skole, rundt 1993, der var bl.a burka-tegneserien som er med i boka Kebbevenner (1998). 

Hva har det å jobbe med et så solid, uavhengig forlag og så dedikerte forleggere betydd for deg opp gjennom årene?
–De har vært kjempeviktige for oss som jobber mindre kommersielt. Det er veldig få som gir ut sånne bøker som de gir ut. Så de er kjempeviktige. Og det jeg setter pris på er at de stoler på vårt kunstneriske håndverk og lar oss styre mye selv, samtidig som de er engasjert, går gjennom materialet og kommer med forslag.

Likevel har du og Vanessa Baird opprettet et eget, mindre forlag, Brunt hull, inne i uavhengige No Comprendo?
–Vi tenkte vel at det på en måte var et samarbeid mellom oss, men det var litt sånn tull. Vi registrerte at det var så mange forlag som opprettet flere underforlag. Så da tenkte vi at det var noe vi også ville ha. Blant utgivelsene på Brunt hull er bildebøkene Kyklopsommer og Le printemps, l'été, l'automne, l'hiver og Vanessas Red herring. Prednisolon, ciclosporin. 

Hvordan operer deres forlag økonomisk i forhold til No Comprendo Press ? 
–Det er ikke noen forskjell. Det høres bare BRA ut. Men det er de som hjelper oss med alt, altså. 

Du lager tegninger som ofte er ganske drøye, hvor mange ganger har aviser eller forlag refusert dine tegninger?
–Det har ikke skjedd ofte. Magefølelsen er godt utviklet. Noe som ofte forteller meg hva som kan brukes og ikke. 

I programmet Kunstnerliv på NRK snakket du om at det er en tid for alt. I tilknytning til den siste boka Le printemps, l’été, l’automne, l’hiver, [red. en kritikerrost, ordløs billedbok for voksne om Mette Hellenes og hundene hun har hatt], at det var en tid for kjærlighet. Hvis det er en tid for alt, kan du røpe noe om hva det er tid for nå fremover?
–Jeg er ikke ferdig med kjærligheten, men nå begynner jeg å kjenne på dette med hat. Og derav hevn. Det er det jo nesten ingen som snakker om, sier Hellenes underfundig.

Og det er den tematikken du nå beveger deg inn i? Plan for neste bok?
–Jeg jobber litt med en idé til en bok. Men klok av skade, vil jeg holde tematikken for meg selv. Som med statsbudsjettet, det må ikke ut før Kirsti Bergstø har tatt juleferie.