Fabrikkproduserte idealer

Teknisk installasjon 
På Haugar blir Posenenskes konstruktive grunnprinsipper synlig gjennom ulike verkstyper. De såkalte Vierkantrohre gjør seg særlig gjeldende, hule rørkonstruksjoner i firkantform, med oppknekk, varierende mengde ledd og ofte plasskrevende aktivering av rommet. Ofte skrudd rett i veggen, som om de var direkte koblet på ventilasjonsanlegget. At det faktisk suser i vifter i bakgrunnen her på Haugar understreker den funksjonelle gjenkjenneligheten. Skulpturene blir en forlengelse av den helst kamuflerte massen av justerte tekniske installasjoner vi omgir oss med. Den fremviste modulære logikken må være snadder for den som elsker sin unbraco-nøkkel. Det er ikke meg, men utstillingen signaliserer en særegen konsekvens. I det første rommet danner en skarp kartongkonstruksjon med diagonale linjer ulike volum som skråstilte rom i rommet. Man ser inn på et tomt indre som ikke kan følges med blikket hele veien. Selv om det i utgangspunktet er like spennende som å stirre inn i et avløpsrør, løftes opplevelsen betraktelig av følelsen av noe trassig og uutgrunnelig, en produktivt uavklart friksjon. 

Kombinasjonsmuligheter 
Med bakgrunn som maler og scenograf, og med anti-hierarkiske ideer, brukte Posenenske enkle materialer som kartong og galvanisert stål, noen ganger spraylakkert. Arbeidene avdekker sin egen konstruksjon – med synlig skruer og sammenpressede lag med kartong. Kunstneren var opptatt av at materialene var masseproduserte, rett fra fabrikken, og at modulene kunne arrangeres stående, liggende og hengende. Resultatet var ikke definert, og den som satte opp utstillinger eller kjøpte arbeidene hennes (til produksjonskostnad) var frigjort fra kunstneren, i praksis fristilt. Her ligger det relasjonelle elementet, som Posenenske var en tidlig eksponent for. Jeg skulle gjerne likt å vite mer om hvilke valg som var tatt i akkurat denne utstillingen, og hvor mye som er definert av innlånsinstitusjonene.  

Monteringen er gjennomgående godt gjennomført, som når to veggmonterte verk møtes på hver sin side av en vegg – sett gjennom en glassdør. Bruken av hjørner og samspillet på tvers av vegger, balanserer arbeidene. Noen verk skaper sperringer som man kan kretse rundt eller gå under. Særlig en fra den såkalte Serie D i galvanisert stål, brer seg ut som interessant skulpturell form, med en tverrligger rett inn i veggen. Den gamle sjømannsskolens ornamentale detaljer, bueganger og korridorer, skaper et kontrasterende bakteppe til den tyske sakligheten, med vinkler man nesten kan skjære seg på.

Fargenes klarhet 
De store volumene med ensartede overflater i kartong og stål veksler med spraylakkerte relieffarbeider i skarpe farger som gult og rødt, men også blant annet svart, etter industristandarder. Disse arbeidene ble laget 1965-67 og metallplatene er formet konkave og konvekse, noen ganger som trekkspill på veggen, andre ganger som buede tønnevolum. I en større sal blir disse arbeidene storslått og rytmisk presentert. Tidvis kommer jeg til å tenke på danske Poul Gernes’ flaggkonstruksjoner, og i et relieff fra Serie B – i todelte plan i gult og blått – er det fort gjort å etter-rasjonalisere inn det ukrainske flagget, som direkte følge av samfunnet anno 2025 under kok og press. Abstraksjonen har tydeligvis sine grenser.  

Det sosiale rommet 
Museet plasserer Posenenske i et krysningspunkt mellom ulike bevegelser fra 1960-tallet – som konseptualisme, minimalisme og sosialt engasjert deltagende kunst. Det poengteres hvordan hun etter en kort kunstnerbane, mistet troen på at kunsten kunne endre samtidens sosiale problemer. Kunstmarkedets kapitalistiske logikk er sterk, og hun så hvordan kunsten ble brukt som alibi for spekulativ investering i byrom. I det revolusjonære året 1968 forlot hun kunsten helt og begynte å studere sosiologi – for å vie resten av livet til å forbedre arbeiderkår. Denne sosialt engasjerte undertonen synes å trekke ekstra i verkene nå i dag.  

Sluttet å lage kunst 
De geometriske harde volumene snakker samtidig til oss, formalt konsekvente, tilsynelatende hardkokte. Den skulpturelle formsansen skaper linjer i rommet, med stor appell. Likevel, i Linearer Raumteiler, vierteilig Rekonstruktion eines Konzepts von 1967 (1967-2015), med grå vegger man kan gå mellom, blir jeg hensatt til en følelse av ulidelig kontor i offentlig sektor. Hvor frigjørende interaksjonen med arkitektoniske elementer egentlig kjennes, utover den rene muligheten for bevegelse, kan diskuteres. Posenenskes viktigste anliggende var kunstens impliserte sosiale rom, i direkte relasjon til systemenes standardiserte infrastruktur. I dette spennet, opererte Posenenske på en original måte. Det er fristende å sammenligne med Siri Aurdals mer lekende, optiske og mykere installasjon i etasjen under, vokst ut av mange av de samme tidstypiske idealene fra 60-/70-tallet. Almanakk (2020-2023) er laget i pleksiglass i hengende moduler, og fremstår umiddelbart mer inviterende som sosialt innrettet skulptur. Posenenske fant på sin side ingen god grunn til å bli værende i kunsten: Den kunne ikke opprettholdes som reelt demokratisk virkemiddel. Det er verdt refleksjonen.