Et minnested for alle

På et KORO-initiert pressemøte i det midlertidige 22. juli-senteret presiserte digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung hva minnestedet skal være; et sted å markere at vi står opp mot terror, ekstremisme og antidemokratiske krefter. 

Tung kom som representant for det departementet som i denne omgangen er KOROs oppdragsgiver, digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD). Hun poengterte det mange av de fremmøtte på pressemøtet la merke til stilt overfor de tre forslagene, nemlig at selv om forslagene er ulike, så har de det til felles at det ligger veldig mange gode tanker bak samtlige forslag, og at alle kan sies å reflektere det minnestedet er ment å være. 

Under pressevisningen ble de fremmøte eksponert for både fysiske modeller, håndfaste eksempler på materialer til bruk i utformingen og filmer der finalistene gjennom intervjuer gjør rede for estiske og etiske betraktninger rundt egne forslag.

Et mektig kunstverk
Det mest interessante kunstverket av de tre forslagene er definitivt Matias Faldbakkens En opprettholdelse. Faldbakkens skulptur baserer seg på å gjenoppføre den store flytterammen i stål som ble bygget for å skjære ned og flytte Pablo Picassos Fiskerne, og å fylle denne med en monumental mosaikk i stein. Av de utstilte pennetegningene, modellen av skulpturen og en liten arbeidsprøve av hvordan den taktile mosaikken vil se ut, samt Faldbakkens subtile verbale utlegning av eget verk, er det å håpe at skulpturen får plass i det offentlige rom. En opprettholdelse er utvilsomt et mektig kunstverk – «til de omkomne,» slik Faldbakken selv formulerer det. Jeg er likevel i tvil om kunstverket som sådan vil kunne bli et egnet minnested for alle. Skulpturen er antakelig litt for kompleks for formålet.

Fremdeles ikke tydelig nok
Den andre av de tre finalistene, Raqs Media Collective (Monica Narula, Jeebesh Bagchi og Shuddhabrata Sengupta) med 22 July National memorial står i denne omgangen frem med et utarbeidet forslag til minnested som er mer begripelig enn i forrige runde, og gjennom intervjuer gjøres det klart at kollektivets forslag har en solid politisk forankring. Likefullt: jeg får rett og slett ikke tak i hva slags opplevelse besøkende vil kunne få blant de 12 skulpturelle, fugleliknende klokkene som skisseres. Gode intensjoner er ikke nok: den kunstneriske idéen må forankres i et fysisk uttrykk som er lesbart for folk flest. 

Med et streif av andre farger
Forslaget til Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange fremstår nå i siste runde, etter å ha blitt videreutviklet, med større tyngde enn før. Bronsestubben som rommer navnene til alle ofrene etter 22. juli, er flyttet midt inn i minnelunden (i forrige runde sto den plassert utenfor) og bronsen er tilført forsiktige fargenyanser. Tanken på at alle besøkende kan berøre navnene til ofrene og etter hvert, gjennom slitasje, bidra til å skape en glød av gull i hver og en bokstav, er bevegende. Skulpturene har ulike størrelser, fra de små og skjøre, til de som er høye og tykke. De største er over syv meter høye og vil være tydelig til stede i byrommet. Om ti-tolv år er også trærne som supplerer skulpturene fem-åtte meter høye: rogn, asal, villapal, villmoreller og hagtorn. Under trærne: blåveis, villroser og eføy. Minnelunden, som vil endre seg med årstidene, vil antakelig fremstå som enkel og med den nerven trekløveret Sunde, Tyrmi og Stange har sett for seg. Skulpturene blir mørke, men slik de selv artikulerer det i den nye mappen med de endelige forslagene: «Skulpturene blir mørke, men det blir en annen type mørkt. Litt som skygger mellom trærne i skogen, der fargespillet endres gjennom skiftende lys og værforhold.» 

Et sted å sørge, et sted å tenke 
Det fremstår som et godt grep av Sunde, Tyrmi og Stange å sammenføye potensielt helende, vakre naturelementer i stadig endring med uttrykkssterke, statiske, mørke bronseskulpturer som gir assosiasjoner til avkappede trestammer. Dette minnestedets karakter vil veksle mellom mørke og lys, ødeleggelse og tilblivelse, og natur og kultur. Jeg håper at juryen går for En Minnelund.

Hva juryen uansett bør legge vekt på
I sin tale til pressen siterte juryleder Marianne Borgen, tidligere ordfører i Oslo, kurator i KORO og jurymedlem Trude Schjelderup Iversen, som hun mente har sagt noe klokt underveis i prosessen rundt etableringen av et minnested: «Det er ikke bare hva et minnested er, men hva det gjør». 

Det høyreekstreme tankegodset som inspirerte til terrorangrepet 22. juli 2011 er fortsatt drivkraft for høyreekstremister nasjonalt og internasjonalt. Det er, som kjent, flere ulike årsaker til at vi trenger et minnested på Johan Nygårdsvolds plass i Oslo, godt synlig for enhver. Juryen burde velge et forslag som gir rom for hele spekteret av menneskelige følelser, et sted å søke trøst i ro og mak – alene eller sammen med andre. Den bør dessuten velge et forslag som legger til rette for selvransakelse, som maner til en gjennomgang – og en eventuell korrigering – av egne holdninger og som oppmuntrer til å holde fast ved et demokratisk sinnelag. Juryen må, sist, men ikke minst, velge et sted der besøkende har lyst til å oppholde seg lenge av gangen: all endring tar tid.