Bildebegjær

Winterthur
Fotomuseum Winterthur
Gruppeutstilling med Zoé Aubry, Sara Bezovšek, Viktoria Binschtok, Sara Cwynar, Éamonn Freel x Lynski, Dina Kelberman, Michael Mandiberg, Joiri Minaya, Simone C Niquille, Jon Rafman, Jenny Rova, Hito Steyerl, Noura Tafeche og Ellie Wyatt.
The Lure of the Image
Utstillingen står til 12 oktober

Endelig gjenåpner det sveitsiske fotomuseet i Winterthur etter oppussing, og det gjør de med utstillingen The Lure of the Image. Utstillingen er resultatet av et forskningsprosjekt kuratorene har arbeidet med mens det var stengt. Hele prosessen har vært tilgjengelig på nettplattformen [permanent beta], hvor besøkende har kunnet følge arbeidet. Nå kan resultatet oppleves på museet, godt plassert i området som passende nok heter Fotozentrum – hvor man også finner Fotostiftung Schweiz og kanskje Europas beste fotobokbibliotek – i den lille byen Winterthur, tyve minutter utenfor Zürich.

Mens vi for ti år siden – eller mer – diskuterte det enorme bildehavet vi er omgitt av, forsket kuratorene her på bildets evne til å forføre oss. Kanskje aller mest: hvilke bilder som fester seg, og hva de betyr for oss. Fjorten ulike kunstnere belyser bildets makt i vår digitale samtid og tematikken spenner fra propaganda og ASMR til emojis og memes. ASMR (en forkortelse for Autonomous Sensory Meridian Response/automatisk sensorisk velvære-reaksjon)) er betegnelsen på en behagelig følelse eller kribling i hodet og kroppen som kan utløses av visse lyder, stemmer eller visuelle stimuli.

Første verk er Sara Cwynars Scroll 1, et videoessay som sveiper forbi bilder fra reklame, mote, kunst og nyheter – en fin kommentar til den nærmest bevisstløse skrollingen mange driver med i alt for mange timer hver dag. Åpningsrommet er ikke helt mørklagt, noe som gjør opplevelsen litt tam. Det blir bedre i neste rom med Viktoria Binschtoks serie Digital Semiotics, som utforsker emojiens billedspråk: hvordan en fersken har blitt symbolet på en rumpe, og vannmelonen symbolet for Gaza. Jenny Rovas arbeider fra Tinder i samme rom utforsker bokstavelig talt bildets forførelse.

Flere av verkene i utstillingen er nye og er laget på bestilling, men inkluderingen av Joiri Minayas verk #dominicanwomengooglesearch fra 2016 er viktig. Det viser kroppsdeler hentet fra Google-søk, basert på stereotypier om dominikanske kvinner. Fragmentene henger fra taket og visualiserer det sexistiske blikket. Prosjektet belyser hvordan våre Google-søk på ingen måte er nøytrale. I Dina Kelbermans installasjon The Wave omringes man av ASMR-videoer med svamper fra tak til gulv. Den intime og taktile lydverdenen utfordrer ideen om bilder som avslappende stimuli. Hvis The Lure her kan bety å bli fengslet av bilder, spiller dette verket direkte på det.

Da bilder av den unge meksikanske kvinnen Ingrid Escamilla Vargas sin mutilerte kropp – hun ble brutalt drept av sin mann – ble lekket til pressen, førte det til en stor protest mot den voyeuristiske mediedekningen. Aktivistene tok til gatene, men også til sosiale medier, hvor hashtaggen #IngridEscamillaVargas ble brukt for å oversvømme nettet med vakre bilder – av solnedganger, blomster og andre ting man heller burde forbinde med Ingrid. Dette prosjektet viser hvordan vi kan påvirke hvilke digitale bilder som deles. Ved siden av vises Hito Steyerls Strike, det eldste verket i utstillingen men likevel en svært aktuell påminnelse om at vi selv opererer systemene og kan slå tilbake mot dem.

Et av rommene er viet forskningsarbeidet bak utstillingen. Det gjør museet transparent, og fungerer som en kommentar til det privilegiet kuratorene har hatt med et stengt hus og tid til fordypning. Den rosa katalogen, utformet som en ringperm, er i seg selv en visuell fristelse. At forskningsdelen er adskilt, gjør at verkene får stå alene, uten den overforklaringen som mange andre forskningsbaserte utstillinger ofte faller i. For dette handler jo nettopp om vår hang til å bli forført av bilder – og det virker.