Beretninger om begynnelse(r)

Trondheim
Posten Moderne (PoMo)
Postkort fra framtida
15.02 – 22.06

Det er en begivenhet at et nytt museum – ikke et galleri, ikke en kunsthall – med nærmest selverklærte verdensklasseambisjoner åpner i Norge. PoMo – Posten Moderne – er fruktene av Monica Reitan og Ole Robert Reitans felles drøm: en ny kulturell magnet i hjertet av Trondheim og Trøndelag. Men det er også et kjærlighetsbrev til byen selv. Her skal – og her ligger den uvanlige konteksten – en permanent samling vokse og utvikles i takt med institusjonen selv; p.t. teller ikke samlingen mer enn tredve verk, hvilket forteller alt om et ganske uvanlig symbiotisk prosjekt.

Den gamle nye verden
Med utgangspunkt i Karl Norums slående jugendlokale og postkontor fra 1911 – som fortsatt får dominere med sitt originale fasadespråk – ble de to arkitektene India Mahdavi og Erik Langdalen hentet inn for å samarbeide om en ny visjon for bygget. Dette er Mahdavis – omtalt som arkitekturfagets «Queen of Colour» – første museumsprosjekt, mens Langdalen har lang erfaring, praktisk så vel som akademisk, med transformasjons- og fornyelsesprosjekter. Til tross for Mahdavis koloristiske rykte – som får noen definitive nedslag, deriblant i den pudderrosa museumsbutikken og det noe overveldende Asbjørnsen og Moe-aktige leserommet – fremstår Langdalens, antageligvis mer subtile, blikk som det mest betydelige (og dette uten noe nærmere innsyn i hvordan arbeidsfordelingen mellom de to har vært); fokuset på en forståelse av foreliggende volumer, premissene for forhandlingen mellom f.eks. takhøyde og romfølelse, slike gjerne mindre spektakulære fasetter, bidrar til å utvide og detaljere utstillingsrommene med en – nesten – umerkelig oppmerksomhet. 

Man møtes av en slags erklæring om transformasjon og kontinuitet. Posthallens gamle hovedsal og foajée markerer som et system av åpne travéer, avdelinger av søyler som parsellerer verkene inn i naturlige domener, alt samlet rundt overlysseksjonen i sentrum; denne er for anledningen dekket av franske Philippe Parreno Speech Bubbles – et verk med frisk, men begrenset visuell interesse. Her tenkt som en programmatisk erklæring rundt ideen om møtet, samtalen og dialogen som sosialt erfaringsprinsipp; museet er følgelig fritt for veggtekster – i hvert fall for den aktuelle utstillingen. Det baserer seg snarere på fysisk formidling; informerte verter som sågar skal være trente til å vite når den besøkende ønsker egentid og når hen utstråler et uuttalt ønske om ytterligere informasjon. Ikke bare arkitektonisk, men også sosial ingeniørkunst med andre ord. 

Det hvite rommet, den gule trappen
Første etasje er i hovedsak dedikert – foruten om særlig Katharina Fritschs Madonna som har fått en spesiell kobling til Trondheim – til Franz Wests taktile skulpturer, verk som legger seg mellom myke metalluttrykk og en blanding av utenomjordisk og bakteriell morfologi. Meeting Place er det sentrale verket, omringet av åtte søyler med komposittkapiteler og pilastre i stukko så velrestaurerte at de nærmest ser 3D-printede ut. Transformasjonen og videreføringen av eksisterende bygningsmasse er med andre ord så troverdig at dette nesten fremstår som nylagd. Oppussingen av lokalet, som er det som, med unntak av fasaden, sterkest og synligst forholder seg til bygningsarven, er med andre ord nærmest for friskt i utformingen. Men dette vesentlige rommet er bygget rundt spenningen mellom bevaring og tradisjonsforankring på den ene side, og samtidskunstens frigjorte egenverdi på den annen. Slik sett legger PoMo seg på linje med en i dag veletablert museologisk overbevisning.

Veien oppover i etasjene blir hos PoMo et eget kapittel. Den store trappen er den lysende neologismen i dette arkitekturspråket, som i så stor grad har ønsket å fornye seg på eksisterende premisser. Denne overmodne appelsinjuicen av en trapp beveger seg mellom ravgult via skall- til Princeton-oransje og gresskar på det mørkeste. Den blir, med litt historisk og estetisk godvilje, for PoMo hva Borrominis Scala elicoidale er for Palazzo Barberini – et objekt som vitterlig blir å regne som et integrert bidrag til museets verkbeholdning. Det er en trapp som vil fortelle meg at jeg går i den, som insisterer på gjøre seg til del av den visuelle opplevelsesøkonomien museet forfekter. Selv gelenderet er varmt – som har sommeren selv tatt bolig i dette solnedgangsgule stoffet og lagt igjen noe av heten etter seg.

Avsender ukjent
I andre etasjen møter man selve utstillingen som konsept – «Postkort fra framtida». Tittelen tar utgangspunkt i Katarina Fritschs verker «Postkarte», en serie bilder av forstørrede og redigerte postkort-silketrykk som fremstå mer eller mindre som det det skal være; et verk, Ibiza, leses inn i sjangeren, andre, som Surfer og kanskje enda mer Beetle, gir få formale assosiasjoner til temaet. 

I rommet til høyre balanseres dette lyset av et motsatt palett. Når Giovanni Battista Piranesi får komme med sine eventuelle (postkort)profetier om fremtiden blir det av det mørke, Kafkaliknende slaget. Etsningene og kobberstikkene fra «Carceri»-serien i dette rommet er fantastiske gjensyn fra Nasjonalmuseets strålende utstilling i 2022-2023. I denne skyggeverdenen parres de med dempet belysning og Anne Imhofs Web, det Friedrichaktige Untitled, og det store glassverket Doper (youth) (2022). Her er korrespondansen og kvaliteten tydelig asymmetrisk, men det er en eksentrisk musikalsk sammenstilling mellom de to, mørkt og merkelig. Herfra etablerer bygget en av sine finere akser mellom et passeringsrom dekket av Josh Smiths oljeakryler uten titler. Kraftige, men generiske verk som henter det meste av energien sin fra forholdsvis konservative og konvensjonelle ekspresjonskoder. Men de blåser betrakteren med seg videre inn i siderommet med vellykket intensitet. Her har rumenske Andra Ursuța blant annet to fotogrammer, som begge bærer umiskjennelig preg av en affinitet med Francis Bacons maleri; spesielt de rødglødende bildene av slakt og kjøttskrotter og ikke minst de skrikende pavenes fiolettsvarte sammenbrudd. 

Smiths mer tradisjonelle ekspresjon skoleres raskt i det neste rommet av Susan Rothenbergs – en kunstner som bortimot aldri har vært representert i Norge – vibrerende Accident, på utlån fra Louisiana i Danmark. Dette inntar en kremplass, det dominerer aksen på tvers av bygget og får henge nærmest uforstyrret med sin nervøse aversjon mot det avklarte; Rothenberg er en maler som alltid kjempet med sine figurative tilbøyeligheter, mot en permanent og fysisk fornemmelse av tvil som nesten nådde Cézannes nivå. Hun malte som Giacometti skulpturerte. 

Hysteri og det hellige, sensur og det synlige
I forlengelsen av dette rommet får Louise Bourgeois og James Lee Byars hvert sitt «værelse». Byars' Is Is, to store runde basaltskulpturer prater ikke bare naturlig med Bourgeois’ Arch of Hysteria – de fremstår som en art direkte sitat av sistnevntes Eyes i skulpturparken på Tjuvholmen; de to rommene på PoMo aktiverer hverandres konkretisering av feminint fortegnet mytestoff; brystet som biologisk arketype, hysteriet som en kvinnelig kodet pseudodiagnose. Men Bourgeois bygger snarere denne buen mellom en maskulin og en feminin figur, som bryter de fiktive båndene til medisinhistoriens spekulative lesning av hysteri som spesifikt kvinnelig. Alle skriker.

Naborommet blir PoMos naos, som var det helligdommen i et gresk tempel. Delt av en søyle som gjennom to usynlige kirkedører går man inn i et dempet rom i en deilig marineblå med elementer av Klein-blå, hvor mange sentrale håndkolorerte litografier og tresnitt av Edvard Munch får et slags kuratorisk sanctum. Tresnittene tilhører mange av Munchs mest berømte motivkretser, og de håndkolorerte uttrykkene gjør dem fascinerende og vakre på en forsiktig og mer fragil måte enn maleriene. Disse ville fortjent dette rommet som et slags permanent oppholdssted.

I den øverste utstillingsetasjen møter vi et rom fylt av små pidestaller med leirskulpturer av den sveitsiske kunstnerduoen Fischli & Weiss; den grove leiren, de halvkomiske motivene iscenesettelser teatralske mikromotiver, som det Beckett’ske verket Mr. and Mrs. Einstein Shortly after Conception of Their Son, the Genius Albert. Humoren blir også påtakelig i siderommet, hvor den kinesiske kunstneren Cui Jie (f. 1983) viser fire akrylmalerier. Disse har en både kjølig og vulkansk energi som tematiserer forholdet mellom det arkitektoniske, det ideologiske og det geopolitiske, alt pakket inn i et ekspansivt urbant-geometrisk språk med elementer av Diego Rivera og muralistmaleriet. Et slags visjonært, arkitekturhistorisk sammensurium av Bahaus, brutalisme og Sovjet-emblematikk. Humoren derimot stammer fra valget med å la et av Warhols Mao Zedong-bilder oppholde seg i det samme rommet. Det er frekk og leken kuratering omkring begreper som sensur og synlighet.

Fremtiden som var
«Postkort fra framtida» har egentlig mistet sin følelse av rød tråd og indre, verksdreven sammenheng på dette punktet. Dette skyldes delvis det eklektiske utvalget, delvis fraværet av kontekstualiserende paratekst. Det blir et unektelig svakt punkt i presentasjonen – men det gjør ikke så mye. Man burde kanskje lagt mindre fokus på å kuratere et konkret utstillingskonsept og heller gått for nettopp en slags smak på spennet i samlingen – og hvor veien kan gå videre herfra. I siste hånd handler dette, og bør handle, om horisontalitet, ikke vertikalitet. Det handler om å vise en bredde, og en slags vilje til noe eget. Enten det er snakk om Matthew Harrisons aparte, fascinerende og delvis purile skulpturer, Simone Leighs uimotståelige Sphinx – aldri i kunstens historie har Austin Powers’ «Foxy Cleopatra» vært en bedre populærkulturell oppsummering av et verk – eller Sandra Mujinga, som med sine gjenkjennelige dyriske skulpturformer, delvis tildekket av tøy, ikke kommer helt til sin rett i et trangt, avlangt rom med dobbel takhøyde. Hun handler som vanlig i stor skala og forener uanstrengt og elegant størrelse og letthet i formatet sitt, men her på en måte som samtidig oppleves som noe uferdig og uforløst. Isa Gentzken førførende billedcollager og installasjon i tårnrommet må også nevnes; her er det fullt av betydelige enkeltverk og, ikke minst, et  gjennomtenkt og følsomt utstillingsdesign.

PoMo er et prosjekt i spedbarnsstadiet, men med musklene og ambisjonene til å markere seg over de kommende årene. Museet har et «betydelig» innkjøpsbudsjett, 60% av hvilket er forbeholdt kvinnelige kunstnere, et vellykket restaureringsarbeid og en foreløpig uartikulert, men tilsynelatende spisset og aggressiv inngang til samlingsbygging. Museet har alle forutsetningene for å kunne lykkes.