Smakfullt anrettet og krydret med historiske referanser

Vestfossen
Vestfossen Kunstlaboratorium
Sverre Bjertnæs Hjem, hengt opp av Fredrik Værslev.
Utstillingen står til 22.september

Når kunstfabrikken på Vestfossen for første gang vier sine arealer til en enkelt kunstner, er forventningene store. De blir ikke mindre av at kurator, eller opphenger er Fredrik Værslev. Han steg for et tiår tilbake til værs som en rakett på den internasjonale og nasjonale kunsthimmelen. Der Bjertnæs har oppnådd bred popularitet har Værslev henvendt seg til et smalere publikum.

Bjertnæs arbeider ut fra en bred plattform av kunsthistoriske referanser og materialkunnskap. Det gir et solid grunnlag for å skaffe et overblikk over tidens kunstneriske, eksistensielle og politiske utfordringer, som hans kunst tar inn over seg, både i sin form og sitt innhold. Det siste tiåret har Bjertnæs i tråd med en vending innenfor det globale kunstlandskapet, orientert seg sterkt mot en regional nordiske tradisjon for halvabstrakt og konstruktivt maleri, med innslag av surrealisme og ekspresjonisme. En nærmest eksotisk variant av modernisme, slik vi denne sommeren kan møte det i visningen av Tangens samling i Kristiansand. Der Bjertnæs samler tråder fra renessansen til postmodernismen, tegner Værslev seg som en postkonseptualist: Værslev spiller på spenningsfylte materialvirkninger og ironiske omdreininger av innarbeidede grep vi forbinder med den tidlige, historiske avantgarde fra hundre år tilbake.

Det virker som om kommunikasjonen mellom de to kunstnerne har vært haltende. En video med kunsthistorikeren Erlend Hammer som intervjuer de to kunstnerne om prosessen, gir uttrykk for dette. Det kommer frem av intervjuet at Værslev kanskje ikke er så veldig interessert i oppdraget han har fått og at Bjertnæs føler seg litt misforstått. Bjertnæs vrir seg på sin plassering i midten av sofaen. På ytterkanten sitter Værslev og er bare halvveis med i bildet. Det hele avsluttes med at når siste del av utstillingen skulle henges opp, ble Værslev bortvist. Misforståelser og laber stemning til tross, resultatet er preget av at her møtes to kunstnere som begge representerer toppunkter innenfor hvert sitt ytterpunkt.

Det første møte med utstillingen er en mastodont av en mannsfigur i bronse som ser ut som den er i ferd med å stange hodet inn i en dørkarm. Det er et effektfullt innslag som også gir en antydning om at Bjertnæs kunst for Værslev kanskje først og fremst fungerer som en rekvisitt for opphengerens eget prosjekt; utforsking av kuratorrollen mer enn det å utforske Bjertnæs sin kunst. Inntrykket forsterkes i den videre montering av utstillingens første etasje, som er et smakfullt anrettet potpurri over Bjertnæs nyere verker i ulike sjangre og materialer. 

En hyllest til mor
Sammenstillingene er raffinerte, som alltid der Værslev er på ferde, men gir også inntrykk av noe utvendig og overflatisk. I andre etasje presenteres en rekke mindre tredimensjonale arbeider av dekorativ verdi. Her sammensmeltes en kakofoni av impulser som spenner fra Barokken til Art Nouveau og Auguste Rodin. Med inntrykk fra Bjertnæs lærer Tore Bjørn Skjølsvik og tidligere kunstneriske kompanjong Bjarne Melgaard og moderne kunsthåndverk. Det siste peker på at denne utstillingen fra Bjertnæs side også er en hyllest til kunstnerens nylig avdøde mor Randi Koren Bjertnæs (1947 – 2023). Hun var utdannet interiørarkitekt, men er mest kjent som keramiker. Bjertnæs har tidligere trukket morens arbeider inn en utstilling han i 2013 hadde på White Columns i New York.

Utstillingstittelen «Hjem» kan oppfattes som en hyllest til moren, men er samtidig en henvisning til Værslevs kunstneriske praksis. En praksis som for en stor del har et vektig innslag av interiørdekor. Den kunstneriske bearbeidingen av sønnens forhold til morens kunst, blir forsterket i den store salen i tredje etasje. Langs den ene langveggen er det montert en serie skulpturer av Bjertnæs hvor keramiske objekter laget av moren inngår som deler [Red. se bildene over]. Kontrasten mellom den sobre modernistiske estetikken i hennes keramikk går i spenningsfylt dialog med den barokke og surrealistiske formleken i Bjertnæs egne skulpturer. Et unntak er den vakre figuren som bøyer seg svakt fremover og holder en blomst i hendene og har et keramisk objekt av kunstnerens mor mellom føttene. Formen påminner om hvordan modernister på 1900 – tallet forente klassisk form med en dekorativ stilisering av den svakt fremoverbøyde figuren.

På motstående langvegg finner vi maleriet «Lakseskatten», komponert som en langstrakt frise. Komposisjonen viser at Bjertnæs har gått dypt inn i den konstruktive norske tradisjon som ble formet i mellomkrigstiden og kulminerte i dekorasjonene for Oslo Rådhus. Alf Rolfsens krigsfrise og Aage Storsteins arbeider med nasjonale temaer og norsk historie fra Eidsvoll til krigsårene spøker i bakgrunnen. I mindre grad er dette en tradisjon som også tar opp i seg Hannah Ryggen, Arne Ekeland og Håkon Bleken. Det er heller uklart hvordan lakseskatten har noen plass sammen med temaer som deportering av jøder, lobotomering med referanse til Bendik Riis, sterilisering og terrorhandlingen i 2011. Det er vanskelig å tro at kunstneren ser på lakseskatten som et overgrep som kan regnes med på linje med de historiske overgrepene som er ramset opp her? Tittelen bør i det perspektivet oppfattes som et ironisk spark til laksenæringens uproporsjonale sutring over grunnrente og skatt. 

Tradisjonenes viderefører
Bjertnæs peker på en regional tradisjon som en av bærebjelkene i eget kunstnerskap og rydder en plass for seg selv som tradisjonens viderefører i dag.

Sverre Bjertnæs fører i sin kunst en dialog mellom det lokale og det globale, som gir den større relevans i dagen politiske og kulturelle situasjon, enn mer og mindre vellykkede resirkuleringer av en etter hvert fjern historisk avantgarde.