Skjemmende svak formidling

Ann Iren Buan: Kom du bare nærmere, 2024. Tørrpastell på papir, tørrpastell og voksolje på bjørk © Ann Iren Buan / BONO 2024. Foto: Thomas Tveter

Formidlingen av Ann Irens Buans utstilling Kom du bare nærmere er en ren fallitterklæring fra Kunstnerforbundets side. Teksten som ledsager utstillingen vekker en irritasjon som overskygger begeistringen over et av de utstilte arbeidene. 

Kunstnerforbundet
Ann Iren Buan
Kom du bare nærmere
Utstillingen står til 13. oktober

Ann Iren Buan: Pust, 2024. Tørrpastell på papir, tørrpastell og voksolje på bjørk © Ann Iren Buan / BONO 2024. Foto: Thomas Tveter

Ann Iren Buan er kjent for å skape sanselige verk som fungerer som store tegninger i rommet. Der jeg legger kursen mot Kunstnerforbundet og hennes nye utstilling: Kom du bare nærmere, har jeg antakeligvis noen ganske spesifikke forventninger. Jeg blir i hvert fall ganske overrasket når jeg trer inn i overlyssalen og finner den nesten helt tom. Jeg blir stående litt forvirret i døren og se på et ørlite, lyseblått rektangel som henger på veggen vis a vis. Jeg jeg kjenner på en uendelig tretthet og får lyst til å gå min vei. Denne typen affektert meningsgjerrighet er simpelthen noe av det verste jeg vet. Heldigvis snur jeg meg i tide til å se at utstillingen tross alt har mer å by på. Buan har nemlig forvandlet den andre veggen til et slags landskap eller et maleri. 

Tilblivelse og forfall
Verket som fyller den ene veggen likner en jordbunn, der noen deler har dyp og saftig jord, mens andre deler er tørre og sprukne. I overflaten er det vabler og avskallinger som skaper former som på avstand kan minne om kart. Jeg ser på de ulike sjatteringene, linjene i overflaten og må tenke på gammel hud og åpne sår. Verket bærer i seg en brytning mellom tilblivelse og forfall; det å skape og det å bryte ned. Jeg forstår fortsatt ikke noe av det blå rektanglet: Jeg synes det skjer fint lite mellom det og den brune veggen. Det er uklart for meg hva kunstneren vil med denne sammenstillingen. Men selve «veggmaleriet» har absolutt sine sanselige kvaliteter. Der jeg står og tar innover meg stoffligheten, grubler jeg på hva slags prosess som har resultert i dette uttrykket. Hva slags materialer har hun benyttet her? Jeg leser i verkslisten at det dreier seg om tørrpastell, voksolje og bjørk – uten at det gjør meg særlig mye klokere. For å få litt mer innsikt i selve tilvirkingsprosessen blar jeg opp i pressemeldingen. Der er det imidlertid ikke et ord å lese om prosjektet, i stedet serveres en ganske absurd og pompøs, kort tekst skrevet av en Eivind Hofstad Evjemo. 

«..Laknene og vaskevannsfat har for lengst blitt kokvasket, de blodige papirarkene er blitt brent i samme ovn som organer og amputasjoner. Snart vil en snekker våkne uten hånd og ønske seg et stort glass appelsinjuice...» Jeg orker ikke! Inspirasjonen jeg et øyeblikk kjente på da jeg sto og betraktet det jordbrune verket er som blåst bort. Hva slags formidling er dette? Bør ikke den ledsagende teksten være en inngangsport til verket, noe som legger til rette for en større forståelse? Ann Iren Buans arbeider krever riktignok ikke voldsomme forklaringer. Det handler mer om å oppleve enn å forstå. Likefullt: Jeg har store problemer med å se noen relasjon mellom Evjemos tekst og Buans verk her. 

Må i hvert fall gidde å prøve
Det er vanskelig å formidle kunst. Det ligger i kunstens natur at den sprenger rammene for språket, men vi som driver med kunstformidling må i hvert fall gidde å prøve. Denne gangen ser jeg ikke spor av det.

    Stikkord