Nå er det de små og mellomstore kunstinstitusjonenes tur

Cecilie Nissen

For å vedlikeholde et levende, dynamisk og mangfoldig kunstfelt, er det kritisk viktig at de mindre og mellomstore kunstinstitusjonene mottar nødvendige ressurser og anerkjennelse i tiden framover, skriver debattant Cecilie Nissen. Foto: Kristiansand Kunsthall

I dag måles kulturell verdi av deltakelse: jo større tall, jo større suksess. I Norge har vi de siste årene vært vitne til en markant satsing på store museer. Nasjonalmuseet og Munchmuseet i Oslo, og i midten av mai åpner Kunstsilo i Kristiansand. Disse institusjonene har opplevd en betydelig vekst både i form av offentlige tilskudd og antall ansatte.  

De mindre og mellomstore kunstinstitusjonene derimot, har lenge gått under radaren og ikke nytt samme fokus eller investering. For medlemmene av organisasjonen Kunsthallene i Norge har for eksempel økonomien stått på stedet hvil siden 2018. Riktignok ble flere av oss tilgodesett 333 333 kroner hver i regjeringens satsing på kunstnerøkonomi i år, men dette er øremerket vederlag/honorarer til kunstnere og ikke midler som er med på å styrke driften av institusjonene. 

Det er de små og mellomstore institusjonene som står for en vesentlig del av innovasjonen og eksperimenteringen i kunstfeltet, men verdien av dette arbeidet er ikke like lett å måle. Den britiske forskeren Sarah Thelwall bruker begrepet «utsatt verdi», en verdi som ikke nødvendigvis er umiddelbart synlig eller kvantifiserbar men som over tid bidrar til sosial, kulturell, pedagogisk, og økonomisk utvikling. 

Satsingen på de store museene har utvilsomt vært viktig for å øke synligheten og tilgjengeligheten av kunst for publikum. Likevel må vi ikke glemme at kunstfeltet er et økosystem, hvor små og mellomstore institusjoner spiller en avgjørende rolle. Disse institusjonene er ofte de som tar større risiko ved å presentere ukjente kunstnere, satse på eksperimentell kunst og ved å utforske nye formater for kunstformidling. Institusjonene er også avgjørende for å opprettholde en levende dialog med lokalsamfunnet og for å tilby pedagogiske programmer som engasjerer ulike publikumsgrupper. 

Til tross for viktigheten av dette arbeidet, blir disse institusjonene ofte oversett i fordelingen av offentlige midler og støtte. Dette klasseskillet mellom store og mindre institusjoner reflekterer ikke bare ulikheter i finansielle ressurser, men også i anerkjennelsen av den verdien de bidrar med til kunstfeltet og samfunnet generelt.  

I de større museene har det vært en kraftig vekst både i antall ansatte og lønnsnivå de siste årene. Det er også verdt å merke seg at mange av disse nyansettelsene ikke er innen kunstfaglige posisjoner, men snarere fokuserer på kommunikasjon og formidling. Lønnsutviklingen i de større museene reiser også bekymringer rundt hvordan slike endringer påvirker de mindre kunstinstitusjonene og det bredere kulturelle økosystemet som helhet. 

For å vedlikeholde et levende, dynamisk og mangfoldig kunstfelt, er det kritisk viktig at de mindre og mellomstore kunstinstitusjonene mottar nødvendige ressurser og anerkjennelse i tiden framover. I lys av dette, må det argumenteres for en mer balansert fordeling av ressurser og oppmerksomhet innen kunstfeltet. De mindre kunstinstitusjonenes rolle i å skape utsatt verdi – gjennom å bidra til kreativitet, innovasjon og samfunnsengasjement – må ikke bare anerkjennes, men også aktivt støttes. Ved å styrke disse institusjonene, styrker vi hele kunstøkosystemet og sikrer dets bærekraft og relevans for fremtiden. 

Stikkord