Mellom sårbarhet og beskyttelse

OSLO 
MELK 
Thora Dolven Balke
Human Scale
Utstillingen står til 6. oktober 

En vegg deler det kritthvite galleriet i to, og bak veggen skimtes ytterkanten av en slags skulptur i et udefinerbart, lyst, hudliknende rosa materiale. Instinktivt vil jeg gå rett dit, men fornemmelsen av å kunne gå glipp av en potensiell kontekst stopper meg. Oppmerksomheten vendes derfor tilbake mot fem forholdsvis store, innrammede negativer som viser både hverdagslige og ekstraordinære scener, med det maritime som fellesnevner; en bøtte på en strand, en forlist båt, et hvalfoster i et reagensrør – et ubehagelig syn som forsterkes av kontrasten til de mer trivielle scenene. Bak negativene har Dolven Balke festet små klistremerker i krystall-, dråpe-, øye- og tåreformer. Det er en nostalgi, men også lekenhet knyttet til dette valget. Til tross for den dystre undertonen, her finnes et glimt i øyet.   

Suspendert fra biologisk tid 
Jeg beveger meg videre inn i gallerirommet, fortsatt var for det underlige objektet som skjuler seg bak skilleveggen – jeg sparer det jeg antar er det mest spennende i utstillingen til slutt. Vis-à-vis negativene henger to store trykk på et tynt silikonark. De viser hvalfostre konservert i glasskrukker, fotografert på Sandefjord Hvalfangstmuseum. Det er både noe vakkert og dypt sørgelig ved bildene: et aspekt ved motivene er at de peker på potensialet disse skapningene ikke fikk realisert. De er «suspendert fra biologisk tid for forskning og kontemplasjon», slik det formuleres i utstillingens formidlingstekst. Gjennom nevnte verk blir man bevisst de usynlige og, til dels urovekkende, grensene mennesket krysser i forskningens navn. 

Såpe som skitner til 
Fra taket henger det som kan minne om et dekorativt gjerde, men verkets gjennomskinnelige og tilsynelatende gjennomtrengelige materiale hindrer en direkte sammenlikning. Små dråper pipler ut fra verket, et resultat av Dolven Balkes materialvalg; glyserinsåpe. Det oppleves ironisk at såpen skaper en nærmest svette-lignende overflate i verket, som om såpen er det som skitner til, og ikke renser. Utstillingen rommer enda to verk i samme materiale– et av dem vekker assosiasjoner til de beryktede six-pack ringene vi hører om i sammenheng med skade på det marine dyreliv, det andre minner om hønseføtter oppover langs veggen. Verkene, hvis hensikt kan være uklare ved første øyekast, viser seg å tilføre noe samlende i utstillingen, og dette blir tydeligere jo lenger tid jeg oppholder meg i galleriet. Kontrasten mellom verkene av glyserinsåpe og bildene av konserverte hvalfostre gjør spesielt inntrykk, og inviterer til undring rundt hva og hvorfor noe anses som rent og noe annet som urent.