Kunst i fengsel

Utstillingen Kunst som straff viser verk som har oppstått i møte mellom studenter og inviterte gjestelærere ved Agder Kunstakademi de siste tre årene. Her vises installasjon, maleri, video, tegning, skulptur, risoprint, grafikk og håndlagde publikasjoner – spredt gjennom hele første etasje i Kunstnernes Hus; nedre sal, biblioteket, foajeen, kinoen og akademirommet. 

Institusjonsprosjekt 
Som offentlig kunstprosjekt tar Agder Kunstakademi en alternativ tilnærming til kunstordningen for statlige bygg i KORO. Ordningen går ut på at en prosentandel av det totale byggebudsjettet settes av til kunst i alle statlige byggeprosjekter.  

I et byggeprosjekt er det ikke uvanlig at kunsten kommer inn etter at byggingen er påbegynt, men i dette tilfellet begynte planleggingen av kunstprosjektet i en tidlig fase. Idéen om en kunstskole oppstod i møte mellom representanter fra Kriminalomsorgen og KOROs kuratorer Kristine Jærn Pilgaard og Thora Dolven Balke, som begge har arbeidet med kunst i fengsler ved tidligere anledninger. Når Kunstavisen møter opp på pressevisningen på Kunstnernes Hus, er det Dolven Balke som gir en gjennomgang av utstillingen.  

Hun legger ikke skjul på at arbeidet med Agder Kunstakademi har vært svært omfattende, og har utfordret hierarkier helt fra starten.  

– De første årene handlet mye om å diskutere muligheter: Hvordan kan en utdanning være offentlig kunst? Hvordan kan en utdanning være fri innenfor de strenge rammene som et fengsel har? Det var en viktig prosess i forkant av oppstart januar 2021, sier hun. 

I akademirommet på Kunstnernes Hus er selve klasserommet gjenskapt, med dets bevegelige arkitektur laget av studentene i samarbeid med arkitekt Aleksander Eriksson Furunes under en workshop i 2021. Rommet er i tillegg fylt med resultater fra ulike workshops, samt akademiets kunsthistoriske samling. Samlingen, som består av både litteratur og en rekke modernistiske malerier, er et bidrag fra kunstnerne Dag Erik Elgin og Hege Nyborg, to faste lærere som har vært med på å utvikle og drive Agder Kunstakademi fra starten. Sverre Gullesen har også vært fast lærer ved akademiet, med ansvar for å organisere soloutstillinger for alle studentene. Verksbetjent Solfrid Kjetså, med bakgrunn innen scenekunst og film, har vært den eneste faste læreren som har vært der på fulltid.   

Vil ikke sensasjonalisere 
På Kunstnernes Hus presenteres utstillerne kun med fornavn, uavhengig om de er innsatte eller profesjonelle kunstnere, studenter eller lærere. Dolven Balke forteller at valget er gjort av respekt for studentenes særstilling, og hvordan deltakerne møttes i prosjektet.  

– Når vi kommer inn i fengselet, spør vi av prinsipp ikke hva de sitter inne for, vi snakker ikke om fortiden, og vi leser ikke dokumentene deres – selv om vi har muligheten til det. Vi møtes med fornavn, en til en i det rommet, kun for å jobbe med kunst. 

Det har vært et poeng å verken drive med sensur eller sensasjonalisering, ifølge kuratoren. 

– Vi har hatt behov for å la prosjektet utvikle seg utenfor medias blikk fordi vi har ønsket å verne om dette spesielle rommet vi sammen har skapt, og la det være et trygt sted for å finne sitt uttrykk som kunstner. Det er også en annen grunn til at vi bare bruker fornavn her, fordi vi ikke vil sensasjonalisere enkeltdommer og enkeltindivider, eller å dytte dem foran prosjektet. Nå når prosjektet flyttes til en offentlig institusjon som Kunstnernes Hus blir det en helt ny situasjon hvor vi ikke har kontroll over lesningen av prosjektet og enkeltverk, men vi kan være tydelig med forutsetningene våre.

Er det noen som har utmerket seg som kunstnere, også utenfor dette prosjektet? 

– Ja, det er flere av studentene våre som jeg føler virkelig har utviklet et tydelig kunstnerskap. For eksempel Niels, en godt voksen mann som ikke hadde noe forhold til kunst fra før. Men når han først begynte å produsere, så skjedde det noe. Han begynte med å lage små ting med objekter han samlet på, og plutselig satt han alltid og arbeidet med et enormt fokus. Vi har kun plukket ut noen få arbeider til utstillingen, men kunne fylt et helt rom med hans verk.  

– Zubair, som har cella i midten av nedre sal og TV-skjermene i gangen utenfor, er en annen som har funnet en sterkt uttrykk, et eget formspråk. Han kom som båtflyktning til Norge og kunne ikke skrive, verken på sitt eget morsmål eller på norsk. Nå skriver han dikt som reflekterer en voldsom livshistorie. Det kan man også se inne i cella, hvor han skrev direkte på veggene under føråpningen på mandag. Det dreier seg om destruktive tanker han har hatt, men nå kan gjenta med et avstandsblikk i sitt eget verk.  

Når folk kommer inn med traumer, hvordan blir rollen deres i forhold til en terapeut, for eksempel? Hvordan skiller dere mellom rehabilitering og det å dyrke frem et uttrykk? 

– Vår rolle er ikke å drive med rehabilitering i fengselet, vi er der med vår faglighet for å tilby et godt program med undervisning. Men jeg må innrømme at jeg tenkte mye på det med traumer i begynnelsen, for kunst kan jo åpne opp for heftige ting. Det skjer jo på andre kunsthøgskoler også. Når man får mulighet til å uttrykke seg, så kommer det iblant mye ut, og hvordan man tar det imot som lærer er en stor utfordring. Men i denne situasjonen, kanskje nettopp fordi det er så mange andre i systemet som fyller den rollen, har jeg ikke opplevd det i like stor grad. Men det må sies at Solfrid er den personen som har vært der hver eneste dag, så det kan hende hun ville svart annerledes på det spørsmålet. 

Kanskje burde det heller være tilbud om terapi i kunstakademiene?  

– Ja... Jeg gjorde et intervju med Sol Archer om ansvarlighet og sikkerhetssystemer for studenter i kunstutdanningsinstitusjoner, der jeg snakket om Agder Kunstakademi i den konteksten. Det er jo interessant at det er mange andre rammer på plass i fengselet. Som lærer kan man ofte bli en av de nærmeste tillitspersonene for studenten, men i fengsel er det i alle fall også andre mennesker og rutiner som fyller den rollen.   

Et annet spørsmål handler om begrepet kunst i offentlige rom. Dette prosjektet beskrives som offentlig kunst, men et fengsel er jo ikke et offentlig tilgjengelig rom. Har du noen refleksjoner rundt det?  

– Det offentlige rom tenker man ofte på som noe som er veldig tilgjengelig for alle, og dette rommet er jo ikke det i det hele tatt. Det er allikevel et ekstremt mangfoldig rom, med folk som har veldig forskjellige bakgrunner, forutsetninger og historier. Frank [red. fengselsleder] sa tidlig at hvis vi treffer én student, så har vi gjort noe viktig. Dermed kan vi tenke annerledes om det offentlige rommet – at man ikke skal nå flest mulig, men at man faktisk kan nå noen veldig få på en meningsfylt måte. Det er også viktig at kunsten får en verdi selv om den ikke når de store publikumstallene, eller er synlig for alle.    

Hva tenker du om dette i forhold til outsider art? Anser du de som outsidere eller kunststudenter? 

– De er kunststudenter. Hva kaller man outsider art? Det gjelder noen som gjennom et helt liv har jobbet utenfor en faglig, kollegial kontekst. Mens her er jo konteksten gitt gjennom utdanningen og alle de besøkende gjestelærerne som har delt fra sine kunstnerskap.   

Og en institusjon?  

– Ja, de er her i kunstinstitusjonen, de har fått et språk, formidlingsevne, verktøy… Jeg tenker at mange av studentene nå kunne skrevet en søknad til Kulturdirektoratet og hatt gode sjanser for å få støtte. 

På slutten av runden møter Kunstavisen prosjektets andre kurator, Kristine Jærn Pilgaard.  

– Noe av det jeg er mest stolt av er at vi har klart å skape et samhold og et rom for kritisk refleksjon hvor det er lov å være uenig, sier hun. 

Hun forteller at selv om prosjektet er avsluttet, sitter fengselet igjen med Akademirommet, utviklet av Alexander Eriksson Furunes sammen med studentene, og det tilhørende verkstedet med alle verktøy som er samlet opp gjennom perioden, fra fotokamera til risoprinter. I tillegg forblir kunstbiblioteket og den etterhvert omfattende kunstsamlingen, bestående av verk fra studenter og lærere og historiske verk, i fengselets avdelinger i Froland og Mandal.