Kort om «Eidsvold 1814» av Oscar Wergeland

Få malerier, (les = ingen) konsentrerer selve ideen om norsk politisk historie på samme måte som Oscar Wergelands (1844-1910) Eidsvold 1814. Dette bildet er innbegrepet av uavhengighetsprosjektet presset inn på én, enkelt flate. Dramatiseringen av det patriotiske øyeblikket blir som siste skudd på en stamme som har sine røtter på agoraen i Athen, forgrenet seg via tidligmoderne republikanisme og henholdsvis en amerikansk uavhengighetskrig og fransk revolusjonær esprit. Hovedrollen i maleriet, «Grunnlovens far» Christian Magnus Falsen (1782-1830) leser rakrygget opp fra forslaget om siste paragraf i Grunnloven – en del Perikles, én del Thomas Jefferson. 

Datoen i maleriet er 11. mai 1814, men maleriets tilblivelse på første del av 1880-tallet sammenfalt med en politisk konflikt rundt hvorvidt regjeringen skulle møte i Stortinget. Her støtet høyre- og venstresiden sammen; førstnevnte støttet Kongens regjering og mente at denne ikke skulle stå skolerett for «pøbelveldet» Stortinget, og sistnevnte mente derimot at regjeringens oppmøte var strengt nødvendig av maktfordelingsprinsipper. Bildet ble bestilt av korpslege og forretningsmann Lorentz Ring (1832-1904) som igjen skjenket det som gave til Stortinget. Det er ikke usannsynlig at Ring, som var trygt plantet på høyre side i stortingsdebatten, anså motivet for å være et bidrag og en kommentar til denne. Men da maleriet endelig fant sin plass bak presidentstolen var saken allerede avklart: Regjeringen skulle møte i Stortinget. Slik sett mistet maleriet noe av sin muligens tiltenkte polemiske brodd.

Rommet, som er det eneste innblikket kunsthistorien har gitt oss til dette kritiske øyeblikket – selv om Wergelands bilde først var ferdig på 1880-tallet som sagt – fremstår som avstemt og konsensuspreget – her er det ingen som tilsynelatende nøler med å erklære seg villig til å være «enig og tro til Dovre faller». Av de 112 som var til stede er 84 avbildet i maleriet, 67 sogar godt og naturtro nok til at identifisering har vært mulig. Wergeland, hvis far var fetter av den mer berømte dikteren, gjorde utførlig dokumentasjonsarbeid for å sikre seg at alt fra fysiognomier til drakter og interiør bestod den historiske reproduksjonstesten. Flere av de aktuelle deltagerne, som Daniel Larsen Schevig, fantes det heller ingen fotografier av. Ved et tilfelle mottok Wergeland fotografier av Schevigs barn, og særlig av den yngste som man mente slektet mest på faren, for å bruke dette som et underlag. Av de 67 er det kun én som ikke fokuserer på Falsen, den såkalte «Grunnlovens forsvarer», Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849). Christie var riksforsamlingens faste sekretær og den som aktiverer betrakteren og betrakterperspektivet, han som bryter ned den fjerde veggen og trekker oss inn i øyeblikket. Det er Christie, som skulle få en særlig viktig rolle i forhandlingene med Sverige på høsten 1814, som blir den daglige påminnelsen til Storting og regjering om å lede landet etter Grunnlovens prinsipper. Han som, med et alltid årvåkent blikk, inspiserer hva som til enhver tid sies og foretas i maktens sentrum.