Overfrodig om hagen

STOCKHOLM
Trädgården – Konst och natur under sex sekler
Nationalmuseum
Vises frem til 7. januar 2024

Adam i Paradis
Vi begynner ved begynnelsen. Hagen var det første landskapet det bibelske mennesket befolket, og koblingen mellom hagen, naturen og Paradiset utgjør ramme for den besøkendes første møte utstillingen. Her er det særlig Adam-skikkelsen, verdens første menneske ifølge Bibelen, som stikker seg frem.

Innledningsvis møter vi et anonymt mesterbilde av Madonna med barnet, som viser Jomfruen foran en lukket have, en såkalt hortus conclusus, som representerer hennes evige jomfruelighet, og i utvidet forstand, den ubesmittede unnfangelse, i tillegg til et voldsomt bilde av Pierre-Denis Martin som viser et fransk chateau med tilhørende hageanlegg. Her gjøres koblingen mellom hagekunsten og Paradis-visjonen eksplitt. Et deilig bilde av Watteau (diskusjonen om den største rokokkomaleren burde for lengst legges død), Kärlekslektionen (1716-17) pudrer også det første minuttet. Før flere malerier særlig hefter seg ved mannen. Eller kanskje snarere mannskroppen.

Carl Larssons Mannlig modell, studie til Midvinterblot, Kristian Zahrtmanns Adam i Paradis, og Constantin Hansens Flöjtspelande yngling, tre markante bilder, representerer både implisitt og eksplisitt en erotisering av mannen – Adam som erotisk urrepresentant. Zahrtmann pakker det inn i gjennomsiktige – bokstavelig talt – bibelske forelegg. Den stakkarslige ranken Adam benytter for å skjule kjønnet fremstår mindre som et forsøk på bluferdighet enn en oppfordring til nettopp å demaskere denne. Han sitter på en slags botanisk trone; lerretet koker med halvikonisk konsentrasjon – flettverk smelter over i gyllent blendverk; en bananklase ligger overtydelig inntil Adams høyre fot. Carl Larsson brukte en bryter under navnet Rydberg som modell for denne studien til et større verk. Den muskuløse fremtoningen dominerer foran det myke landskapet; skyggene piskes over nakke, arm og rygg som var de tatovert inn kroppen. Constantin Hansen gir uttrykk for et liknende språk – i nyhellenismens greske svermeri for den halvvoksne mannen. Her drapert som panfløytespillende hyrde i et bukolisk landskap, hvilende på de romantiske restene av en søyletromme.

Eva utelates dog ikke helt; Joakim Skovgaard (1856-1933), særlig kjent for sine monumentale religiøse arbeider, preger en hel vegg med sitt mosaikkliknende maleri av Eva og slangen ved vannkanten. Skovgaard hadde tidligere utforsket Genesis-ikonografien i freskene han utførte for Lund domkirke. Den intense koloritten korresponderer med de vitalistiske verkene til Larsson og Zahrtmann, men Skovgaard er enda mer arkaiserende. Evas rudimentære trekk påkaller senantikke og bysantinske billedtroper. Men også Piero della Francesca, Maurice Denis. Det finnes tusen år i slike bilder.

Nostalgien
Nettopp hagen som gjenstand for det arkadiske svermeriet for en falmet, halvt erindret antikk verden, er en sentral del av de paradisiske metaforene som omgir den. Denne ser vi også hos Nicolas-Didier Bougets Landskap med Psyches fader offrande vid Apollons tempel i Miletos og Thomas Blanchets (1617-1689) Kleobis och Biton. Her er det egentlig landskapets pastorale uendelighet som interesserer maleren, men denne legitimeres som teaterscene for mytologisk drama, slik landskapsmaleriet innledningsvis måtte presentere seg selv for å tas alvorlig som høy kunst i sjangerhierarkiet på 1600-tallet. Her er den mystiske verden levende og ruinert på samme tid. Bildene skal liksom bevare den klassiske overleveringens intakte fortellinger, men samtidig kunne kaste alt av nostalgisk kapital inn i dem. De skal både leves med og lengtes etter.

Materiell ekstase
I sentrum av den første av de to store salene står et langt bord dekket med overskridende keramiske arbeider. Finske Emma Helle står bak disse ekstatiske sentrumskonstellasjonene i «Paradis-rommet». I disse verkene, som Coriolis eller Zéphyr, støter leirens rustikke matthet mot overflatebehandlingens barokke eksess. For dette er barokk i alle betydninger av ordet. Arkaisk og bevisst kitschy, dette føles totalt uten tidsmessig forankring; ublyge, rapsodiske kvinnefigurer, som var de en slags kjærlighetsdøtre av Rubens’ (hvis ekstremt passende titulerte verk Offer til Venus vender rakt imot Helles bord) frodige kroppspositivitet og Goyas grenseløse heksesabbat. De synger, poserer, straffer, blotter seg, spiller da fløyte på malerpenselens falliske formtegn, nå senker den som en lanse, som en krigserklæring, fra toppen av et fjell med urgudinner. Her møtes Gaia og Goya i et slags groteskt og livsbejande sjokkteater. Én del Hesiod og mesopotamisk opphavsmyte, én del Rocky Horror Picture Show.

Fra Paradis-rommet utgår ulike tematiske tilleggsspor, innledningsvis reflektert i fire gjennomgående siderom; jorden; vann, fugler; vekster. Disse fungerer som mini-utstillinger i utstillingen og varierer fra mer anekdotisk til mer akademisk detaljformidling.

Kultur som natur
Avdelingen om «Vann» pares med senere sideutstillinger, som en om «Tempel og Eremitage» hvilket særlig knytter seg til arkitektoniske intervensjoner i hage- og naturlandskapet. Her kan Nationalmuseum spille på et av sine sterkeste kort – en samling med arkitekturtegninger og skisser i absolutt verdensklasse. Disse er på ingen måte noe fundament eller grunnmotiv i utstillingen, men dette er smart utstillings- og samlingsformidling. Hagen som kuratert natur fremstår enda sterkere i disse arbeidene. André Le Nôtres – den mest toneangivende landskapsarkitekten på 1600-tallet og bl.a. ansvarlig for hagene i Versailles – tegninger for Grand Trianon; Jean Erich Rehns virtuose tegninger av Villa Aldobranini i Frascati og Louis Jean Deprez og Piranesis studier av Villa d’Este, som nettopp ble ansporende gjennom et akkurat passende pittoreskt forfall. Et sexy estetisk sammenbrudd som tilfredsstilte romantikkens ruinfetisj.

Denne uttrykkes f.eks. i avdelingen dedikert til «Grotten og ruinen». Utover på 1700-tallet oppstod det en trend blant bemidlede landeiere på de britiske øyer å oppføre såkalte «sham ruins» – falske byggverk som illuderte forfall og disintegrasjon; restene av et klosterbibliotek som nå er, tilsynelatende, gjengrodd av eføy og slyngplanter; fragmenter av en middelalderkatedral hvis pyntelig avbrukket tårn faller elegisk over levningene etter en storsal eller et scriptorium. Lous Jean Deprez Borgruin för Sturehov (1790) eller Francois Racine de Monville Kolonnruinen (1785) som svenskekongen Gustaf III falt pladask for, fanger disse fantasiformene.

Fra Paradiset føres vi inn imot den siste storsalen i utstillingen som spesifikt drøfter forholdet mellom hage og natur – med mennesket i midten. Adolf Ulrik Wertmullers massive maleri av Drottning Marie-Antoinette med barn i parken ved Petit Trianon (1785) troner over mindre intime 1800-talls-bilder av varierende kvalitet og interesse. Julia Becks fascinerende Høstdag 1883 sidestilles med Hugo Birger halvforløste og nølende I bersån (c.1880) – han er langt bedre når han får male påfugler i Alhambra.

Overskudd og overmål
Finalerommet sammenstiller den franske og den engelske hagen som idéform og utvider denne til ulike kunstneriske uttrykk i moderne maleri og arkitektur, fra den sene Claude Monets kokende vannliljer i Giverny-hagen til Robert Mallet Stevens plansjer for Esplanade des Invalides. Barokkhagen fra 1600-tallet hadde benyttet kongemakten som metafor for guddommelig kreativitet og disiplin. Den synlige orden som utgikk fra menneskelig skaperkraft og formgivning bekreftet den sakrale. Monarkiet, særlig det franske, var den siviliserte verdens sentrum, til det punktet hvor også naturen selv måtte føye seg. Ulike tegneprosjekter for denne, som Claude Desgots Generalplan över Château d’Amet (1682) settes mot den engelske parkens gjennombrudd på 1700-tallet: Her skulle, som i William Chambers Förslag för omgestaltning av Ulriksdal lustträdgård (c.1775) stiene sno seg tilfeldig og spontant; de bølger og svinger uforutsigbart og plutselig – nettopp fordi det er følelsene og ikke fornuften som er idealet.

Denne overfloden av formidlingsglede som karakteriserer Nationalmuseums store utstilling ut 2023 kan også tidvis bli en liten akilleshæl, all den tid de tematiske forgreningene presser formatet og fokusevnen. Dette er gjerne utfordringer som følger stor ambisjon. For Trädgården – Konst och natur under sex sekler er ingenting om ikke ambisiøs. Man ikke så mye beveger seg som fortaper seg i disse rommene, de små irrgangene. Dette er mindre en utstilling enn et forforførende mikrokosmos om naturen som kanskje den mest kulturelt konsentrerte forestillingen i menneskets historie. Det bugner på Blasieholmen.