Elegi og potpurri

Utstillingsoversikt med verk av Ane Barstad Solvang, Sampson Addae, Kim Henning Andreassen og Madelon Verbeek. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Årets avgangsutstilling for Kunstakademiet bygger videre på fjorårets tema omkring innføringen av skolepenger for studenter med bakgrunn fra utenfor EU/EØS. Men skruen strammes ikke til. Free Education for All: It is Time viker snarere vekk fra sine kollektive premisser og inn i det mer avsondrede og individuelle.

Kunstnerens Hus 
Free Education for All: It is Time 
Avgangsutstillingen 2024 | Kunstakademiet - Kunsthøgskolen i Oslo
12.04.24 – 28.04.24 (NB utstillingsperioden er nå over)

Sampson Addaes Seeds, Korle Lagoon vinner skalaprisen i årets utstilling, som starter ved bunnen av trappen i form av tekstilklumper som fører oss oppover og inn i overlyssalen i 2. etasje til venstre. Her kulminerer alt i en slags forbruksfontene av klær, kluter og vann som pumpes ut i et lite omkringliggende basseng. Tekstilene er Addaes egne så vel som brukte klær fra hovedstaden. Verket understreker tøystykket som «tegnmaskin». Klesplaggene konsentrerer et system av indekser for glemte, usynlige kropper. Gjenferdet av kroppene som har berørt våre egne klær; alle hendene som så å si ligger over kroppene våre gjennom sin tilstedeværelse i produksjonslinjen. Her ligger de hjelpeløse og ubrukelige, redusert til en art meningsløse forbruksformer, nå strødd rundt oss som på en søppelkirkegård.

På veggen ved siden av ser vi Lea Stuedahls Again I looked out the window, simply looking elsewhere. Now its best in memory, tre fotografier eller fotomontasjer som problematiserer vinduet som optisk rammeverk. Den tryggheten og tilforlateligheten vinduet representerer som skille mellom indre og ytre tilstander undergraves gjennom montasje og bildelavering. Ane Barstad Solvang presenterer en diptyk, pluss et slags motbilde, i akryl som viser Hilma af Klint-aktig fargesirkler. Men disse skal ikke så mye forestille teosofiske som meteorologiske fenomener. De søker mot et poetisk, til og med feminint potensiale i Solvangs prosjekt. Men Søstrene oppleves likevel dessverre som noe uforløste og halvtenkte som malerier.

Madelon Anne-Marie Verbeek, Å bli varm i trøya, 2024. Double jersey circular knit, merino wool. 833 x 190 cm. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Friser og Film
Madelons Verbeeks tekstilverk i maskinstrikket merinoull dominerer motveggen i den samme salen. Verket Å bli varm i trøya" (To become warm in the sweater) is a Norwegian saying about becoming familiar with specific circumstances, like a new place er som Kai Fjell møter Lena Dunham. Ornamental stilisering møter HBO. For dette er ingenting om ikke en billedstrøm av konsentrert formgivning og halvvågale snapshots fra den ungvoksne livsverden. Her veksler hollandske vindmøller og trappegavler med sex på toalettet. Få av verkene i utstillingen – nå fikk undertegnede ikke anledning til å få med seg noen performancer – har det samme overskuddet som Verbeeks urbane livsfrise. Ghazaal Nasiris blekkarbeid speiler Verbeeks verk i skala, men i et helt annet språk; her interagerer en hel verden av små menn på ulike voldelige måter. Andre ganger nesten med erotisk antydning. Denne minner både om en middelaldersk serie med miniatyrfigurer og et stilisert kaos av komiske konfrontasjoner.

Ghazaal Nasiri, The Boxer (detail)2024. Ink on textile. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Abirami Logendrans videoinstallasjon Diamond heist har derimot noe av den samme mediale dynamikken; gjennom collage av videoklipp fra ulike berømte rans- og innbruddsfilmer, supplert med et narrativ om en gruppe venner i ferd med å planlegge ranet av Koh-i-Noor-diamanten fra den britiske kongefamilien, skapes et nettverk av kryssende sosiale, politiske og estetiske referanser. Postkoloniale spørsmål bryter mot kontorestetikk og hollywoodske troper. Tempoet er høyt, den noe brå overgangen mellom biljakter og alarmsunnvikelser tidvis humoristisk. Videoen akkompagneres av filmplakater hvor bevisst kaotiske og ulogiske overganger mellom ikonografi og fortelling tydeliggjøres. 

Eili Bråstad står for utstillingens andre filmverk Isä ja Mie Työtelhään (Pappa og jeg arbeider). Denne viser kunstnerens far som spikker på en tyrirot hvis innerste deler var en viktig komponent for å utvinne tjære i kvensk kultur. Det er noe nesten hypnotisk i å sitte å se på hendene i arbeid, sakte, men stødig og målrettet. Farshendene blir arkeologens, som forsker i identitet og bortimot glemte kulturelle praksiser.

Byråkrati eller klingende bjelle
Anne-Marte Førs prosjekt er ikke uten kontaktflate med Bråstads. Hun har med to, men beslektete verk aktivert en akse fra toppen av trappen til anneksrommet mellom de to hovedsalene i 2. etasje. Det første vi møter er et trau som med jevne mellomrom åpner og lukker seg ved hjelp av en elektrisk aktuator. I denne repeterende gesten kanselleres og gjenetableres trauets funksjonsformer ustanselig, som en kolporteringsmetafor for det assosiasjonstapet vi har til tradisjonelle bruksobjekter. Traderingsprosessen Før er interessert i beskriver hvordan den historiske overleveringen av materielle praksiser hele tiden pendler mellom fortrolighet og fremmedgjøring. Det samme gjelder hybridverket Nattvekkeren, som består av et lydspor samt en bjelle festet på en 14 meter lang metallstang utenfor vinduet i rommet. I begge tilfeller graver Før i kulturhistorisk emblematikk – ritualer og gjenstander vi knapt nok, eller overhodet ikke, har presise eller meningsfulle assosiasjoner til. I den innspilte teksten beskrives det hvordan bjellen fungerte som et vekkelsesinstrument for skogsarbeideren, som ville våkne av hestenes skjelvinger om vinteren. Bjellen blir besunget som en erindring av et øyeblikk i snøen, hesten og «jeg», isdråper under mulen og de frosne fingrene, «smidde sko eller mine». Beskrivelsen er full av ekfrastiske [red. billedskapende] detaljer; gjenstandens former og stofflighet, dens plastiske kvaliteter. Jeg interesserer meg for de formale egenskapene, kulene mot den runde messinghatten. De vaier bare så vidt i vinden, uten å lage lyd.

Steinar B. Hauge, 1. (A) (III); 2. (B) (II); 3. (C/X) (I, 1.1.2), undated. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Utstillingens mest sjangeroverskridende og på sett og vis selvstendige verk er Steinar Hauges 1. (A) (III) 2. (B) (II) 3. (C/X) (I, 1.1.2), Hommersåk/Hestånå Architecture & Taxonomic Triennale (HATT) som unndrar seg klare definisjoner. Hauges verk viser til prosjektet om å starte en økokoloni ved Hommersåk i Sandnes kommune, et konsept som tidligere har blitt presentert på puben Tre Brødre på Sandaker Senter på Torshov med flere betydelige navn involvert. Her konsentreres et sakskompleks av politiske, sosialøkonomiske, byråkratiske og postmoderne problemstillinger. En informasjonsplakat med nesten ugjennomtrengelig begrepsprosa beskriver gangen i dette urealiserte prosjektet. Denne er ytterligere supplert av ikke mer enn halvtydelige plansjer som antyder landskap, tekst og andre fotografiske motiver. Men disse, i likhet med det, kanskje, utopiske prosjektet på Hommersåk, visualiserer også den kapitalbyråkratiske oppløsningen av genuine forsøk på å leve og tenke annerledes. Som verk arbeider Hauges prosjekt negativt – man kan sogar overse det om man ikke følger med – snarere enn positivt, men får dermed enn underlig tilstedeværende kvalitet.

Som helhetsprosjekt forblir «Education for All: It is Time» heller taust, all den tid de kollektive verksdialogene ikke har tydelige krysspunkter. Det akutte ved beslutningen om at utenlandsstudenter ikke lenger skal spares for skolepenger vokser mer ut av konteksten enn av kunstverkene. Snarere har verkene et sterkt, kanskje i overkant tilforlatelig, fokus på den pedagogiske presentasjonen. Avgangsutstillingen vitner om et rikholdig tilfang av tilnærminger og perspektiver i akademiet, men som utstilling betraktet kunne den vunnet på sterkere betoning og kuratering av det kollektive trykket som denne plattformen alltid bærer i seg.

    Stikkord