«Korsbærerne» – en glemt skulptur og begynnelsen på en historie

Det var Eilif Salemonsen som i februar 2023 kåserte i Nasjonalmuseet om Brudeferd i Hardanger (Adolph Tidemand og Hans Gude, 1848), et emne med både kunstneriske og familiære koblinger til den aktuelle kunstneren, Otto Lessing. Jeg ble takket for å ha gjort oppmerksom på skulpturen – düsseldorferne kommer vi snart tilbake til.

Korsbærerne
Rett overfor inngangen til Ullevål sykehus ligger Eugène Hanssens småhjem, et intimt hagebykompleks fra 1920-årene. Der, i hjørnet av et parkmessig tun, montert på en høy og massiv sokkel av betong og stein, står en beskjeden skulpturgruppe med et både intrikat og dramatisk motiv.

Med en nyvakt interesse for religiøse elementer i Edvard Munchs kunst, ble jeg oppmerksom på monumentet midt på 1980-tallet. Bindeleddet til Eugène Hanssens enemerker var Munchs sinnslidende søster Laura, som hadde Småhjemmene her som sin siste adresse. En ny publikasjon, Skulpturer og minnesmerker i Oslo (Tone Wikborg 1986), ga beskjed om både kunstner og eier. Under «Bydel 4» står det følgende om Korsbærerne: «Gruppe i marmor av Otto Lessing i parkanlegget på østsiden av Stensgata, nær Kirkeveien (1927-28). Innkjøpt av sogneprest Eugene Hanssen for midler innsamlet til småhjemmene. Eier: Eugene Hanssens småhjem.»

Fra undring til undersøkelse
Otto Lessing er ingen ubetydelig kunstner. Likevel synes den lille skulpturgruppen å være ukjent for de aller fleste – fagfolk inkludert. Den nevnte publikasjonen er uten bilde, og skulpturen selv er uten skilt; publikum har altså fått liten hjelp til å forfølge sin eventuelle nysgjerrighet. Min egen oppmerksomhet ble også snart fanget av andre ting og temaer, uten at Korsbærerne helt forsvant fra bevisstheten.

I juni 2020 brakte Aftenposten et fyldig intervju med forfatter og historiker – og ny Munch-biograf – Ivo de Figueiredo. Tema var Laura Munch, og forfatteren kunne by på nye og hjerteskjærende detaljer fra arkivene etter Kristianias sinnssykeasyler. På Wikimedia Commons dukket det samme høst opp et fotografi av Korsbærerne, uten at det var integrert i annen informasjon om Otto Lessing på nettet. Da jeg i 2022 selv fikk adresse i nabolaget, var det som om en utålmodig skjebnemakt ville sparke meg i gang. Denne lille artikkelen er å betrakte som intro til en større fortelling.

Slekten Lessing
Hvem var kunstneren Otto Lessing? Slektsnavnet vil være kjent for en dannet europeer. Familiebakgrunnen bidrar til å utvide perspektivet i en fortelling som ellers utspiller seg innenfor en mer begrenset horisont. Den historiske konteksten minner oss samtidig på den tette kontakten som eksisterte mellom norsk og tysk kultur før første verdenskrig.

Otto Lessings oldefar var bror av Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), opplysningstidens fremste dikter, filosof, forfatter og dramatiker. I et essay fra 1766, en kanonisk tekst i kunsthistoriens bibliotek, drøfter han den antikke skulpturen Laokoon og «grensene for maleri og diktning». Det er mulig å hevde at det går en linje fra Lessings tekst og Laokoon-gruppen til Munchs Skrik. Et sentralt tema er nemlig smertens retorikk, og Lessing gjør et nummer av at Laokoon ikke skriker!

Gotthold Ephraim Lessings grandnevø var Otto Lessings far, den berømte historie- og landskapsmaleren Carl Friedrich Lessing (1808-1880). Denne Lessing studerte først byggekunst i Berlin under den store Carl Friedrich Schinkel (1781-1841), en arkitekt som indirekte satte sitt preg også på Kristiania.

Men Carl Friedrich var først og fremst maler; han var fremste representant for Düsseldorf-skolen, som han selv var med på å etablere. I Düsseldorf var han dessuten nær venn av vår egen Hans Gude (1825-1903). Det forklarer et stykke på vei at Carl Friedrichs sønn, vår Otto Lessing, ble gift med Hans Gudes eldste datter, Sigrid (1852-1937).

Fra katalogen til en minneutstilling i Berlin Akademie: Gedächtnisausstellung Albert Hertel, Otto Lessing, Paul Wallot, Berlin 1913.
https://doi.org/10.11588/diglit.48213#0017

Otto Lessing (1846-1912) ble rimeligvis undervist i maleri av sin berømte far, før han i 1860-årene fikk opplæring i billedhuggerkunsten i Karlsruhe og Berlin. Bryllupet med Sigrid Gude ble feiret i Kristiania i 1875. Da Hans Gude i 1880 ble kalt til Berlin for å lede Mesteratelieret for landskapsmaleri ved Akademiet, kjøpte han en romslig eiendom der det også var plass til Sigrid og Otto.

Otto Lessing spesialiserte seg på arkitekturutsmykning, minnesmerker og gravmonumenter, og ble etter hvert Berlin-arkitektenes favoritt. Han satte som ingen annen sitt preg på den nye rikshovedstadens offentlige plasser og fasader ­– Riksdagsbygningen, Berliner Dom, Stadtschloss og Schauspielhaus, for å nevne noe. I 1890 ble et prestisjetungt monument over Gotthold Ephraim Lessing avduket i Berlins Tiergarten, og Otto Lessing ble utnevnt til professor.

Suksessen gjorde det mulig for familien å flytte inn i et herskapshus i den fornemme Grunewald Kolonie i 1894; der fikk de snart reist en romslig atelierbygning i «norsk» dragestil. Eiendommen hadde egen tennisbane; Otto var dessuten en lidenskapelig seiler og jeger.

I 1900 ble Lessings rytterstatue av Wilhelm I avduket i nærvær av keiserfamilien – et høydepunkt og vendepunkt i karrieren. På denne tiden utførte Lessing også enkelte religiøse motiver, blant annet nevnes en skulpturgruppe kalt bl.a. Leben unter dem Kreuze (Livet under korset).

Korsbærernes oppstandelse
Den viktigste informasjonen om Otto Lessing har jeg funnet i en biografisk tekst på tysk, signert Dr. Jörg Kuhn, basert på hans egen doktoravhandling fra 1994. Nettlandskapet er i stadig endring, men teksten er i skrivende stund tilgjengelig som referanse på den engelske Wikipedia-siden om kunstneren. En skulptugruppe kalt Leben unter dem Kreuze betegnes der som tapt («verschollen). Også denne teksten er uten illustrasjoner.

Våren 2023 fikk jeg tilsendt kopi av de relevante sidene av Jörg Kuhns avhandling fra Alte Nationalgalerie i Berlin. Gamle fotografier viser flere utgaver av Leben unter dem Kreuze, og det er ingen tvil om at dette er våre korsbærere. Kuhn forteller at den originale skulpturgruppen ble skapt på kunstnerens eget initiativ, og at det har eksistert to versjoner i gips, én i marmor og én i bronse - som alle er tapt.

Men versjonen i marmor er altså ikke tapt – den har stått ved Eugène Hanssens småhjem i snart 100 år! Det er ikke hver dag en viktig kunstners arbeid «gjenoppstår» på denne måten. I den videre fortellingen ser jeg nærmere på skulpturen og gjør rede for ‘hvorfor, når og hvordan’ den kom til Norge. Mest oppmerksomhet blir viet trioen Edvard og Laura Munch og en sosialt engasjert sogneprest.

Tilbake til Otto Lessing
Ved århundreskiftet var hans karriere uvegerlig på hell, og familiens ekstravagante livsstil kostet snart mer enn det var økonomisk grunnlag for. I 1910 måtte villaen selges. Svekket av sykdom, kunne Lessing ikke selv overvære avdukingen av sitt aller siste verk, en fire meter høy statue av Martin Luther utenfor Michaelis-kirken i Hamburg. Lessing døde samme år, i november 1912, og ble stedt til hvile i en grav han selv hadde formgitt: en enkel sarkofaglignende sokkel kronet med Korsbærerne, støpt i bronse!

Otto Lessings stil var nå gått radikalt av mote; som mange vil vite, ble Edvard Munch feiret som en farsfigur for den nye tyske kunsten nettopp i 1912. I 1913 var Lessing riktignok representert i en minneutstilling; året etter brøt verdenskrigen ut, som en blodig sluttstrek for «den gamle orden». Weimar-republikkens kriser og kaos ble avløst av Hitlers maktovertagelse i 1933 og nazismens skjebnesvangre vekst.

I 1945 lå Berlin i grus – med svært mye av Otto Lessings livsverk. Da støvet hadde lagt seg, var også bronseskulpturen på Lessings grav borte. Det gir Korsbærerne på Adamstuen en spesiell posisjon, både som kunstverk og som personlig og historisk dokument.

Etterord
Dr. Jörg Kuhn ble gjort oppmerksom på skulpturen av dr. med. Bjørnar Hassel, som også la ut det nevnte bildet i 2022. Bjørnar Hassel opprettet nylig (24. feb.) en fin Otto Lessing-side på norske Wikipedia - med bilder av Korsbærerne.