Ja til en kunstnerisk tilnærming, nei til muzak

I forbindelse med en anmeldelse av utstillingen Jordsvingninger på Munchmuseet lufter Espen Hauglid i Morgenbladet tidligere i sommer noen frustrasjoner rundt innlemmelse av musikk i kunstutstillinger (7. juni 2024). Hauglid omtaler fenomenet med å bruke musikk i museet som en minitrend. Han retter sin vrede både mot Munchmuseet og Nasjonalmuseet og trekker frem konkrete eksempler på bruk av lydspor som han – i sammenhengen – misliker. Hauglid hevder at det vitner om en grunnleggende mangel på selvtillit på kunstens vegne at museumsutstillinger suppleres med lydspor. Hauglid går ikke i rette med hvilken musikk som spilles, men at det spilles av musikk overhodet. 

Hauglids bastante kritikk trigget en påfølgende interessant diskusjon i Morgenbladet, og også på Facebook ble minitrenden drøftet. Men, bør man virkelig si noe kategorisk om bruk av musikk eller ei i utstillinger? Jeg mener nei. I stedet bør det ved det enkelte museum skisseres noen gjennomtenkte retningslinjer for bruk av lydspor i utstillingssammenheng, og gjøres vurderinger fra gang til gang. 

Etter denne uken å ha gått gjennom samtlige utstillinger i Nasjonalmuseet og Munchmuseet for å avdekke lyd og ulyd, mener jeg at det er stor forskjell på bruk av tydelig merkede bestillingsverk i enkelte utstillingssaler – det lar seg gjøre – og det å bruke anonymisert musikk som ren stemningsskaper – det være seg på høyt eller lavt volum. Aller verst er imidlertid lydspor spilt på lavt volum der man ikke en gang gir informasjon om det auditive i veggteksten: det er ikke et kunstmuseum verdig.

De to bestillingsverkene i forbindelse med Jordsvingninger på Munchmuseet – det elektroniske lydverket Let Me Be Forever Animal av Deathprod (Helge Sten) og lydverket Join the Music av Lost Girls (Jenny Hval og Håvard Volden) – fungerer godt i sammenhengen. Ikke minst fordi det opplyses klart og tydelig i veggtekstene om hvem som står bak hva: komponist, utøver og tittel på verk. Jeg holdes informert, forstyrres ikke, men går snarere frivillig inn i et slags eksperiment der enkelte verk av Edvard Munch i en kort periode – i møte med musikken – endrer karakter. Det tåler Munchs kunst godt og det tåler jeg, som publikum, godt. En annen ting er om verkene burde avspilles hele tiden eller om musikken kanskje kunne ha kommet enda bedre til sin rett ved å bli avspilt, for eksempel, kun et par-tre ganger per dag? Eksklusivitet har også noe for seg. 

Musikk redusert til muzak (svak bakgrunnsstøy med uklar hensikt) derimot, slik publikum opplever i et stort antall rom i Nasjonalmuseets 1. etasje, er noe annet. Objektene i Nasjonalmuseets samling av design og kunsthåndverk klarer seg helt fint uten stemningsskapende, knapt hørbar musikk og lyd. Det er nærmest ikke et rom i denne samlingsutstillingen der det ikke er muzak. Musikalske brokker fra forskjellige tidsepoker og kulturer blør mellom salene og gjør det vanskelig å konsentrere seg. Her har museets formidlingsavdeling fått vel frie tøyler til å utfolde seg. Lydene i utstillingssalene er mange nok til at det aldri er helt stille uansett. Om det er dét man frykter?

Plateselskapet Smalltown Supersound inngikk i april et samarbeid med Munchmuseet. «Tanken med lydverkene har vært å løfte utstillingene inn i atmosfærer som gir oss nye innganger til Munchs verk», skriver Munchmuseet på sine nettsider. Sjefen for plateselskapet, Joakim Haugland, understreker i en uttalelse til Morgenbladet i etterkant av Hauglids kritikk at det ved bruk av musikk av Helge Sten og Jenny Hval og Håvard Volden i to av utstillingssalene er tenkt kunstnerisk. Det merkes og verdsettes, og så er det jo alltid slik: utført med finesse går det meste bra.