Inger Johanne Rasmussen: «Melkeveien», 2021

En stjernehimmel under bakken
Om du tar bybanen fra Bergen sentrum i retning Fyllingsdalen, kommer du til Melkeveien etter bare fire holdeplasser. Allerede på vei inn mot holdeplassen Haukeland sjukehus begynner opplevelsen av at noe stort og nytt har skjedd med Bergen, og det er lett å tro at man har havnet i en slags metropol. Det er ikke en rent lite stolt tone over beskrivelsen av «den første underjordiske haldeplassen på Vestlandet» på fylkeskommunens hjemmeside. Holdeplassen har blitt praktfullt utsmykket av den anerkjente kunstneren Inger Johanne Rasmussen, som i hovedsak har jobbet med tekstil gjennom sin karriere. 

Hoveddelen av utsmykningen består av en gulvmosaikk innfelt i selve perrongen, bestående av terazzoheller i geometriske former som sammen danner former som ligner stjerner og krystaller. Terrazzohellene kommer i ulike farger og fargeblandinger – gjennom bruk av ulikt farget betong, stein, farget glass og pigment – noe som er med på å danne et vell av mønstervariasjon. Fargene har også noe lunt over seg og bidrar til at mosaikken både blir en kontrast og et balansefremmende element på stedet. 

Fargene og nyansene i disse forsterker også hvordan den helhetlige og formale utformingen gir assosiasjoner til myke ting, som tepper og kanskje quilter. Og nikker på den måten mot kunstnerens omfattende arbeid med blant annet veggtepper, mønster og gulvtepper - gjennom mange tiår. Teppet lar i dette tilfellet stedet fremstå mer som et faktisk rom, enn bare et rammeløst sted, så minimalt og sterkt samtidig.

Steget videre fra denne svale og stjernedekkede undergrunnen går i to retninger, enten mot Haraldsplass eller Haukeland. Og på den hete sommerdagen jeg oppsøker stasjonen, er flere sanser i sving. Varmen og lyset stiger i takt med at man beveger seg vekk fra perrongen og oppover mot uterommet. Her blir jeg rett ut sagt overrumplet av arkitekturen og elementene som grasiøst fører meg opp, gjennom lange trapper, lange rulletrapper, heiser som i Bergensk forstand går i endeløse høyder – og en generell utforming av metropolske dimensjoner. Det meste stemmer også i møtet mellom arbeidet til Rasmussen og disse omgivelsene, og hvordan hun har lekt seg med ideene omkring det myke og det harde og viser en slags kosmisk materialforståelse. I tillegg til hoveddelen på perrongen finnes det også tre mindre felt med samme type mosaikk i en gangtunnel og på avsatser i trappehallen. Disse fungerer som en form for spor både til og fra hovedstjernen på perrongen.

Noen av de eldste mosaikkene i verden er nettopp abstrakte og geometriske mønstre, i form av dekorerte søyler. Disse blir sett på som den eldste billedformen vi har. Mosaikk er kjent for å tåle mye av vær og vind og tidens tann. Melkeveien, 2021, er dermed rustet for effektivt menneskemylder og ventende føtter.