Is har alltid flyttet på seg

Moving Ice
Manus og regi av Susan Schuppli, 4K video og lyd, 48 min, 2024
BEK (Bergen senter for elektronisk kunst) presenterer norgespremieren på Susan Schupplis nye film Moving Ice i Bergen og Oslo 21. og 22. mai
Cinemateket i Bergen 21. mai
Kunstnernes Hus Kino i Oslo 22. mai

Saken oppdatert 30. mai 08:17 

I sitt kunstnerskap har Susan Schuppli lenge undersøkt materielle spor fra krig og konflikt, miljøkatastrofer og klimaendringer. Med den aktuelle filmen har hun ønsket å fortelle en historie som var lite kjent for henne selv inntil hun en dag under feltarbeid ved Bondhusbreen så et skilt. Der stod det at stien de gikk på opprinnelig ble laget for å ta ut is fra isbreen som skulle fraktes ned til fjorden. Med dette starter dypdykket i aktivitet utløst av handel og politikk omkring is og temperatur.

Filmen åpner med en klassisk naturscene, hvor kameraet i et rolig tempo og halvtotalt utsnitt filmer langs en isbre. I forgrunnen dupper isflak opp og ned i vannet. Lydsporet er kraftig og virker miljønært: det knirker, skraper, gnisser og skvulper. Med klimakrisen og det siste århundrets stadig raskere nedsmelting av isbreer som bakteppe vet vi allerede her at vi ser på noe dyrebart. 

En navnløs stemme som skal følge oss gjennom hele filmen forteller om isens historie. Forflytning av is etableres som omdreiningspunkt, både i et rent geologisk, men også geopolitisk perspektiv. Dette er uten tvil et svært betimelig og interessant tema. 

Filmen som film og kunst
Stilmessig er filmen essayistisk, dominert av det dokumentariske og av natur- og miljøfoto. Til tider dveler den ved bilder som lar oss komme nær materialets egenskaper (Schuppli omtaler isen som et materiale), og det er lett å føle den glatte og våte overflaten til iskald is som er omgitt av varmegrader gjennom skjermen. Det er tross alt ikke så lenge siden vi selv måtte holde oss fast for ikke å skli på det samme materialet, på vei til jobb. 

Disse observasjonene nærmer seg en optisk lesing og en mulig tilgang til en annen type informasjon enn den intellektuelle. Isen som omskiftelig, isen som noe både helt ordinært og samtidig ekstraordinært, som kunstneren selv har beskrevet det. Kanskje ville filmen fått et sterkere uttrykk om det var viet mer plass til kunstnerisk forankret opplevelse. 

Klipp og regi, og bevisstheten rundt utvalg, varighet og rytme virker til tider svak. Tidlig ser vi en slags animasjon på noen sekunder – denne tilfører ingenting og har uklar hensikt. Med god vilje kan den ses som en illustrasjon på at is forflytter seg. Mellom scener fader det relativt raskt til svart, og klippes deretter til en ny scene. Disse overgangene oppleves ikke som godt filmhåndverk. Lydsporet fremstår noen steder ubearbeidet. Som i en scene som omhandler forurensing i store elver, hvor det er lagt på noe som høres ut som sirener, og et mer kunstig og truende lydbilde. 

Temperatur er vare og politikk
Filmen spiller på et dikotomisk perspektiv på naturmaterialer, der vi får se scener fra varme dager i India hvor folk som er på jobb må håndtere is i ulike former og på ulike måter. Isen kuttes, bæres, tas inn og ut av former og shaves til snø. Utover menneskekraft er utstyret som brukes til dette åpenbart ikke HMS-godkjent eller av den nyeste sorten. Bildet av det nordiske gullet som har reist til fattigere strøk er komplett.

Vi får etter hvert også se kapitalistiske avtrykk av handelshistorien, som en stor bygning med logoen til Coldman (en indisk kjølevirksomhet), skrevet i kjølig blå og med en klimatisk sett malplassert pingvin på siden. Schuppli har også tatt med det norske isbitprosjektet Svaice, en bedrift som ville utvinne luksus-isbiter fra Svartisen i Meløy kommune og eksportere dette til alt fra Dubai til Monaco. Disse bildene får mange i publikum til å humre og vri seg. Planene ble avslått i 2019, etter fem års negativ medieomtale, press fra miljøaktivister og politiske forhandlinger mellom fylket og kommunen. 

Filmen lykkes i å åpne nye, konseptuelle veier inn til materialet is og klimakrisen gjennom å trekke lengre historiske linjer koblet opp mot vår tid. Det lages anlegg for fremstilling og oppbevaring av is over hele verden. 

Det er dog i samtalen etter filmens slutt at noen treffende bemerkninger bidrar til å ytterligere definere det vi har sett. Schuppli snakker blant annet om et vestlig perspektiv på klima og temperatur, et narrativ som bereder grunnen for en agenda forent av kapitalistiske og kolonialistiske krefter. Det kalde, eller hva kunstneren selv kaller det tempererte, klimaet er forbundet med hygiene og helse, og eies av kolonimakten. Det varme og tropiske klimaet er uhygienisk og forbindes med sykdom, og er det koloniserte subjektet. Dette, påpeker kunstneren, er den rasebaserte diskursen omkring temperatur. 

Tingene Schuppli på kunnskapsrikt vis peker på fortjener en plass på den store skjermen, og fortjener et bredt publikum. Om filmen er komponert slik at de viktigste fortellingene kommer godt nok frem, er jeg mer i tvil om. Det estetiske grepet kunne med hell ha vært sterkere.