Sannheten er ikke nok

STOCKHOLM 
Magnificent Product 
Vaginal Davis 
Kurator: Hendrik Folkerts 
Moderna Museet, Nationalmuseum, Index, Accelerator, Tensta konsthall og MDT (Moderna Dansteatern) 
Utstillingene vises til ulike tider frem til 8. september.  

Jeg har alltid elsket en god historie. Om den er helt sann eller ikke, er ikke så viktig. Jeg er interessert i hva den sier om verden og hva den gjør med meg.  

Vaginal Davis er et av de navnene jeg kjenner, uten å huske hvordan (med min dårlige hukommelse er ikke det så uvanlig). Det jeg husker er at da Moderna Museet i Stockholm annonserte samarbeidet med den subversive anti-divaen – med åpningen av Magnificent Product på 17. mai, den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi – visste jeg at jeg måtte dra.  

Der lærte jeg en gang for alle at den anerkjente multikunstneren Ms. Davis er som et vandrende, snakkende bibliotek av kjente, glemte og uskrevne historier. Hun fletter sammen rykter, sladder, minner, løgn, spøk og fakta med referanser til film, musikk, kunst, litteratur, politisk aktivisme, filosofi og kritisk teori. En lystløgner eller et galt geni? Uansett er hennes oeuvre, som i løpet av sommeren og høsten presenteres på seks ulike visningssteder i Stockholm, en feiring av utenforskap og en protest mot konformiteten. 

Det konstruerte selvet 
Akkurat nå er det mulig å besøke de fire første utstillingene, eller kapitlene i Davis’ epos om du vil: Vaginal Davis: Magnificent Product på Moderna Museet, Naked on my Ozgoad: Fausthaus – Anal Deep Throat på Nationalmuseum, Vaginal Davis Hofpfisterei på Index – The Swedish Contemporary Art Foundation, og Choose Mutation på Accelerator ved Stockholm Universitet. Senere er det satt opp performativ filmvisning på MDT (Moderna Dansteatern) og avslutningsvis en festivalhelg på Tensta konsthall.

Det er alter egoet «Vaginal Davis» som er kunsten – det fantastiske produktet – like mye som alle arbeidene som vises på utstillingene. Ved å ta etternavnet til eks-Black Panther-intellektet Angela Davis, slutter hun seg til en militant skole, og det merkes. Ingen er trygge (unntatt kanskje lesbene).   

Hun går selv inn på det konstruerte selvet i utstillingskatalogen, med lanseringen av bruddstykker fra en upublisert og selvbiografisk roman som er underveis: «Jeg har alltid vært konsekvent i min galskap. [Min] multippel personlighetsforstyrrelse manifesterer seg i teatralske forkledninger som hjelper meg å behandle et tidlig traume.» Som med enhver klovn, er det dybder og nivåer i karakteren, og et mørke bak humoren.

Selvbiografien er oppkalt etter moren Mary Magdalene, som beskrives som en sterk, men ustabil kvinne som tyr til vold for å beskytte sine barn – «ikke kødd med Mary Magdalene». Davis sine historier begynner alltid med mennesker.  

På Moderna Museet er noe av det første som møter publikum et miniatyrportrett på størrelse med et frimerke av kunstnerens kusine, trommisen Carla «Maddog» DuPlantier. Hun ble Davis’ inngang til den feministiske punkscenen i Los Angeles på 70-tallet, og det er ut fra dette pulserende miljøet at Davis skulle være med å utvikle anti-mainstream-bevegelsen «homocore» gjennom musikk, film og zines.  

En noe mer monumental hommage til kusina er den spesialbygde kinoen Carla «Maddog» DuPlantiers Cinerama Video Dome (utstillingsdesign av det svenske kollektivet MYCKET). Her vises eksperimentelle og mer dokumentariske kortfilmer, satt til ulike interiører som refererer til nattklubben, kinoen og kirken. Vi introduseres til bandet ¡Cholita! og klubbkonseptet Club Sucker som Davis drev mellom 1994–99.  

Filmen The White to be Angry (1999) slår helt klart hardest. Den følger flere storylines langs en felles rød tråd: Ned med hvit makt (white supremacy) – et budskap som kanskje aldri vil miste sin relevans. Vi møter blant annet en ung skinhead som et øyeblikk, ladet med hatefulle holdninger lært i hjemmet, slår ned menn som sjekker han opp på gata, og i neste øyeblikk finner seg selv i de kjærlige omgivelsene til et skeivt fellesskap. Der leser de Angela Davis sammen, har sex, og tørker hverandres tårer. 

Tankene går fort til Skeivt kulturår i 2022, da kunst-Norge deltok i det tidvis smertefulle institusjonelle kappløpet om å finne skeive perspektiver på oftest ikke-skeive museumssamlinger, under stikkordet «queering the museum». Kurator ved Moderna Museet, Hendrik Folkert, var selv med i programmet med symposiet «Lilia Prado is a Superstar» på Astrup Fearnley Museet. Flere av idéene som kom opp da går igjen i Magnificent Product, for eksempel tankene rundt verdien av rykter og sladder, og om bruken av superstjernen som readymade i skeiv historieskriving. På Moderna Museet er Vaginal Davis superstjernen og ikonet som åpner opp for en videre lesning av skeiv historie. Hun trekker særlig oppmerksomheten mot komformitetens fallgruver, som også det skeive miljøet må ta et oppgjør med – hun er, som Rick Owens sa i et intervju med Davis, «et fascinerende filter».  

Historiske og kulturelle referanser 
Index er et godt sted for en nerd. En gammeldags stasjonær Mac viser Davis sin blogg «Speaking from the Diaphragm», og man får bla gjennom kopier av de ovennevnte zines. En kopimaskin er plassert midt i rommet, for de som vil ta med seg egne kopier hjem (ja takk), og et kuratert bibliotek er på plass for de som vil lese seg videre opp på eksperimentell skeiv litteratur. Sier Urban Dictionary deg noe? Eller «that’s so fetch»? I Fertile LaToyah Jackson Magazine deler redaksjonen sin egen slang, med definisjoner. Natt&Dag bør forresten ta en titt på sladderspaltene.  

I det gamle biblioteket på Nationalmuseum går Davis tilbake til 8-årsalderen, da hun ble tatt under vingene av en bibliotekar som angivelig muliggjorde hennes første utstilling. Med inspirasjon fra Oz-universet til L. Frank Baum, vises små figurer side om side med bøkene slått opp på beskrivelser av karakterene. Som et barn, har Davis tegnet på veggene med sminke, en teknikk hun tilskriver moren, «den ekte kunstneren».   

På Accelerator begynner historien å bli mer komplisert. Den timelange eksperimentelle videoinstallasjonen Choose Mutation er signert kollektivet CHEAP, som Davis er en del av. Tungt inspirert av artikkelen «Learning from the Virus» av filosof, skribent og transaktivist Paul B. Preciado, gir installasjonen et dystopisk blikk på hva som skjer med selvet når kropp og språk mister sin autonomi. Se bare på debatten rundt selvbestemt abort, for å nevne et helt nært eksempel på slik politisk kontroll. I artikkelen, skrevet under Covid-19, retter Preciado et kritisk blikk på hvordan pandemier gjennom tidene har ført til dødelig stigmatisering av bestemte grupper i samfunnet (les: minoriteter) – som prostituerte under syfilis og homofile under AIDS. 

Davis og kompani må selv ha erfart på kroppen det generasjonelle tapet AIDS-krisen førte med seg. Følgene har forplantet seg i det kollektive skeive minnet, også til mennesker født etter PrEP. Jeg leste et sted at yngre homofile menns besettelse av muskeløse kropper kan knyttes til en arvet frykt for viruset og en påfølgende dragning mot den sterke og sunne kroppen – Davis er selv besatt av og seksualiserer mannekroppen gjennom hele utstillingsaffæren.  

Nytelse i motstand
Magnificent Product er en antimonumental presentasjon av et mangefasettert kunstnerskap som, i kraft av å vokse opp fra undergrunnen, enten aldri burde havnet innenfor etablissementets trygge rammer eller alltid var ment å havne der.

I en veggtekst på Moderna Museet siteres Davis: «Å være queer handler ikke bare om seksualitet. For meg innebærer queer en motvillighet til å passe inn noe sted som helst. Det er å finne nytelse i sin outsiderstatus som avvikende, rar, freakazoid. Å alltid være mistenkelig, pervers, feiltilpasset.»

Med humorens subversive kraft, motstår Ms. Davis både offerrollen og navlebeskuelsen som fort kunne blitt hennes narrativ (og undergang) om hun hadde overgitt definisjonsmakten til noen andre. Så å si alt Ms. Davis gjør er proppfullt av humor og referanser. Hun er ikke redd for å «namedroppe», og har ikke tenkt å forklare. De som vet, de vet – men jeg er seriøst usikker på om noen andre enn Ms. Davis tar alle disse referansene. Samtidig utøves det en ekstrem generøsitet – og en oppfordring til å utvise mot – både ved å nevne og inkludere menneskene hun har samarbeidet med opp gjennom årene, men også med det gjennomgående budskapet om å si sannheten selv om det koster. Men, sannheten er ikke nok, den må sukres og saltes. 

Saken ble oppdatert med et bilde fra Index, mandag 27. mai kl 13:07.