Hjemlig angst, reiser og et liv som rakner
Tenk å få lov til å være med backstage og se hvordan kunstverk blir til – det er en generøs opplevelse. Chantal Akerman, installasjonsbilde fra Chantal Akerman, Travelling. Collections CINEMATEK & Fondation Chantal Akerman © Julie Pollet © Adagp, Paris, 2024.
Utstillingen Travelling med den belgiske kunstneren Chantal Akerman tilbyr en sjeldent vakker og interessevekkende presentasjon av et banebrytende kunstnerskap og dets bakenforliggende prosesser. Sterkest inntrykk gjør rommet viet Akermans arkiv, der vi som publikum nærmest opplever å se inn i hodet til kunstneren.
PARIS
Jeu de Paume
Chantal Akerman
Travelling
En utstilling utviklet av Palais des Beaux-Arts de Bruxelles (Bozar), Chantal Akerman Foundation og CINEMATEK i samarbeid med Fotomuseet Jeu de Paume i Paris.
Kuratert av Laurence Rassel, i samarbeid med museets kurator Marta Ponsa.
Utstillingen står til 19. januar 2025
«Vi merker tid, så vi merker oss selv. Ansikt til ansikt med et bilde, merker vi oss selv», har Chantal Akerman sagt om sitt forhold til kunst. Sitatet surrer og går i hodet mens jeg besøker fotomuseet Jeu de Paume i Paris. Museets tjue-årsjubileum markeres i disse dager med, blant annet, nevnte utstilling, som fyller hele den øverste etasjen.
Det hele begynner med installasjonen Woman Sitting After Killing og projeksjonen In the Mirror, plassert overfor hverandre. Ved den ene veggen er førstnevnte verk installert: syv skjermer viser et syv minutter langt video-loop basert på den siste sekvensen fra Akermans gjennombruddsfilm fra 1975, Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles. Den syv minutter lange scenen der hovedrolleinnehaver Delphine Seyrig sitter ved bordet, etter å ha myrdet mannen som kjøpte sex av henne, gjorde et skjellsettende inntrykk på meg da jeg så filmen første gang.
Det bobler under overflaten i denne kvinnen i den over tre timer lange filmen, hvor livet langsomt rakner. Chantal Akerman Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles. 1975 © Fondation Chantal Akerman / Capricci © Adagp, Paris, 2024.
Samtidig hører jeg en kvinnestemme ytre nedsettende kommentarer om kroppen sin fra en videoprojeksjon på den andre veggen. Dette klippet er fra en annen av Akermans filmer, og selvhatet er vondt å høre på. Den innestengte kvinnen, hvis liv rakner, var et tema for de første filmene til Akerman. Hennes første film Saute ma ville fra 1968 som hun skrev og spilte i som 18-åring, viser en nynnende kvinne som utfører huslige sysler i et kjøkken før hun kaster ut katten og lener seg inn i flammene fra gasskomfyren. Filmen er stressende gjennom absolutt alle de tolv minuttene den varer, og den desperate vokale utfoldelsen lurer ingen; vi skjønner tidlig hvor dette er på vei. Filmene var banebrytende da de kom. Denne formen for hjemlig angst er like aktuell i dag som den gang, og disse to korte utdragene får et nytt liv når de settes sammen på denne måten.
Den reisende Akerman
Jeg beveger meg sakte gjennom rommet som huser de 25 monitorene med videoinstallasjonen basert på filmen D’Est, hvor Akerman reiser rundt i de tidligere sovjetiske områdene etter Berlinmurens fall. Filmen beskrives som et slags impresjonistisk dikt, og den fremstår enda mer poetisk når den vises oppdelt på flere skjermer, som her. Ifølge kuratorene var Akerman opptatt av grenser og hvordan de krysses, både i livet og i arbeidet. Hun var selv en reisende mellom tre storbyer: Brussel, Paris og New York, hvor hun hadde en liten leilighet i hver. Det vises flere filmer i de andre salene, og museet inviterer også til et utvidet program med filmvisninger, performancer og foredrag i løpet av utstillingsperioden.
Bak kulissene
Det er i arkivrommet jeg blir helt oppslukt, et rom som inneholder materiale som ikke har vært stilt ut tidligere. Man kan lese manus, se på polaroider fra ulike innspillingssteder og lese Akermans tanker bak ulike verk. Her finnes intensjonsnotatet fra installasjonen Selfportrait/Autobiography: A Work in Progress fra 1998, som også vises i Travelling. Det dreier seg om en miks av hennes filmer og boken Une famille à Bruxelles. Med dette verket ønsket Akerman å skape et selvportrett gjennom en installasjon; i hennes ord blir det en slags «hjernerystelse av rom og tid». Det hører med til historien at for Akerman var skriving den ultimate kunsten, og det er en vakker hyllest til henne at tekstene hennes får skinne på den måten de gjør i utstillingen. For publikum er det dessuten strålendeå få komme bak kulissene og se hvordan hun arbeidet frem filmene som har skapt presedens for mange av dagens kamerabaserte kunstnere.
Den nesten to timer lange filmen fra Øst-Europa fungerer veldig fint når den er oppdelt på flere skjermer. Chantal Akerman, D’Est, 1993 © Fondation Chantal Akerman / Capricci © Adagp, Paris, 2024.
