Førrevolusjonært papirarbeid

Nasjonalmuseet
Vasilij Kandinskij
Kandinskij. Inn i det ukjente
Grafikk
Utstillingen står til 18. august 

Det siste året har blitt et slags Vasilij Kandinskij-år i miniatyr på Nasjonalmuseet. I oktober kunne museet presentere maleriet Rigide et courbé fra 1935, på permanent lån fra Sparebankstiftelsen DNB som kjøpte bildet til, visstnok, 250 millioner kroner på auksjon. Bildet er fra den russisk-franske kunstnerens seine periode, lenge etter at han hadde gitt seg hen til det abstrakte bildets uutgrunnelige veier og blitt en av den kunstneriske modernismens mest sentrale skikkelser.

Er man nysgjerrig på hva som førte ham dit er utstillingen Inn i det ukjente på nevnte museum et utmerket sted å starte. Nasjonalmuseets grafikkavdeling har samarbeidet med Centre Pompidou i Paris om innlån av en serie fra Kandinskijs tidlige grafiske arbeid samt enkelte tegninger. I det intime, litt avsidesliggende rommet for grafikkutstillinger er veggene svartmalt og gulvet mørkblått teppebelagt. Her får små tresnitt og linoleumssnitt skinne fredelig og stillferdig i dempet belysning.

Tok kunstspranget
Som man vel kan forvente er det ikke så lett å se fra denne buketten finstilt papirarbeid hva som er i vente. Kandinskij kom relativt seint til kunsten; han var allerede 30 år da han, slik utstillingens første veggtekst kan fortelle oss, «tok spranget inn i det ukjente». 

Med etterpåklokskapens visdom er det naturligvis mer åpenbart hvilke linjer man kan trekke herfra og fram til den Kandinskij som maler Rigide et courbé. Arbeidene i Inn i det ukjente er i hovedsak fra åra mellom 1903 og 1911, altså fram til like før han både skriver sitt manifest Om det åndelige i kunsten og danner kunstnergruppa Der Blaue Reiter i München sammen med maleren Franz Marc. Gruppa omfattet også omfattet folk som Gabriele Münter og Paul Klee. 

For den som finner de flimrende formene i Rigide et courbé og tilsvarende av Kandinskijs detaljrike, abstrakte komposisjoner vanskelig å få skikk på med blikket, bør Inn i det ukjente kunne senke terskelen. Det er naturligvis ingen overraskelse at også Kandinskij først nærmer seg kunsten via konvensjonelle teknikker og motiver. Tresnittene viser landskaper og portretter av lokalbefolkningen, damer i store kjoler og staskledde menn, helgener og musikanter – glimt fra et gammelt, førrevolusjonært Russland. Særlig merker tegningene seg ut, så som vakre og detaljerte penneskisser av kirkebygg med spir og løkkupler. En liten rekke små blyantskisser av figurer i landskap minner overraskende mye om Munchs bølgende strek, med avrundede former og volumer.

Ryttere
Inn i det ukjente er første gang Kandinskijs tidlige grafikk vises i et visst omfang i norsk sammenheng. Utstillingen kan vel kanskje ikke regnes som noen egentlig bred presentasjon av et kunstnerskap eller en kunstnerisk bevegelse, eller tidsånd. Men den bærer en stillferdig harmoni, samtidig som verkene her viser grunnlaget for Kandinskijs egen kunstneriske revolusjon, formeksperimentene og det symbolistiske innholdet som skulle ta realismen ut av ligninga og gjøre Kandinskij til en av den europeiske avantgardens fanebærere. Som en kontekstualiserende gest viser Inn i det ukjente også kuriosa og verk fra kunstnerens egen samling – ikonmalerier og trykk med folkelige motiver, hvor blant annet rytterfiguren er en gjenganger. Det var et motiv Kandinskij også tok inn i sitt eget tidlige uttrykk, som et symbol på kunstens kraft og frihet, om enn i ganske temmet form.