Feminisme fra gullburet

I 1835, natten til 27. januar, formulerer Christiania-jenta Emilie Diriks (1810-1843) et omfattende brev til Camilla Collett (1813-1895). En venninne siden pikeskole-dagene på 1820-tallet. De to hadde inngått nærmest en skriftpakt, et løfte om ærlig og fortrolig dialog. Denne natten har derimot fortrolighetens fragile maktbalanse myntet ut i plutselig redsel hos Diriks for at hun har misbrukt eller på annet vis uvørent forvaltet den indre «Løndom» som Collett har innviet henne i. I hovedsak stammer det som er en studie i høylitterært unnskylderi fra Colletts plutselige «Taushed»:

…jeg har vented nu saa længe, og din Taushed har foruroliget mig meget, især da jeg derved er bleven bragt paa den Idee at det maaskee er min egen Skyld, at du maaskee kunde være blevet vred paa mig eller misbillige at jeg med uforsigtig Haand har grebet ind i dit Indres Løndom; er det saa, Camilla, da tilgiv mig - jeg har gjort mig selv Bebreidelser derfor og erkjender med Anger at jeg ikke altid er saa forsigtig som jeg burde være, men har været altfor fremfusende (jeg haaber du ikke giver det et strængere Navn) i at aabenbare hvad du troede og ønskede skjult og at det ikke var rigtig af mig at udrive dig af denne Troe der jo maatte være dig en Beroligelse, et Støttepunct for din Stolthed, o tilgiv mig - og jeg skal, hvis du vil det, aldrig mere nogensomhelst berøre nogen Gjenstand af denne Art.»

Fremoverlent, aktiv, samtidig
Og dette er bare toppen av isfjellet. Diriks apologi er ingenting om ikke en botsøvelse så dypt forankret i en uløselig blanding av sosiale fromhetsfakter og genuint vennskap at det tegner opp den kraften og den patosen som var nødvendig for at to kvinner, som ennå var i tyveårene, allerede i 1837 kunne skape det som er et slags protofeministisk tekstmonument. Retorikken og de språklige figurene er romantikkens, men selvforståelsen er det ikke. Det er ikke noe nostalgisk, passivt eller svermerisk over samtalen – den er fremoverlent, aktiv, samtidig. Dette er også det første bevarte brevet, av 172, i samlingen over dialogen mellom de to.

«Et hjernebarn»
Forloren Skilpadde, «Norges først feministiske tidsskrift», som kunsthistoriker Nina Mauno Schjønsby kaller det, er temaet for den sammes påkostede, visuelt storslagne utgivelse Gi meg alt hva du kan. Forloren Skilpadde av Camilla Collett og Emilie Diriks. Dette var et håndskrevet tidsskrift som kom i seks utgaver i løpet av november 1837 og er «hjernebarnet» til Collett og Diriks, et produkt som regelrett vokste ut av deres dialog, diskusjon og skrifttenkning. Resultatet er blitt et informativt, men noe forsiktig aktualisering.

Kraften fra kanten
Nina Mauno Schjønsby er kunsthistoriker, forfatter og arbeider som redaktør og forlegger gjennom Tekstbyrået, som hun driver med Halvor Haugen. Et mønster tegner seg i Schjønsbys publikasjonshistorikk: I 2021 utgave hun sammen med fotograf Hedevig Anker Lyset i flatene: I arkivet etter Harriet Backer, en bok som utforsket den høyaktuelle maleren som tekstprodusent; brev, dagbøker, notater og tilstøtende tekster ble studert i et forsøk på å gi både Backers arkiv, men også hennes skriftarbeid nye lesninger og nytt lys. Også i denne aktuelle utgivelsen har hun arbeidet med en fotograf, nærmere bestemt Marie Sjøvold, som hun også driver tekst- og bildeworkshop med. Utover det er det bøker om kunstnerne Bente Sætrang og Kari Steihaug. Backer, Sætrang, Steihaug, Collett, Diriks – Schjønsby plasserer seg tydelig i en feministisk og revisjonistisk tradisjon som p.t. posisjonerer seg stadig sterkere i en norsk offentlig diskurs. 

Schjønsby skriver om kvinnehistorie, norsk feminisme, og ikke minst vennskap. At dette vennskapsmotivet utskiller seg i særlig grad blir også tydelig i form av Schjønsbys 2019-utgivelse Antimonument – En sirkulerende journal om vennskap og laurbær, som i denne sammenheng blir som et slags preludium eller tematisk forsmak til denne større studien. Nærheten mellom Collett og Diriks kan ingen tvile på; Collett oppkalte sin yngste sønn Emil Collett etter bestevenninnen.

DIY-aspektet, måten Forloren skilpadde vokser ut av en sosial og politisk marginalitet, blir nesten programmatisk for Schjønsby som beskriver hvordan Forloren skilpaddes selvpubliserte format appellerer til henne personlig, som tilhørende den delen av kunstfeltet som preges av «den uavhengige scenen og småforlagene, med sine fanziner, kunstnerbøker og såkalte smale utgivelser, som står for de bidragene jeg opplever som viktigst.» Dette er vinklinger som skaper meningsfulle speilinger i prosjektet, ikke bare som et utslag av preferanser, men en måte å tenke på som kulturell aktør. Schjønsby leser nettopp Forloren skilpadde fra en slags publikasjons- og forlagsmarginal posisjon. Om hun bare hadde våget å ta mer plass enn hun gjør.

Skrift og maskespill
Forloren skilpadde ble, som sagt, forlengelsen av Camilla Colletts og Emilie Diriks drøm om et annet samfunn og en annen kvinnerolle. «Alt er fritt unntagen de stakkars damer,» skriver Diriks i et brev fra København datert 30. august 1837 og som hun avslutter med en Roussauisk metafor, «de ligger bundet i evige lenker». På et annet nivå ble tidsskriftet en utvidelse av brevvekslingen dem imellom, som derfor er av minst like stor interesse for Schjønsby – og oss – som tidsskriftmaterialet selv. Schjønsbys ambisjon er følgelig å gi en «nylesning» av dette arkivet, og dermed av Forloren skilpadde som et oversett bidrag til norsk feministisk historieskriving. Tidsskriftet Nylænde (1887-1927) er gjerne vedtatt som Norges første feministiske tidsskrift, og denne leses som videreutviklingen av det premisset som Forloren skilpadde ble leverandør av. Det faktum at dette premisset er blitt oversett er et av Schjønsbys primærpoeng. At sistnevnte uansett også må tolkes som en kvinnepolitisk forløper er åpenbart og blir stadig mer selvsagt utover lesningen, til tross for tidsskriftets beskjedne, «hjemmelagede» format. 

På første siden ser vi en faksimile av første side i det første nummeret; No. 1, 1837, onsdag 1. november. Den subversive tonen er etablert allerede i innledningsteksten, en dialog mellom Diriks og Collett hvor de tiltaler hverandre som menn. Resten av utgaven, fire tettskrevne sider, inneholder en potpurri av sjangere – alt fra dikt, fabrikkerte annonser, og ironisk-kritiske beskrivelser av borgerlige middagsselskaper, var inkludert. Disse faksimilene er, i hvert fall for et utrent øye, mer eller mindre krevende å tyde, og blir derfor av mer museal og visuell verdi snarere enn noen invitasjon til å delta i arkivet.

Hvor mange lesere som faktisk fikk fatt på disse manuskriptene er dog mer uklart. Forloren skilpadde var antagelig ment å sirkulere i en for Collett utvalgt krets av kompetente og verdige lesere, og slik sett modellert på de vandrende manuskriptene på 16- og 1700-tallet hvis distribusjon aldri var tenkt som annet enn nettopp salongkolportasje mellom intellektuelle.

Skriften – en måte å tenke på
Viktigst av alt var skriften, som for dem begge, men særlig Collett, blir et frihetsmedium, en måte å tenke på. Når Collett i et brev fra 19. juli 1835 skriver «Dette lille værelset er et fristed i sin skjønneste betydning…» ligger allerede Virginia Woolfs «a room of one’s own» latent mellom linjene. Det er åpenbart at skrivearbeidet som et eget rom, men også rom hvor det nettopp var mulig å nå over til en annen, ble et avgjørende premiss for den menings- og idébrytningen som skulle gi opphav til Forloren skilpadde. 

Diriks’ og Colletts lek med identitet, anonymitet og pseudonymitet – de benyttet bare initialene sine på tidsskriftets forside – speiler også et typisk aspekt ved offentlighets- og publiseringskulturen på første halvdel av 1800-tallet. Selv om en forfatter som Søren Kierkegaard anonymiserte seg av andre grunner enn figurer som George Eliot, Georg Sand og Collett og Diriks, representerte dette maskespillet en del av den borgerlige litterære estetikken på 1830-, 40- og 50-tallet. Man formelig føler den skjebneretoriske autoriteten hos Collett når hun i møte med det som åpenbart er tvil hos Diriks om hvorvidt det sistnevnte har skrevet holder mål for tidsskriftets ambisjon skriver, «…jeg kan ikke tro at vi kunne være så latterlige å være bange for vår egen kritikk. La oss derfor ikke file og konstle for meget, men ta det friskt og naturlig som det faller i pennen; gi meg alt hva du kan; jeg skal ordne det.» Har mer betryggende ord noensinne tilfalt den skjøre skribenten?

Kvinnehistorie som idéhistorie
En av de mest interessante konsekvensene og etter mitt syn stimulerende aspektene ved Schjønsbys undersøkelse, er at den blir de facto en art tidsskrifthistorie. Da et komparativt perspektiv er gjennomgående – sammenligninger med forløpere og etterkommere av Forloren skilpadde sine temaer og fokusområder – blir vi introdusert for en feministisk avis- og publikasjonshistorie som egen medieflate. I norsk sammenheng: Kvinnefront; Kjerringråd; Kvinnejournalen; Sirene; Fett. Dette er verdifull og viktig kontekstualisering.

Dog kan dette grepet bli repetitivt og forutsigbart; Schjønsby finner i tidligere, men primært senere tidsskrifter og publikasjoner, programerklæringer, interesser, temaer, motiver som likner på de som Collett og Diriks var opptatt av. Dette grepet er gjennomgående. Her kunne, som allerede nevnt, sterkere subjektive innslag og refleksjoner moderert tendensen til gjentagelse. Repetisjon er aldri en ulempe, men i Gi meg alt hva du kan grenser dette tidvis til det overtydelige. Schjønsbys intervensjoner er for få, tonen for deskriptiv til at teksten noen gang bli spesielt medrivende som et personlig prosjekt. Litt mer essayistisk gusto hadde gjort seg. Konsekvensen er uansett at det aldri blir helt klart hva denne «nylesningen» til Schjønsby forløser av fersk innsikt eller ny analyse. Til stor del refererer hun innholdet i flere av brevene og supplerer disse med korte bemerkninger – som selvsagt må til av pedagogiske og formidlingsmessige grunner. Men Iblant blir Schjønsby taus over lengere partier før hun som sagt plutselig dukker opp i jeg-form igjen med korte refleksjoner rundt materialet. Flere av disse kan være vel så åpnende og utvidende som den mer passive kommentarvirksomheten som dominerer teksten. 

Sterke vennskap, savnet subjektivitet
Diriks forble Salieri til Colletts Mozart. Der Collett tilhører pantheon i norsk kvinnekamps- og litteraturhistorie, er Diriks – som var datter av statsråd og eidsvollsmann Christian Adolph Diriks (1775-1837) og Maren Cathrine Tax (1872-1848) og følgelig ingen ubetydelighet – mer eller mindre forsvunnet et sted i 1800-talls-arkivene. Delvis skyldes dette hennes tidlige død i en alder av 33, men det er symptomatisk at det vi vet om henne som figur og menneske, rett og slett tilgangen til Diriks som følende og tenkende individ, er sluset gjennom Collett. Hennes politiske skygge på 1800-tallet er stor. Livet de begge levde, men i særdeleshet Diriks’, ble også på sett og vis gjenstand for den eksistensen de selv parodierte – borgerskapets, eller kanskje snarere den borgerlige kvinnens klamme livsrepetisjoner og støvtunge immobilitet, det såkalte «gullburet»; Diriks’ hverdager bestod antagelig i en kombinasjon av pianospilling, sying, boklesing og te-skjenking. I tilfeldig rekkefølge. Som kvinner møtte de ikke færre hindre i en litterær og intellektuell offentlighet. Men nettopp gjennom deres valg av selvpublisering og distribusjon, og dermed selv stå for alle ledd i den redaksjonelle prosessen, gjorde de det mulig å omgå publikasjonslogistikkens mannlige museumsvoktere.

Derfor er vennskapsaspektet noe av det mest spennende tilfanget blant Schjønsbys motiver. Det er også dette kapittelet som er bokens sterkeste. 

Videre må det nevnes at Schjønsby har samarbeidet med fotograf Marie Sjøvold i dette prosjektet, som har supplert boken med bilder, primært av to unge kvinner som beveger seg nært og rundt hverandre i ulike konstellasjoner. At de skal illustrere duoen Collett og Diriks er tydelig.  Fotografiene til Marie Sjøvold har en intim kvalitet og iscenesettende, dramatiserende karisma, men de blir likevel aldri mer enn anekdotiske tilskudd. De hverken løfter – annet enn visuelt – eller utvider bokens prosjekt.

Nina Schjønsbys blikk på og re-aktualisering av dette prosjektet har uansett resultert i en opplysende, tilgjengelig, grundig og relevant utgivelse. Den er viktig tilskudd til den voksende porteføljen av feministisk historiografi som det er gledelig å se gjærer godt i norsk kunstdiskurs.