Aksjon og suggesjon

Astrup Fearnley Museet 
Cauleen Smith – The Deep West Assembly
Utstillingen står til 15. september 

Cauleen Smith (f. 1967) er blitt en sentral figur og visuell tenker i amerikansk samtidskunst. «The builder of black Cinema» er den ikke ubetydelige beskrivelsen hun har fått av kunsthistorikeren Romi N. Crawford. I særlig grad er Smith kjent for sin eksperimentelle tilnærming til filmmediet, kanskje mest kjent for Drylongso fra 1998 – som hun filmet mens hun ennå var student i California. En sjangeroverskridende utforskning av svart identitet i Oakland som også er en intim studie av vennskap og forstadspastoralt svermeri.

Smiths sammenstillinger av litterære forelegg, teater, installasjon og film har skapt et eget visuelt idiom som preges av kaleidoskopiske, oppslukende tablåer. Denne tverrestetiske retorikken konsentreres i et eksplisitt politisk program knyttet til svarthet, identitet, rase, kolonialisme og aktivisme. Smith strekker denne politiske horisonten til det geologiske, geografiske, musikalske og ikonografiske. På Astrup Fearnley samles bredden i dette universet og er en tour d’horizon over Smiths multidisiplinære kunstnerskap.

Kaleidoskopisk overskudd, geologisk tid
I midten av det første store rommet ser man et sentralt bord med tre videoskjermer og et bord fylt med hestefigurer, samt afrikanske og vestlige figurer pluss ymse gjenstander. Bordet er omgitt av videokameraer som filmer de tre eksisterende og foreliggende videoene ved bordet, men nå filtrert gjennom forgrunnen av ulike figurer. Det er denne inputen som projiseres inn på tre store flater i selve rommet – den siste flaten viser et selvstendig videoverk. De projiserte filmene er altså da filmer av filmer, men disse inkluderer nå omrisset av objektene på bordet. Resultatet av disse blir et repoussoir-aktig grep og rommet som helhet får en firedimensjonal collage-effekt; man omgis av og bader i en stadig mer konsentrert og gnistrende ikonografi. Det kan være svimlende. 

Hester, stener, vulkaner – Smiths arkaiske, helleristnings-aktige vokabular strekker tidsbegrepet og bruker det geologiske og biologiske som plattformer til å forstå menneskelig meningsproduksjon, forskjellstenkning og politisering.

Smiths politiske insistens er ikke enerverende på den måten at den føles tvangsforet – tvert imot, den speiler et sett med kritiske refleksjonsområder som spenner fra det geo-politisk globale til det ytterst, eksistensielt personlige og individuelle. Men den mister også balanseevnen i sin politiske polyfoni. Her snakker flertallige stemmer i munnen på hverandre, den retoriske ambisjonen tidvis så voldsom at det blir krevende å sortere ut leseretningen i materialet. Men dette er også del av poenget; det atmosfæriske, overveldende skue vi møter i den første salen er en klassisk trope i Smiths kunstnerskap.

Den tyngende teksten
Stoffet Smith presenterer kan være åpent, avventende, antydende. Det gjelder i mindre grad parateksten, som har en sjeldent monologisk, doserende og referensiell tone. Utstillingstekstene kan gi problemer for besøkende som er uvant med innforstått kuratorprosa. På tekstene og i utstillingsbrosjyren er «name-dropping»-frekvensen aggressiv. Å tufte eget arbeid på tenkning i et utvidet filosofisk og politisk felt er selvsagt relevant og en veletablert praksis, men denne tendensen vipper nesten over i en tilsynelatende vilje til å redusere essensen av eget arbeid og budskap til en slags illustrasjon av et felt med teoretikere. Den intellektuelle og diskursive ambisjonen konkretiseres til det punktet hvor Smith har bygget en sittegruppe/leserom hvor eksemplarer fra den akkompagnerende litteraturlisten som kommer med utstillingsteksten kan studeres. Ikke nok med det: Dette stoffet har Smith gitt en slags dobbel representasjon, nærmest ikonisering, med to vegger av gouache-verk som avbilder de samme bøkene. Eksempler er Christina Sharpes Ordinary Notes og Frank Wildersons Afropessimism, en bok som understreker den allestedsværende svarte kulturen som systematisk er blitt usynliggjort og marginalisert. Bildet som tekstrepresentasjon: Ut poiesis pictura – disse maleriene blir en art omvendt ekfrase: Diskurs som idol. Som kunstverk er de aldri mer enn halvinteressante.

Fra dette rommet beveger man seg ut på balkongavdelingen i andre etasje, hvor Smith har installert en serie med bannere [red. se de to bildene over] Disse påkaller på den ene siden det aktivistiske trykket i utstillingen spesielt – med slagord som «your past made my future» samt flere geologiske og økologiske motiver – og Smiths kunstnerskap generelt, samtidig som de har en den koloristiske kraften til den føydale middelalderheraldrikken. Smiths følelse for stoff og sanselighet er påtakelig i disse verkene. I rommet innenfor kombinerer hun igjen det sensoriske og geologiske. Nonconformity 1-4 er fire store klumper med voks og veker på stålstativ [red. se øverste bilde i saken og forsidebilde] Disse er uthulet av levende lys som smelter seg igjennom lagene. Metaforikken og koblingene mellom agens og historie, identitet og geologisk tid tematiseres her på en mer elegant og stillferdig måte.

Dybde og dominans
I et eget rom viser museet filmen «The Deep West Assembly» laget av Smith spesielt for denne utstillingen. Her tas vi med på en reise, veiledet av skuespiller Dionne Audain, i geologisk og kolonial historie. Filmen kobler begrepet om «svarthet», det kritiske og diskursive nøkkelordet for Smiths optikk, igjen til menneskets dypeste historie, en historie korrumpert av kolonialitet og vold, en kontekst som Smith også kobler til den amerikanske urfolkskulturen. «Black studies is earth studies», insisterer Audain, og undersøker muligheten for en slags svart politisk økologi som en bærekraftig sosial modell.

Begrepet om «The deep west» har Smith hentet fra poeten Wanda Coleman (1946-2013), og utover å minne om det sosiologiske «Deep South» peker det på det levende kolonialistiske trykket som strekker seg horisontalt gjennom Amerika – Vesten var spydspissen for ekspansjon og underleggelse. Sulten og koloniseringsviljen Smith beskriver patologiseres som et geologisk aspekt: Audain beskriver i filmen hvordan hun har til gode å finne en geolog som vil prate om sitt fag «without discussing extraction». Poenget er åpenbart: Utdrivelse blir et prisme for en vold som reproduseres mot naturen, mot mennesket: Ekspansjon, anneksjon, dominans. «Whiteness is ownership of the world, forever and ever, amen», sier Audain i en ironisk vri på den religiøse retorikken. 

Filmen fases ut i sort; «Tomorrow will be the 22nd» synger Nina Simone som legger stemmen sin klamt og suggerende over rommet. Hennes morgendag smelter håpet sammen med katastrofen. «There is no oxygen in the air/Men and women have lost their hair...Don’t try to sway me over/ to your day/On your day/Your day will go away.” Og iblant er ordet sterkere enn tusen bilder. Men det må nevnes at filmen har lydproblemer: Stemmen til Audain forsvinner tidvis i grumsete lydpartier hvor jeg ikke klarer å registrere hva som blir sagt. 

En suggererende kraft
Det finnes en suggererende kraft i Cauleen Smiths kunstnerskap. I «The Deep West Assembly» blir den likevel for insisterende og disiplinert av diskurs og overtydelighet. Om man bør lese alt av Paolo Freire, Kathryn Youssof eller Cedric Robinson for å forstå det egentlige innholdet reduseres det visuelle til et rent verktøy. Smith hadde vunnet på slippe verkene mer løs fra sin teoretiske forskansning. For som visuell tenker har hun et sjeldent overskudd.