En stille, men tydelig protest
Tittelen gjentar de historiene som deles i sosiale medier med ‘All Eyes on Palestine.’ Installasjonsbilde fra All Eyes On, NITJA, Foto Kunstdok / Tor Simen Ulstein.
Med seks sterke verk utfordres betrakteren til å ta stilling – ikke bare til Palestina, men til hvilken verden vi ønsker å skape. Ved å holde fast i det kunstneriske framfor det direkte politiske, vinner utstillingen større gjennomslagskraft og gir rom for refleksjon og håp.
Lillestrøm
NITJA
Gruppeutstilling
All Eyes On
Kamerabasert kunst
Kunstnere: Noor Abed, Dalia Al Kury, Wael Al-Sousi, Mona Hatoum, Sharif Waked, Ayman Alazraq & Liam Alzafari
Utstillingen er kuratert av medlemmer av PRAKSIS Teen Advisory Board – en gruppe ungdommer mellom 17 og 23 år – som del av det treårige medvirkningsprogrammet Young Curators Mentorship. Young Curators Mentorship er et samarbeid mellom Nitja senter for samtidskunst og PRAKSIS. Kuratorene er: Kendrick Olemor Bedana Aguilar, Vivianné Bucio Bach, Rosa Horiat, Elwyn Bjerkan Mathiesen, Rue Mussé, Matine Nisso Nusayrieva-Mitchell, Violetta Nechai, Linnea Maria Sahlberg, Molly Scharffenberg og Laiba Shafiq.
Utstillingen står til 24 november.
Det begynner utenfor kunstsenteret, med plakater fra åpningen som står på gresset. «Fritt Palestina» og «La barna leve». Det vi har ropt i over et år. Plakatene ble brukt i et mini-demonstrasjonstog som også passerte drosjeholdeplassen ved togstasjonen, der flere sjåfører engasjerte seg ved å tute støttende. Denne solidariske stemningen sitter fremdeles igjen i veggene den dagen jeg oppsøker NITJA. Allerede i trappen opp mot utstillingssalen er det første verket montert: en TV står på en sokkel, inneklemt i et hjørne. Mona Hatoum åpner det hele med filmen So Much I Want to Say, som viser kunstnerens ansikt med hender foran. Den trange plassen verket er plassert i, forsterker filmens budskap om å ikke få lov til å snakke, og å bli kneblet.
Verket til Hatoum minner oss også om hvor lite som skrives om Palestina i norske medier. Stillbilde fra filmen So Much I Want to Say av Mona Hatoum, 1983.
Vel inne i salen er filmen Chic Point av Sharif Waked det første verket jeg møter. Jeg kommer inn i en slags motevisning av hvilke klær det ville være enklere for palestinere å ha på seg når de passerer en av de mange grensekontrollene, med hull i genseren eller andre enkle løsninger for å vise at de ikke er bevæpnet. Slike grensekontroller skjer hele tiden. Under en døgnvake for Gaza for noen uker siden leste vi opp fra dagboken til Atef Abu Safi, Jeg vil være våken når jeg dør!, hvor han beskriver: «Bare for å eksistere her, må vi ha et hawya – et israelsk systemisk ID-kort og nummer. Vi er vant til å bli redusert til et nummer.» Både da jeg leste Safis ord og her på Nitja, tenker jeg på hvordan historien gjentar seg, igjen og igjen. Under pandemiens lockdown fikk jeg for første gang se Checkpoint Charlie. Det pleier å være så fullt av folk at jeg aldri har giddet å stå i kø, men denne gangen sto jeg helt nær det lille krysningspunktet mellom øst og vest, og tenkte på hvor absurd historien er. Det er vondt at dette ikke er fortid.
Som et enda vondere bakteppe henger den multimediale installasjonen til Ayman Alazraq og Liam Alzafari, Vertical Laundry: Stories of Self-Determination som blant annet viser arkivbilder fra treningsleirene til den palestinske motstandsbevegelsen. Lenger inn i lokalet ser jeg Wael Al-Sousis korte video Attack on Privacy. Først ser jeg en utydelig boble som viser seg å være ultralyd av et foster. Vi hører hjertelyd og dronelyder, og jeg tenker på barnet, om det får leve. Denne korte videoen spiller godt sammen med projeksjonen rett overfor, som viser den 8 mm analoge filmen our songs were ready for all wars to come av Noir Abed. Filmen handler om sorgritualer for døde og savnede mennesker, akkompagnert av lyden av Maya Khalids sang med tekster samlet fra palestinske folkeeventyr.
Vi kan ikke se bort – men hva kan vi gjøre? Kanskje kan noen av disse kunstnerne hjelpe oss med å finne svar. Installasjonsbilde fra All Eyes On, NITJA, Foto Kunstdok / Tor Simen Ulstein.
Innerst i rommet kan man, etter alle disse inntrykkene, legge seg ned i en liten sal, skapt av lange, blå gardiner. Her vises filmen Levitations som starter der Al Kury og hennes søster ligger i en somatisk terapitime. De snakker om tilhørighet, at de aldri har følt det noe annet sted enn i Palestina. Søsteren ‘reiser’ inn i et frigjort Palestina, og det blir vondt å se dette utopiske stedet mange har mistet troen på. Det er ikke rart hun føler seg ranet, som hun sier i filmen: «det kjennes som å bli ranet hver dag.» Det er sårt å lese de unge kuratorenes tanker rundt dette verket, at flere av dem gjenkjenner sine egne følelser rundt landet sitt. Deres fine og fragmenterte tanker er drysset ut over alle verkene i utstillingsteksten – det er et godt grep. Det er vakkert at det er en overvekt av levende bilder; det kler den mørke utstillingssalen, og det å klare å skape en slik utstilling om det som skjer nå, er heltemodig. Jeg kjenner også på en følelse av takknemlighet for at kunstnerne klarer å skape slike verk i en tid det er lett å miste troen på menneskeheten.
