Den sinnssyke starten på outsiderkunst – del II

La oss nok en gang bruke Jean Dubuffet som innfallsport. Allerede som ung mann var Dubuffet fascinert av illustrasjonene i en bok av Hans Prinzhorn (1886-1933) som vi skal komme tilbake til. Det var inspirert av denne at han i 1945 reiste til Sveits for å oppsøke kunst av psykisk syke. 

I det psykiatriske sykehuset i Waldau nær Bern fikk han sett verkene til de schizofrene pasientene Adolf Wölfli (1864-1930) og Heinrich Anton Muller (1869-1930), sistnevnte var omtalt i Prinzhorns bok, førstnevnte var skrevet om i en bok av Dr Walter Morgenthaler (1882-1965). Også denne boken kommer vi tilbake til. I Lausanne fikk han bli kjent med schizofrene Aloïse Corbaz (1886-1964) og hennes bemerkelsesverdige tegninger, formidlet til Dubuffet av psykiateren Jacqueline Porret-Forel (1916-2014). 

Kunst til bruk ved diagnostisering
Det fantes altså allerede samlinger av kunst av psykisk syke før Dubuffet startet sin jakt på art brut. Forskjellen fra Dubuffets virke er at de tidligere samlingene ikke hadde noe mål om å lete etter kunstneriske kvaliteter i galskapen. Snarere var målet omvendt, kunsten fra de schizofrene ble dokumentert for å kunne lete etter tegn og mønstre på galskap. Målet var medisinsk forståelse. 

En av de tidlige som forsøkte å gå systematisk til verks i innsamling og analyse av alvorlig psykisk syke pasienters kunst var italienske Cesare Lombrose (1835-1909). I boka Genio e follia (Geni og galskap), som først ble gitt ut i 1864, la han grunnen for flere års arbeid med å forske i det det han kalte degenerasjon, og fra 1870-tallet av samlet han på pasientkunst. 

Nå i ettertid er Lombroso beryktet for forskning der han mente å påvise at kriminelle var født kriminelle, gjennom å analysere de kriminelles hodeform og ansiktstrekk. Blant de kriminelle inkluderte han også sexarbeidere. Teoriene om degenerasjon, som han jobbet ut ifra, hevdet at det pågikk forfall i menneskets arvemateriale. Begrepet han brukte var atavistisk degenerasjon, altså at egenskaper fra generasjoner noen hundreår eller tusenår før oss dukket opp igjen hos de kriminelle i samtida. Han satte i gang å måle opp bredde mellom øyne, fasong på ansiktet og annet for å lete etter uønskede rester etter forfall fra urtiden. 

De kriminelle var det, hevdet han, enkelt å finne, de liknet aper og villmenn i hodeformen, derfor var de lette å renske ut eller holde nede. (Legg til at han selvsagt mente at de nordiske rasene var bedre utviklet enn de fra Afrika og Asia, og du skjønner det tungt rasistiske og problematiske landskapet han tenkte innenfor.)

Ved å renske ut de kriminelle genene, som jo var synlige på grunn av hodefasongen, og kombinere dette med moralsk oppreisning kunne man lett bli kvitt kriminalitet, mente han.

I dette lå det en slags biologisk determinisme, noen var født til å gjøre det stort, andre til å feile. Det var bare å lete etter mønstrene som avdekket disse gamle og uønskede genene. 

Hadde sin egen metode
Uønskede gener kunne også slå ut i psykisk sykdom, de psykisk syke var en annen gruppe som samfunnet slet med. Og hvilken metode brukte han så for å lete etter mønstre hos de gale? Ved å sammenstille kunstverk av alvorlig psykisk syke med verk laget av barn og verk produsert av mennesker i såkalt primitive kulturer, mente han å avdekke en rekke klare tegn på den gale, umodne og den primitive villmannens psyke. 

I følge Lombroso hadde kunsten fra barn, gale og såkalt primitive visse fellestrekk. Bildene var forstyrrede, de var særpregede, de bare imiterte kunst, det var mye repetisjoner, absurditet, arabesker, eksentrisitet, obskønitet og symbolisme. Funnene publiserte han i boka The Man of Genius i 1891. 

Lombroso konkluderte i boka med at svært mange anerkjente kunstnere egentlig var degenererte. Han mente for eksempel at Shakespeare, Platon, Aristoteles, Mozart og Dante alle var eksempler på degenererte mennesker, noe han kunne lese ut fra produksjonen deres. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse når jeg skriver at Lombroso var inspirasjon for Alfredo Niceforo (1876–1960), en sentral eugeniker og statistiker som jobbet med rasehygiene i Benito Mussolinis fascistiske Italia. 

Edvard Munch: Marcel Réja, 1896-1897, tresnitt © Munchmuseet https://www.munchmuseet.no/objekt/MM.G.00691-01

De gales kunst betraktet som kunst
Å sammenligne schizofrenes kunst med verk av barn og folk fra andre verdensdeler gjorde også den franske psykiateren Paul Gaston Meunier (1873-1957), som ga ut sin L'Art chez les fous (Kunst blant de gale) i 1907 under pseudonymet Marcel Réja. Det Meunier gjorde som var nytt var å vurdere de gales kunst, som kunst. I boka uttrykte forfatteren interesse for ulike uttrykksformer (asylkunst, barnetegninger, forhistorisk kunst, middelalderkunst, ikke-europeisk kunst, paranormale tegninger og så videre). Verkene hentet han fra samlingen til den i samtiden kjente psykiateren Auguste Marie (1865-1934). Sistnevntes samling var resultat av en aktiv bruk av kunstterapi, der målet var å sette pasientene i arbeid, men et annet mål var å vise hvordan psykisk syke pasienter bare var gradsforskjellige fra resten av befolkningen. Marie var svært uenig i teoriene til Cesare Lombroso, men hadde ikke et kunstfaglig blikk på verkene han samlet inn. Dette blikket var det altså Meunier som brakte inn. 

Skjulte sin doble identitet
Meunier var utdannet lege og psykiater, men fra han var 23 år gammel, publiserte han poesi under pseudonymet Marcel Réja, og han ble en viktig symbolist. Særlig påvirket han feltet gjennom en rekke artikler om litterær og kunstnerisk kritikk under pseudonymet sitt, hvor han forsvarte og promoterte arbeidet til Edvard Munch, August Strindberg, Henri Héran og Odilon Redon, og han argumenterer mot det han kalte akademisme. Gjennom hans tilknytning til kunstnerne (Munch portretterte ham – se tresnittet over) fikk hans bok en viss påvirkning, men han ble raskt glemt. 

En mulig årsak til at boken ble glemt var at denne, i motsetning til et par artikler om pasientkunst signert legenavnet Meunier, ble gitt ut under pseudonymet Marcel Réja. Det står heller ingen steder i boken at forfatteren var psykiater. Dermed mistet boken en faglig tyngde som den kunne ha fått dersom forfatteren var åpen om sin doble identitet, som lege og kunstner. At Meunier og Réja var samme person skal ikke ha vært offentlig kjent før enn midt på 1980-tallet. 

Dermed gikk hans forsøk på en kunstnerisk analyse av pasientkunst i glemmeboken. 

Interessen vokser
En mer åpen og nysgjerrig interesse for kunst fra innlagte på sinnssykehus fortsatte å vokse gjennom 1920-tallet. På gamle Dikemark psykiatriske sykehus, for eksempel, startet man med å samle på pasientunst. På det nedlagte sykehuset har Anne Siv Falkenberg Pedersen fra Trafo kunsthall stått i spissen for et engasjerende arbeid for å løfte fram verk fra Dikemark psykiatriske sykehusmuseums samling. En samling som, blant annet, inneholder 1450 kunstverk laget mellom 1920 og 1950, tegninger, malerier, skulpturer og broderier. Her ble art brut altså laget allerede i 1920, men det er først nå at arbeidene løftes fram som kunst. 

Andre steder la samlingene, grunnen for videre forskning og formidling svært mye tidligere. I 1921 publiserte Dr Walter Morgenthaler (1882-1965) den svært toneangivende boken Ein Geisteskranker als Künstler (På norsk: En psykiatrisk pasient som kunstner), som handlet om Adolf Wölfli (1864-1930), en psykotisk mentalpasient han hadde i behandling på Waldauklinikken i Bern. Wölfli ble utsatt for fysiske og seksuelle overgrep som barn, før han ble plassert i fosterhjem som såkalt Verdingbub, noe som i realiteten var et system av barnearbeid som ga gratis arbeidskraft til fattige bønder i Sveits. Etter en kort karriere i hæren ble han i to runder dømt for seksuelle overgrep mot barn, og han satt to år i fengsel før han ble diagnostisert med schizofreni. Han levde i langvarige psykoser med sterke hallusinasjoner. Han opptrådde som forstyrret og var tidvis voldelig. 

En illustrert selvbiografi
På sykehuset begynte Wölfli plutselig å tegne, noe som roet ham ned. Verkene var komplekse, intrikate og intense i uttrykket. Hans mest imponerende arbeid er en illustrert fortelling som fortalte livshistorien hans. Med sine 45 bind, 25 000 sider, 1600 illustrasjoner og 1500 kollasjer er det et monumentalt verk. Wölfli lagde i tillegg en stor andel små verk, noen av dem ble solgt eller gitt som gaver. Mange av arbeidene hans er stilt ut på Kunstmuseum Bern, mye takket være Morgenthalers arbeid med å gi kunsten kontekst. Da Morgenthaler gikk bort, ble han omtalt som en foregangsfigur innen dokumentasjon og analyse av schizofrenes kunst, men han selv skal ha vært usikker på verdien av boka: Den hadde ikke satt spor i psykiatrien. 

På samme vis satte heller ikke Bildnerei der Geisteskranken (kunst fra sinnssyke) i 1922, av Hans Prinzhorn (1886-1933), særlige spor i psykiatrien. Denne boken fikk imidlertid stor oppmerksomhet blant kunstnere. Prinzhorns bok regnes som den første formale studien av psykiatriske arbeider. Bakgrunnen for boken var en større samling som Prinzhorn skaffet til Universitetssykehuset i Heidelberg, der han jobbet. Med basis i en liten samling fra den legendariske psykiateren Emil Kraepelin (1856-1926), ble den utvidet til en samling på 5000 pasientverk fra 450 pasienter, hentet inn av Prinzhorn, som var lege og kunsthistoriker, mellom 1919 og 1921. Boken som presenterte samlingen, og samlingen i seg selv fikk mye oppmerksomhet fra avantgardekunstnere fra den tida, inkludert Paul Klee, Max Ernst og en ung Jean Dubuffet. 

Og med det er vi tilbake til Jean Dubuffet, som jo ble svært imponert over originaliteten i denne formen for kunst. For Dubuffet representerte art brut en form for ekstrem individualisme, fri fra alle sosiale og kulturelle hindre. Og i sin lesning satte han verkene i forbindelse med avantgardens ånd fra det 20. århundre, der et hovedtema jo gjerne har vært en kollektiv avvisning av samfunnets verdier. 

Del 3 av dette essayet leser du i fredagens utgave av Kunstavisen.