Den sinnssyke starten på outsiderkunst – del I
Med utgangspunkt i Jean Dubuffets definisjon på art brut, går Bjørn Hatterud inn på hva outsiderkunsten er og ikke er. Dette er første del av essayet hans, som inngår i Kunstavisens satsning på Outsider Art og essayserien «Outsider Art - en undersøkelse av kunst produsert i randsonene». Hans Gjesme, Liggande mann, 1965, olje på lerret, GJS-00372. Foto: Sogn og Fjordane Kunstmuseum
Til grunn for begrepet outsiderkunst ligger et eldre begrep, art brut, som betyr rå kunst. Den rå kunsten er historisk knyttet opp mot psykiatri og avantgardekunst. Spørsmålet er hvordan.
Outsider Art
Med artikkelserien «Outsider Art – en undersøkelse av kunst produsert i randsonene» ønsker Kunstavisen å stimulere til ny kunnskap, refleksjon og diskusjon rundt nevnte kunstbegrep. I dag publiserer Kunstavisen det første av tre essay der forfatter, kunstkritiker og kurator Bjørn Hatterud forsøker å kretse inn hva outsiderkunst er og ikke er.
Hvis man skriver outsiderkunstens historie er det vanlig å starte med Jean Dubuffet (1901–1985), en fransk vinhandler som hadde en avbrutt kunstutdannelse, og flere forsøk som maler bak seg. Da han var tidlig i 40-årene valgte han endelig å satse fullt og helt på sin kunstpraksis, noe han, over all forventning, lyktes med. Han er i dag en verdenskjent og kanonisert kunstner.
Parallelt med etableringen av eget kunstnerskap fordypet Dubuffet seg gjennom flere år i kunst produsert av selvlærte kunstnere. Han var fascinert av kunst som var laget av kunstnere som ikke tok hensyn eller sto i forhold til samfunnets normale spilleregler. Dette ledet han til særlig å utforske psykiatriske pasienters kunstproduksjon. Dubuffet var interessert i pasientenes særegne verdensbilder, måten de så virkeligheten på.
Jean Dubuffet: Demeure VI, 1967, maleri © Dubuffet, Jean/BONO. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
Den kulturelle kunsten
I pasientenes kunst så Dubuffet uhindret kreativitet, en kunst som ikke var videreforedlet av rådende kultur, kunsten var rå – brut. Dubuffet mente at hovedstrømmer i kulturen assimilerer og sluker hver nyvinning i kunst, slik at genuine uttrykksformer blir kvalt – på den måten forsvinner det som kunst måtte ha av makt. Den etablerte kunsten kalte Dubuffet derfor for «den kulturelle kunsten».
Løsningen på problemet med at hovedstrømmene fanget opp og kvalte ny kunst mente han å finne i art brut. Art brut, hevdet han, var immun mot å bli absorbert av hovedstrømmene i kulturen, fordi kunstnerne som sto bak verkene ikke selv lot seg assimilere i samfunnet. Kunstnerne var til de grader på utsida. Av den grunn var art brut skapt uten tanke på konkurranse, respons i feltet eller sosial klatring. En konsekvens av dette, mente han, var at verkene var mer verdifulle og viktigere enn verk laget av profesjonelle.
I 1945 startet Dubuffet å samle art brut, og i 1948 startet han Compagnie de l’Art Brut sammen med, blant andre, surrealismen far André Breton og antropologen og strukturalisten Claude Lévi-Strauss. Tre år senere oppløste han organisasjonen, og erstattet den med en mer konvensjonell samling, Collection de l'art brut. Han donerte samlingen sin, som bestod av 5000 arbeider av 133 kunstnere til Lausanne by i 1971, der Collection de l'Art Brut åpnet for publikum i februar 1976. Fremdeles er denne samlingen, der psykiatriske pasienter står bak mange av verkene, et viktig referansepunkt for art brut.
Heinrich Nikes, fargeblyant på papir, 1925. Signert. Foto: Oddvar Paulsen
Hva art brut ikke handler om
Men, hva var nå nytt med at kunstnere blir psykisk syke, vil man kanskje kunne innvende. Psykisk sykdom har da vel alltid vært vanlig blant kunstnere? Saken er den at art brut ikke handler om kunstnere som har blitt psykisk syke. Kjernen i art brut er det omvendte, altså psykisk syke mennesker som lager kunst. La oss gå til Jean Dubuffet sin egen definisjon av art brut. Her, i min haltende oversettelse av en middelmådig engelsk wikipedia-oversettelse fra den franske originalteksten:
«Med [art brut] mener vi kunstverk utført av mennesker som er uberørt av kunstens kultur, der etterlikning, i motsetning til det som skjer hos intellektuelle, spiller liten eller ingen rolle, slik at skaperne finner alt (tema, materialbruk, teknikk, rytme, formspråk etc.) fra sin egen dybde og ikke fra den klassiske kunstens klisjeer eller fra moteriktig kunst. Her får vi se kunstnerisk skapning som er helt ren, rå, gjenskapt i alle ledd av kunstneren, kun basert på vedkommende sine egne impulser. Kunst, som kun manifesterer oppfinnsomhet, og ikke oppfører seg slik som den kulturell kunsten, kameleonen og apekatten.» (Utdrag fra Jean Dubuffet, L’art brut préféré aux arts culturels, Galerie René Drouin, Paris, 1949)
Kunstnere som ikke kjenner kunstens regler
Som vi kan se fra definisjonen utelukkes kunstnere som har vært innenfor det gode selskap, fra begrepet. Kunst laget av utdannede kunstnere er ikke art brut, på tross av eventuell psykisk sykdom. Art brut er kunst laget fra kunstnere som ikke kjenner kunstens regler. Art brut kommer fra kunstnere som ikke har vært innenfor kunstrommet, kunstverdenen eller kunsthistorien. Dermed utelukkes etablerte kunstnere fra definisjonen, selv de som hentet inspirasjon eller motiver fra sin psykiske sykdom i kunst. La oss bruke litt plass på noen eksempler.
Bendik Riis, Utkastelsen, 1954, maleri © Bendik Riis / BONO. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
Munch, Hertervig og Riis
Edvard Munch (1863–1944) hadde opphold på nerveklinikk, og hans psyke påvirket særlig verkene han malte tidlig på 1890-tallet, men han var utdannet, ble omtalt, hadde utstillinger på anerkjente visningssteder for kunst og var sånn sett svært innenfor det gode selskap. Lars Hertervig (1830–1902) var definitivt psykisk syk, noe som allerede påvirket samtidas lesning av verkene hans. Men, han skal ha gått på Tegneskolen i Christiania og Kunstakademiet i Düsseldorf, og han ble betraktet som kunstner i samtida. Dermed faller også han utenfor Dubuffets definisjon av art brut. Selv Bendik Riis (1911–1988), som mange ser på som en outsider i norsk kunstfelt, faller utenom definisjonen av art brut. Han var akademiutdannet, fikk sitt gjennombrudd før sin første innleggelse på psykiatrisk sykehus i 1946, og var, som Jon-Ove Steihaug i 2008 påpekte i sin doktoravhandling om Riis, en populær og anerkjent kunstner gjennom hele karrieren.
Hans Gjesme
Et annet eksempel er kunstneren Hans Gjesme (1904–1994), som er blitt aktualisert gjennom en større utstilling ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum sommeren 2024. Gjesme ble paranoid schizofren og tvangsinnlagt på Gaustad psykiatriske sjukehus i 1955, der han bodde fram til 1971. På tross av at det ble stille rundt kunstneren disse årene, fortsatte produksjonen hans gjennom hele oppholdet, men de fleste av verkene fra denne tida ble aldri vist. Gjesme donerte en stor kunstsamling til Lærdal kommune rett før han døde. Denne danner kjernen i museets samlinger. Likevel tok det altså tretti år før mange av bildene fra sjukehusoppholdet ble løftet opp fra magasinene i utstillingen Hans Gjesme – Gal og genial?
Hans Gjesme, Liggande mann, 1965, olje på lerret, GJS-00372. Foto: Sogn og Fjordane Kunstmuseum
Utstillingen stiller en rekke spørsmål rundt marginalisering, tabu og utenforskap. Hvorfor, for eksempel, har mange av bildene fra sykehusperioden ikke blitt vist fram tidligere? Bildene er sterke, gode og mye mer enn illustrasjoner på et sykt sinn. Ved at man tidligere gjemte bort mange års kunstnerisk virke har man forsterket etablerte stigma rundt psykisk lidelse. At utstillinger som denne er viktige er det ingen tvil om.
Likevel er ikke Gjesme art brut, for som kunstner var han innenfor det gode selskap og kjente kunstens regler. Alt som 16-åring reiste han til Kristiania for å gå i lære hos Pola Gauguin. I 1925 reiste han på studietur til Paris, der han gikk i Louvre og var i en periode elev hos André Lhote. Vinteren 1928–1929 fikk han veiledning av Axel Revold, professor ved Statens kunstakademi. I 1926 debuterte Gjesme på Vestlandsutstillingen og han hadde årlige utstillinger etter dette, både separat og kollektivt. I 1932 ble han antatt til Høstutstillingen. På hans eldre dager opplevde han sterk verdsettelse lokalt og nasjonalt, i 1977 åpnet Gjesme sin største utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo.
Art brut er altså kunst som er laget utenfor kunstrommets vegger og regler. Hvor kommer da samlingene av de psykisk sykes kunst fra?
Del 2 av dette essayet leser du i neste uke i Kunstavisen.
