Bildene under overflaten

BERGEN
Thomas Pihl
Painting – drawing – sculpture
Høyersten Contemporary
Står til 29. juni

Det er lett å ty til klisjeer i møte med Thomas Pihls malerier. Lekre, forførende delikate, perfeksjonerte, kanskje også kommersielt veltilpasset og friksjonsløse, om man vil opptre mer kritisk og kresent. Adjektivene sitter løst i møte med et estetisk prosjekt som viser seg så visuelt generøst og innsmigrende som dette. Saken er at bildene er alt dette. Benevnelsene blir først til klisjeer om det er alt man evner å komme opp med i vurderingen. 

Selv ble jeg kjent med Pihls forseggjorte og visuelt besnærende maleri under et besøk i atelieret han for et par tiår siden leide i Queens i New York. Anledningen var en New York-reportasje for bladet Billedkunst, inkludert et kort intervju med Pihl. – Den vestlige kulturens trang til å gjøre ting «desireable» for å usynliggjøre iboende konflikter interesserer meg. Det er en lignende ladning jeg vil oppnå i arbeidene mine, uttalte han da. 

Jeg vet ikke om det er et statement han står for i dag, jeg har ikke truffet ham siden og heller ikke sett hans utstillinger i Norge. Det som er sikkert, er at maleriene han nå viser i utstillingen Painting – drawing – sculpture på Høyersten Contemporary, Bergens nye galleri-storstue ved Danmarks plass, er ganske nøyaktig lik slik jeg husker dem fra atelieret den gang da. 

Sendrektig, materialsensitivt
En slutning på det er at vi har å gjøre med et kunstnerskap som ikke har utviklet seg på over 20 år. Alternativt kan man si at Pihl ikke har endret seg siden han som student utviklet den sofistikerte teknikken han er kjent for. Det er en nyanseforskjell i ordbruken her, med betydning relevant for dette kontemplative maleriprosjektet hvor det sendrektige, materialsensitive i en møysommelig produksjonsprosess også blir bildenes innhold. 

Framgangsmåten er at tyntflytende akrylfarge helles over lerretene i tynne sjikt, lag på lag i ulike valører og farger og med ulik transparens, til bildene antar en jevn, glatt og solid overflate, omtrent som smeltet voks eller stearin, med duse og ytterst subtile overganger i tetthet og koloritt. Effekten er at stoffet fanger lyset som et skimmer langs bildekanten, og fargen opptrer med en illusjon av fysisk dybde, nærmest som om man kan se tvers inn i flaten og innover et bunnløst rom. 

Stille kontemplasjon
I denne sammenhengen opptrer tre små skulpturer og en serie tegninger mest som biprodukter og fotnoter til utstillingens hovedtekst. Skulpturene – en hodeform og to små klumpete gestalter som etter hvert viser seg å være lekebiler støpt inn i restmateriale fra atelierarbeidet – er de mest interessevekkende her, slik de muligens viser til refleksjonsarbeidet og tankenes potensial for forflytning og endring.

Det er mulig å stå foran Pihls i og for seg reduktive, minimalistiske maleri i evigheter for å registrere ørsmå endringer i fargespillet i takt med dagen og lyset som faller inn over flatene. Bildene synes umiddelbart å ikke tilby så mye mer enn denne muligheten til stille kontemplasjon over stoff, visualitet og egen estetiske nytelse. De handler likevel kanskje først og fremst om tid, i tilvirkingen og i betraktningen. Endringen i dette prosjektets natur er slik sett bare å merke som subtile forflytninger og overganger i et begrenset virkeområde, snarere enn noen form for kunstnerisk utvikling. 

For det utålmodige øye framstår nok Painting – drawing – sculpture stillestående og passivt forskjønnende som respons på tidas og verdens konfliktlinjer. Det maleriske spillet med tid og romlighet kan like fullt vise seg å lodde dypere, ned i sinnets irrganger, hinsides kulturens forførende overflater.