Kunsthall som tundra

BERGEN
Toril Johannessen
Avskrekking og beroligelse
Bergen Kunsthall
Står til 11. august

Bergen Kunsthall bader i grønt denne sommeren. Toril Johannessen har farget kunsthallens saler i en dus gresstone som gjør opplevelsen av å entre årets festspillutstilling, Avskrekking og beroligelse, til noe både naturnært, landskapelig og atmosfærisk, eventyrlig og, etter hvert, også undergangsstemt.

At utstillingens innhold snarere handler om hard storpolitisk realisme, betyr ikke at det eventyrlige element fordufter idet man legger verkene under lupen. Men det må lokkes og letes fram blant, og i, et knippe grafiske arbeider som er underlagt en strengt rasjonell, fakta-båren «statistikk-estetikk» som nok må fortone seg temmelig arid [red. tørt] og saklig inntil det byråkratiske for den jevne betrakter. 

Taktilt og intellektuelt
Ser man bort fra fargeleggingen av arkitekturen domineres Avskrekking og beroligelse av ulike serier innrammede silketrykk spredt ut over de fire utstillingsrommene, og utstillingens tittelverk, en vegg til vegg-teppelegging av kunsthallens største sal. Sistnevnte får i kraft av størrelsen alene rollen som publikumsattraksjon og «festspillverk», et dominant og suggestivt arbeid som skal oppleves like mye taktilt som intellektuelt. 18 lange filleryer, vevd av Johannessen med hjelp fra et lokalt vevlag, dekker gulvet med til sammen over 300 meter rye; stedvis er overskuddsmeter fra ryene rullet sammen og danner selv et slags topografisk landskap i rommet. 

Å stige inn i dette rommet er som å entre en tundra, et flatt, øde terreng hvor man endatil må ta av seg på beina før man stiger inn over den tekstile installasjonen. Det er en både avvisende og innbydende gest – et pålegg om, og en invitasjon til, å tre ut av rollen som passiv tilskuer og bokstavelig talt føle på underlaget, la kroppen bli ett med landskapet.

Selv er jeg lite begeistret for å måtte ta del i en relasjonell regi i møte med kunst, om det er aldri så vennligsinnet gjort, og jeg vil tro flere stopper i døra i møte med en slik kommando. Har man derimot først akseptert premisset og etterlatt sitt fottøy, må det, kanskje litt motvillig, innrømmes at det tilfører dimensjoner til kunsterfaringen å kjenne hvordan teksturen endrer seg mot fotbladene, ettersom man beveger seg fra den ene ryen til den neste. 

Varme og kalde kriger
Teksturen er bestemt av stoffet den enkelte ryen er vevd av. Materialet er hentet fra diverse militære restlagre og kasserte, brukte tekstiler: uniformer, telt og soveposer, ullundertøy og så videre. Man tråkker bokstavelig talt over bataljoner og armeer, samtidig som det stedvis grove og harde, stedvis nesten sensuelt bløte stoffet sender signaler mot føttene. Man tar inn kunstverket med kroppen, så å si. 

At inntaket handler om potensielle geopolitiske konflikter relevant for norsk virkelighet, er på dette tidspunktet i betraktningen gjort tydelig gjennom de 21 trykkene som er fordelt utover kunsthallen. Disse viser diverse kart og informasjonsplakater som alle tar utgangspunkt i aspekter ved nordområdene. Fra en oversikt over hvordan den geografiske definisjonen av «nordområdene» har endret seg gjennom de siste fem tiåra (Stadfesting av Nordområdene) til en nærmest absurd detaljert oversikt over hvordan ulike varme og kalde kriger i verden har satt spor som stedsnavn rundt om i Norge. Fra «Tyskerhaugen» og «Sabotørhytta» til «Golanhøyden», «Natomasta» eller bare «Korea» i serien som talende nok er titulert Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet. 

Medhårs og mothårs 
Det gjennomgående informasjonstunge kjennetegner samtlige av utstillingens grafikkserier. I JEG! og VI! har Johannessen stemplet ordene «jeg» og «vi» på ulike dialekter og språk, tett i tett, over to kart over Nordkalotten og Sápmi. Verket viser til hvordan språklige/kulturelle grenser og politiske grenser ikke nødvendigvis er i overenstemmelse – et i overkant trivielt statement som kunstnerisk sett oppleves temmelig flatt. Noe av den samme trivialiteten ligger over Stiklingene. Utdrag fra et ikke-realisert minnestedsprosjekt, et forslag til minnesmerke over omkomne sovjetiske fanger i den tidligere Bjørnelva fangeleir på Saltfjellet i Nordland. Til tross for et vierkratt importert fra stedet, makter ikke denne nøkterne oppstillingen med skrinne planter og dokumentasjonsmateriale å bli mer enn et nokså prosaisk arkiv-monument over et havarert kunstprosjekt.

Grunnen til at minnested-prosjektet stoppet opp, som en følge av Russlands invasjon av Ukraina, er derimot bakteppe og nerve for det samlede materialet i Avskrekking og beroligelse. Ordlyden i utstillingstittelen er, i likhet med det øvrige av Johannessens materiale, hentet fra det realpolitiske. Vekslingen mellom avskrekking og beroligelse har vært en slags «medhårs-mothårs»-strategi for Norges samkvem med Sovjetunionen/Russland i mannsaldre, som en slags restriktiv og forsiktig «stille gutt i Nato-klassen» – en strategi som nok snart kan bli satt på nye og harde prøver.

Det er i filleryenes og det tekstile stoffets ladning av tilforlatelighet og trussel at Johannessens fortelling antar dimensjoner som strekker seg ut over akkurat denne bestemte politikken. Vandringen over det teppebelagte gulvet maner fram kjente og ukjente verdener, kalt fram gjennom føttenes tråkk over det snart ru, snart myke stoffet, som var det over de forblåste viddene eller over de andre kroppene, i skyttergravene, i bombekratrene, i massegravene.