Tok meg ikke akkurat til månen

STOCKHOLM 
Moderna Museet 
Laurie Anderson 
Looking into a Mirror Sideways 
Kurator: Lena Essling 
Utstillingsdesign: Jägnefält Milton 
Utstillingen står til 3. september 

Tung plasthjelm på hodet 
Midtveis i den nye utstillingen til den banebrytende multimedia- og performancekunstneren, musikeren, aktivisten og forfatteren, Laurie Anderson, kom jeg til en sal der jeg for første gang skulle få oppleve det omsnakkede VR – Virtual Reality – verket To The Moon (2018). Et spesialbestilt verk som Laurie Anderson laget sammen med sin mangeårige samarbeidspartner, den taiwanske multimediakunstneren Hsin-Chin Huang i forbindelse med utstillingen Månen på Louisiana i 2018. Verdensrommet er, slik mange kjenner til, et tilbakevendende motiv i Andersons kunst. Ikke så rart, ettersom hun i 2002 var den første kunstneren NASA tilbudte et artist-in-residence opphold. 

Sittende på en svingstol ved siden av tre andre publikummere med en plastkontroll i hver hånd, skulle jeg ifølge introduksjonen til verket, kunne erfare meg selv som en svevende astronaut i verdensrommet. Det gjorde jeg ikke. Med en såpass tung hjelm spent fast på hodet, brukte jeg mesteparten av tiden til å prøve å glemme selve hjelmen og forsøke å åpne meg for opplevelsen av verket. En av de ansatte ved museet fortalte ved monteringen av hjelmen at jeg selv ville merke når den 15 minutter lange «reisen» var over: et fyrverkeri ville vise seg, og så var det slutt. Så vidt jeg husker, dukket fyrverkeriet opp i svart-hvitt, det skapte ikke akkurat en følelse av fest og det var ikke så overbevisende tegnet – i likhet med den øvrige bildefortellingen i To The Moon. Rikt på referanser og en god idé, absolutt, ikke fullt så rikt med hensyn til utførelse. Og, bare så det er sagt, absolutt ikke noe å anbefale lyssensitive personer. 

Vis, ikke fortell
Først og fremst: jeg strevde gjennom hele utstillingen med å se de utstilte fotografiene, montrene og installasjonene. Åpenbart hadde utstillingsarkitektene Jägnefält Milton fått det for seg at alt måtte skje i mørket, fordi noe, blant annet hologrammene Habeas Corpus (2015) og Citizens (2021), krever den type lysforhold for å kunne erfares. 

I den aller største salen i utstillingen, selve utstillingens hjerte, begynte jeg imidlertid å spekulere på om det var så mørkt rett og slett for å skjule den fragmentariske, kjedelige installasjonen ARK – løsrevne skisser til og ordrike beskrivelser av en Laurie Anderson-opera som først ferdigstilles i 2024.

Børster støv av uklare historier  
Utstillingen under ett er ikke spesielt vellykket, men, videoinstallasjonen Sideway (2012) og videoen The Lake (1954/2015) – begge verk og tilhørende veggtekster plassert i samme avlange sal – rommer tankevekkende eksempler på hvordan et selvbilde og myter om egen familie, lar seg konstruere. I teksten The Lake blottstilles, på poetisk vis, hvordan et vesentlig minne kan ligge innbakt i et annet, ikke så vesentlig minne. Her fikk jeg mye å gruble på.  

I teksten A Story in a Story (2015), som ledsager verket Sideway, fortelles det om hvordan Laurie Anderson som 12-åring ble alvorlig skadet i en stupeulykke og måtte ligge mange måneder på sykehus. I løpet av påfølgende år tok historien rundt denne hendelsen, av forskjellige årsaker, en uklar retning. Brått, i et skjellsettende øyeblikk, husker imidlertid Anderson hva som faktisk skjedde og det fordreide finner tilbake til sin opprinnelige form. 

Andersons beretninger handler imidlertid ikke først og fremt om enkeltpersonen Laurie Anderson, men om måten mennesker i sin alminnelighet husker ting på, hvordan minner konstrueres og hvordan traumatiske hendelser fortrenges eller glemmes, fordi de rett og slett ikke er til å bære. Eller fordi man skjemmes over seg selv. I de omtalte beretningene ligger det nedfelt mye visdom – dét har vi alltid bruk for.