Kandinskij til Nasjonalmuseet

Av Oda Wildhagen Gjessing, kunsthistoriker, Sparebankstiftelsen DNB

Vasilij Kandinskij (Moskva 1866 – Paris1944) er en av de helt sentrale billedkunstnere og kunstteoretikere i det 20. århundre, og hans betydning for fremveksten av et abstrakt og nonfigurativt maleri kan vanskelig overvurderes. Utover noen små akvareller hos KODE i Bergen og et grafisk blad i Nasjonalmuseet, er han tidligere ikke representert i norske kunstmuseer.

Et monumentalt hovedverk
Rigide et courbé er et monumentalt hovedverk fra det som gjerne omtales som kulminasjonen av Kandinskijs kunstnerskap, de siste ti årene av hans liv da han bodde og arbeidet i Paris. Dette verket kjennetegnes av en særlig dynamisk kraft og forunderlig musikalitet. Vi ser et mylder av intrikate og overlappende billedelementer, amøbiske og geometriske former og figurer som svever over en burgunderfarget, vibrerende bunn. På deler av lerretet er sand blandet inn i malingen, noe som bidrar til en spesiell taktil, knudret tekstur. Paradoksalt nok virker bildet på den ene side fastfrosset og statisk, som et slags lydløst snapshot, og på den annen side er det som om det er fylt med bevegelse og fart.

Den parisiske avantgarden på 1930-tallet var i stor grad preget av surrealismen, og selv om Kandinskij takket nei til André Bretons invitasjoner om å stille ut sammen med hans krets av kunstnere, er det liten tvil om at han lot seg inspirere av surrealistenes billedverden og tankegods. Særlig kan det på denne tiden spores innflytelse fra kunstnere som Joan Miró, Paul Klee og Jean Arp i hans arbeider.

Et plutselig skifte
Allerede som barn var Kandinskij interessert i både billedkunst og musikk, og fikk tidlig undervisning i tegning. Men det å skulle bli kunstner sto lenge fjernt for ham. I stedet forfulgte han sine akademiske interesser og studerte økonomi og jus i hjembyen Moskva. Alt lå til rette for en vellykket karriere da han i 1896, 30 år gammel, ble tilbudt et professorat ved Universitetet i Dorpat (dagens Turtu, Estland). I stedet for å takke ja, brøt han opp og satte kursen mot Tyskland. Her slo han seg ned i München og begynte å studere ved byens kunstakademi. Det sies at det var to skjellsettende opplevelser som utløste dette plutselige skiftet; han hørte en fremføring av Wagners opera Lohengrin på Bolsjoi-teateret som gjorde et voldsomt inntrykk og han så en utstilling med fransk impresjonistisk kunst der særlig Monets berømte Høystakk-malerier overveldet ham. Han gjenkjente ikke bildets motiv, men dets abstrakte, maleriske kvaliteter beveget ham dypt.

I München ble Kandinskij etter hvert kjent med flere kunstnere som også skulle sette spor etter seg i kunsthistorien; blant andre russeren Alexej von Jawlensky og tyskerne Franz Marc, August Macke og Gabriele Münter. Sammen grunnla de kunstnersammenslutningen Der Blaue Reiter. En gruppe som på tross av sin korte levetid fikk stor betydning ikke bare for de respektive kunstnerne, men også for historien om den tyske ekspresjonismen og om den moderne kunstens utvikling på begynnelsen av 1900-tallet.  

Der sansene flyter over i hverandre
Gjennom hele Kandinskijs kunstnerskap opplevde han en dyp sammenheng mellom den visuelle billedverden og musikken. Ikke bare lot han seg inspirere og fascinere av musikkens abstrakte og umiddelbare kvaliteter, og da særlig verk av de atonale, eksperimentelle komponistene Anton Schönberg og Alban Berg. Han sanset musikkens og instrumentenes egenart som distinkte «fargebilder»; skingrende trompeter, mektige kontrabasser, hvinende fioliner og buldrende trommer fremkalte forskjellige fargekonstellasjoner for hans indre øye. Dette var for Kandinskij en grunnleggende erfaring, utvilsomt relatert blant annet til Aleksandr Skrjabins teosofisk fargede spekulasjoner om en syntese av alle kunstarter. Innflytelsen fra musikken var helt konkret og direkte; Kandinskij malte det han hørte og omvendt. Denne overskridende tilstanden der sanser sammenblandes og flyter over i hverandre omtales gjerne som synestesi.

I boken Om det åndelige i kunsten fra 1911 hvor Kandinskij undersøker og problematiserer forholdet mellom kunstartene, skriver han blant annet: «Generelt er fargen altså et middel til å øve umiddelbar innflytelse på sjelen. Fargen er tangenten. Øyet er hammeren. Sjelen er klaveret med sitt mangfold av strenger. Kunstneren er hånden som ved hjelp av den ene eller den andre tangenten på formålstjenlig vis setter menneskesjelen i svingning».[i]

Frie «symfoniske» komposisjoner
Blant annet inspirert av klassisk musikk arbeidet Kandinskij bevisst og målrettet mot det ikke-representerende i billedkunsten. Og utviklingen gikk raskt. Fra et nokså tradisjonelt, figurativt uttrykk omkring århundreskiftet beveget han seg i løpet av en tiårsperiode mot en stadig sterkere abstraksjon hvor han til slutt ga avkall på figurasjonen og henvisningen til en observert virkelighet. Bildene hans var ikke lenger «vinduer mot verden», men transformert til frie «symfoniske» komposisjoner av farger, figurer og former.

Kandinskijs liv var preget av de to verdenskrigene. I 1914 så han ingen annen utvei enn å flykte fra Tyskland hjem til Moskva. Dette innledet en tung periode hvor han malte lite. På begynnelsen av 1920-tallet ble han imidlertid invitert tilbake til Tyskland av den innflytelsesrike arkitekten Walter Gropius for å undervise på Bauhaus i Weimar (som i 1925 flyttet til Dessau) – en av 1900-tallets viktigste skoler for arkitektur, design og kunst. Her underviste han sammen med kunstnere som Paul Klee og Josef Albers helt frem til 1933 da skolen ble stengt av nazistene. Det ble nå enda en gang ulevelig for Kandinskij i Tyskland. Han var blant de mange kunstnerne som ble stemplet som «entartet», og måtte flykte – denne gangen til Frankrike hvor han ble boende til sin død i 1944.

Solomon R. Guggenheim – Kandinskijs viktigste mesen
Året etter at han hadde ferdigstilt Rigide et courbé, ble maleriet innkjøpt av den berømte amerikanske kunstsamleren og filantropen Solomon R. Guggenheim. Han var Kandinskijs viktigste mesen og bygget tidlig opp en kjempesamling på over 150 verk. De to ble introdusert for hverandre av den tyske kunstneren og teoretikeren Hilla Rebay på Bauhaus i 1930. Hun fungerte som rådgiver for Guggenheim og var en viktig premissleverandør for utviklingen av hans samling. I takt med at stadig flere verk ble ervervet, meldte det seg et ønske hos både Hilla Rebay og Guggenheim om å vise samlingen for et større publikum, og i 1939 åpnet de dørene til Museum of Non-Objective Painting i New York. Her kunne besøkende studere arbeider av blant andre Kandinskij, Paul Klee, Robert Delaunay og Rudolf Bauer. Visningsstedet var imidlertid temporært, og det ble etter hvert åpenbart at det var behov for mer plass og et permanent sted å vise samlingen. Det var Frank Lloyd Wright som i 1943 fikk oppdraget med å tegne et nytt museum, og i 1959 ble endelig den ikoniske bygningen på Fifth Avenue åpnet.

Noen år senere, i 1964, valgte museet [red. Solomon R. Guggenheim Museum] å selge 50 malerier av Kandinskij fra samlingen på auksjon hos Sotheby’s i London. Rigid et courbé var blant disse. Dette store og oppsiktsvekkende salget ble delvis begrunnet med at man ønsket å vise større deler av samlingen til enhver tid, og delvis med at man ønsket å øke kjennskapen til Kandinskij og sørge for at han ble representert i flere samlinger. Åpenbart var det også økonomiske motiver som lå bak, og salget utløste debatt og protester i New Yorks kunstliv. Maleriet ble den gang ervervet av en amerikansk privat samler og det ble værende i denne familiens eie inntil det ble solgt på auksjon hos Christie’s New York i 2016.

Kandinskij på sitt mest avklarede
Nå inngår altså verket i Sparebankstiftelsen DNBs kunstsamling og skal i overskuelig fremtid være en del av Nasjonalmuseets samlingspresentasjon. I snart 15 år har stiftelsen satset tungt innenfor internasjonal modernistisk billedkunst og bygget opp en omfattende samling som er lånt ut til forskjellige norske museer. På Nasjonalmuseet og Munch-museet har stiftelsen deponert verker av den tyske ekspresjonismens fremste representanter; blant andre Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde, August Macke, Gabriele Münter, Alexeij von Jawlensky, Oskar Kokoschka og Max Pechstein. For Henie Onstad Kunstsenter har stiftelsen særlig satset på dada og surrealisme, og deponert verker av blant andre Kurt Schwitters, Hannah Höch, Jean Arp, René Magritte, Max Ernst og Francis Picabia.

Det dreier seg om kunstnere som tidligere ikke har vært representert i norske museumssamlinger, men som alle var sentrale bidragsytere til forskjellige retninger innenfor den europeiske avantgarden i det 20. århundre. Ervervelsen av Vasilij Kandinskijs Rigide et courbé må sees i sammenheng med alle disse satsningene. For hans kunstnerskap, og dette spesifikke verket, har en overgripende karakter. Det springer ut av ekspresjonismens metafysiske streben, formuleres gjennom Bauhaus-estetikkens analytiske praksis, samtidig som referansene til mer ukontrollerbare og risikable fenomener som dada og surrealismen er åpenbare. Slik sett er Rigide et courbé i høy grad et komplekst og mangetydig verk, men først og fremst representerer det Kandinskij på sitt mest avklarede.

[i] Wassily Kandinsky: Om det åndelige i kunsten, Pax Forlag 2001, s.61