Strykeinstrumenter omspunnet av mystikk

Fra fremføringen av Emil Hartmanns Strykekvartett, opus, 36 under pressevisningen til Mestermøter. Ekko strykekvartett ved Emilie Gudim, Kelly Sohyoung Lee, Inger Margrethe Furre Thommessen og Mirjam Kammler. I bakgrunnen, midt i fotografiet, Peder Severin Krøyer: Musikk i atelieret, 1886, olje på lerret. Nasjonalmuseet for Kunst, arkitektur og design. Foto: Mona Gjessing.

I den pågående utstillingen og musikkfestivalen Mestermøter må den musikkinspirerte billedkunsten finne seg i å fungere som tilbehør til synet av og klangen fra noen av verdens beste og mest kostbare strykeinstrumenter.

OSLO
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Mestermøter
Et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen Dextra Musica
Kurator: Cynthia Osiecki
Kurator formidling: Eilif Salemonsen.
Dextra Musicas rådgiver i valg av instrumenter: John Dilworth
Står frem til 19. februar

Strykeinstrumenter er en gjenstandsgruppe som per i dag ikke er representert i Nasjonalmuseets egen samling. For tiden vises imidlertid et utvalg av Dextra Musica, Sparebankstiftelsen DNBs samling av sjeldne strykeinstrumenter, i to tilstøtende saler i første etasje på Nasjonalmuseet. De utstilte instrumentene – 28 i alt – er til vanlig i bruk av noen av landets fremste musikere som har individuelle låneavtaler med Sparebankstiftelsen DNB. I utstillingsperioden på Nasjonalmuseet hentes instrumentene i perioder ut fra glassmontrene for å brukes av sine «eiere» i et svært omfattende konsert- og musikkformidlingsprogram i museet. Et toppsjikt av norske musikere bidrar i et imponerende antall lunsjkonserter, kveldskonserter og intime minikonserter, og arrangementsprogrammet rundt Mestermøter er rett og slett formidabelt.

Billedkunsten som kulisse
Sammen med instrumentene, vises i alt 20 bilder med kobling til musikk fra Nasjonalmuseets samling, samt private innlån som gir utstillingen et løft. Selve tittelen Mestermøter er imidlertid noe misvisende: mange av kunstverkene i utstillingen er ikke en del av Nasjonalmuseets permanente samlingspresentasjon. Kanskje er det en grunn til det. Verkene – spesielt de som er montert i den grønnmalte salen – fungerer i sammenhengen først og fremst som kulisser for de italienske mesterhåndverkernes praktfulle strykeinstrumenter.

Fra utstillingen Mestermøter i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Til dels forholder det seg også slik i den mørkeblå salen. Likevel var det i denne salen – som domineres av svære glassmontre med fire kvartetter (instrumentgrupper bestående av fiolin, fiolin, bratsj og cello) laget for flere århundrer siden av de berømte instrumentmakerne Stradivari, Guarneri, Guadagnini og Gofriller – at jeg på onsdag denne uken opplevde en virkelig positiv virkning av sammenføyingen av musikk og bilde(r).

Det skjedde under en remake av en konsert som fant sted i Peder Severin Krøyers atelier februar, 1886 – for anledningen fremført rett foran Krøyers maleri Musikk i atelieret.

Peder Severin Krøyer, Musikk i atelieret, 1886, olje på lerret. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Sittende på benker langs veggen eller på gulvet, kunne publikum la seg henføre av den briljante og nyanserike fremføringen av det eksakt samme programmet som Nerudakvartetten i sin tid spilte i Peder Severin Krøyers atelier for tidens kulturelle elite i København: Emil Hartmanns strykekvartett op 36 og Beethovens strykekvartett nr 1 op 18.

Fremføringen var ved Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin, Edvard Erdal, fiolin, Michael Grolid, bratsj og Daniel Thorell, cello, i Opus13.

Musikk og formidling
I den musikalske omvisningen Livskraft som tema i kunst og musikk (også onsdag denne uken) ble publikum nærmest fraktet ut av rommet og opp i universet av Oslo Strykekvartetts* fremføring av György Ligetis Strykekvartett nr 1, Nattlige metamorfoser, fra 1953. Konserten som ble avholdt i rom 63 i andre etasje inneholdt også, blant annet, det rørende stykket Fuglenes sang av Pablo Casals. Programmet ble bundet sammen av musiker Andreas Hanson og formidlingskurator Lin Stafne-Pfisterer ved Nasjonalmuseet. Enkelte forbindelseslinjer mellom musikken som ble fremført og maleriene til Jens F. Willumsen, Edvard Munch og Vigeland-skulpturen i salen ble forsøkt trukket opp i foredraget, men, det er selvsagt en krevende oppgave og utleggingen kunne med hell ha vært strammere. Musikkrepertoaret og klangen i strykeinstrumentene derimot, var både fast og kraftfull.

Oslo Strykekvartett (minus en i bildet), som blant annet, fremførte György Ligetis Strykekvartett nr 1, Nattlige metamorfoser, fra 1953. Foto: Sofia Enger

Tilbake i første etasje
Bildeutvalget er, som allerede fremhevet, ikke det mest interessante ved Mestermøter. Likevel synes jeg det var stor stas å stå foran en av de mindre kjente versjonene av Brudeferden i Hardanger (1848) av Adolph Tidemand og Hans Gude, der verdensstjernen Ole Bull selv satt modell for felespilleren i båten. Kun en liten tvist skulle til før jeg kunne fryde meg over det tungt nasjonalromantiske og dessverre litt overeksponerte motivet.

Adolph Tidemand og Hans Gude: Brudeferden i Hardanger, 1848. Privat eie. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Stor stas blir det også å følge det høye aktivitetsnivået i Mestermøter i dagene fremover. Ikke minst ser jeg frem til Musikknatt på museet den 17. februar, der det i programmet annonseres at Nasjonalmuseets faste utstilling vekkes til liv av Det Norske Kammerorkester. Noe slikt – hvordan det nå enn skal foregå – er det vel ingen med interesse for klassisk musikk og samtidsmusikk som vil gå glipp av. 

*Oslo Strykekvartett: Geir Inge Lotsberg, Liv Hilde Klokk, Magnus Boye Hansen og Øystein Sonstad.

Stikkord