Underlagt tiden som går

OSLO
Atelier Nord
Marte Aas
It Cannot Be Contained
Film, video, installasjon
Tekst til publikasjon: Line Ulekleiv
Kurator: Ida Lykken Ghosh
Utstillingen står til 19. februar

Hovedverket i utstillingen It Cannot be Contained på Atelier Nord er en 30 minutter lang, assosiasjonsrik film med samme tittel. Den vises bak et tungt forheng i en egen sal med sakkosekker som publikum kan synke ned i, og der bør man bli sittende en stund – hvis alle filmens visuelle og auditive sjatteringer og meningslag skal kunne la seg absorbere og/eller dechiffrere. Utstillingen rommer også fire andre verk: to stramt regisserte videoer og to installasjoner (Konstruksjoner I og II, 2023). Sistnevnte installasjoner oppleves i sammenhengen ikke som spesielt vesentlige.

Containeren eller beholderen som metafor går som en rød tråd gjennom samtlige arbeider i utstillingen. Ved hjelp av et langsomt, meditativt visuelt uttrykk kobles huset, kroppen, krukken, boksen, sylinderen og jordsmonnet sammen til et fascinerende hele.

Til lyden av blodsirkulasjon og summende bier
It Cannot be Contained (2023) sirkler først og fremst rundt kroppen som en beholder for blod og blodet som en beholder som frakter oksygen til alle kroppens celler. Filmen er relevant på så mange plan og skildrer en eldgammel, desperat trang som er nedlagt i de fleste av oss: trangen til å bekjempe forfall, sykdom, aldring og død. Over de korte, repetitive sekvensene der vi, blant annet, ser bilder av pulserende blodomløp gjennom mikroskop, et intendert komisk danseopptrinn knyttet til en utopisk roman om et idealsamfunn på Mars* og et glimt av Ungdomskilden** kåseres det rundt blodoverføringspraksiser av ymse slag opp gjennom historien. Fortellerstemmen nevner også eksempler fra dagens forskning på regenerativ medisin og utfordringer knyttet til det å gi blod, lekke eller å motta blod.

Aas gir ingen entydige svar på hva det er som ikke lar seg containe, men det er nærliggende å tenke seg at et av svarene er: livet selv.

Ikke adskilt fra habitatet vi lever i
It Cannot be Contained sirkler, som sagt, rundt kroppen som en beholder for blod og blodsystemet.  Det å beholde noe er også sentralt i essayfilmen A Letter to Zoe (2021), en film strukturert rundt høytlesningen av et brev stilet til den feministiske teoretikeren Zoë Sofia. Voiceoveren setter an den fabulerende tonen i den vagt økofeministisk-inspirerte filmen: «Kjære Zoe. Jeg har ønsket å skrive til deg, men, har ikke hatt muligheten. Jeg har vært opptatt av å renovere mitt hus. Gjennom alt det manuelle arbeidet med å skrape, male og ominnrede, er det som om jeg selv også har blitt renovert.»

Brevskriveren har fått en visjon knyttet til sammenhengen mellom forskjellige former for beholdere (trigget av å ha lest Zoë Sofias tekster?) og dveler i drømmeliknende sekvenser ved huset som en beholder for mennesket, moren som en beholder for barnet, kornlagre som beholdere for ja, korn. Aas undersøker videre, gjennom filmens egendefinerte tid og rom, forskjellige former for oppbevaring og moderne conteinerteknologi. Bildestrømmen ledsages av / kontrasteres ved udefinerbar støy, reallyd og lettere angstfremkallende musikk – især når fortellerstemmen rapporterer konkret om underjordisk lagring av atomavfall i et 100 000 års-perspektiv. Det visuelle essayets påstand, hvis man vil koke det ned til en slags tese, er: å gjøre vold på naturen, er å gjøre vold på seg selv.

Poetisk formulert advarsel
Den 7 minutter lange videoen Kropp med lokk (Or how to make a chocolate cake), 2023, består på av nærbilder av kvinner i et iscenesatt Tupperwareparty [red. Tupperware]. Videoen, som vises via en Hantarex monitor [red. firkantet skjerm i fronten av en kasse], veksler mellom farger og svarthvitt, og lydbildet består av korte sekvenser av reallyd; lyden av sirkulære bokser som lukkes og åpnes og lyden av en snor som trekkes ut og inn av en slags salatblander. Stort sett høres imidlertid lyden av noe annet enn det som vises og enkelte sekvenser – slik som kvinnenes samtaler – uten lyd. Klangen, utstrakt og punktvis, fra vibrerende gonger – tibetanske syngeboller – som ledsager bildene av plastikkboksene, oppleves paradoksal. Særlig med tanke på at gongens sirkulære form og metallets gylne farge i Asia, fra gammelt av, blant annet, symboliserer visdom og selvrealisering. Kontrasten mellom det ene og det andre materialet og mellom lydbildet og det visuelle bildet er stor. Plastlokkene som er i fokus gir først og fremst assosiasjoner til verdens uansvarlige overforbruk av det miljøskadelige plaststoffet polyeten.  

I utstillingen It Cannot Be Contained fletter Marte Aas på subjektivt, lekent og utforskende  vis sammen noen av menneskets eksistensielle utfordringer og prekære natur- og miljøvernspørsmål. Disse utfordringene og spørsmålene er det meningsfullt å reflektere rundt og å ta stilling til – på tross av følelsen av maktesløshet.

*«Rød stjerne» (1918) av forfatter, vitenskapsmann og filosof, Aleksander Bogdanov.

 ** Lucas Cranach: «Ungdomskilden» 1546, maleri