Skarpsindig møte mellom to

BERGEN
KODE 2
Hovedsalen i Stenersen
«Å skape en verden»:
Annette Kierulf og Caroline Kierulf
Tresnitt
Kurator: Jorunn Veiteberg
Utstillingen står til 22. januar 2023

Utstillingen ledsages av en større publikasjon om kunstnerne fra Fagbokforlaget med tekster av Patricia Berman, Jorunn Veiteberg og Lotte Konow Lund.

Å skape en verden er den hittil største museumsutstillingen til de betydelige vestlandskunstnerne; søstrene Annette Kierulf (f.1964) og Caroline Kjerulf (f. 1968). At duoen stiller ut svære, til dels beslektede tresnitt sammen er imidlertid ikke noe nytt – det har de, med stort hell, gjort siden 1998.

Kurator for Å skape en verden, Jorunn Veiteberg, som også har skrevet tre essays i boken som følger utstillingen, løfter allerede innledningsvis frem et interessant poeng nettopp knyttet til det kunstneriske samarbeidet: «Ved å stille ut i lag og fremheva verdien av samarbeid og samtale, bryt dei [red. Annette og Caroline Kierulf] med den romantiske klisjeen om kunstnaren som utviklar ideane sine i einsemmd.» (s.13) At enkelte av ideene som også nedfeller seg i bildene i Å skape en verden springer ut av erfaringer gjort på hver sin kant og i møte med litteratur og annen kunst – i ensomhet – er antakelig en annen side av saken.

Sammen og hver for seg
Felles utgangspunkt for Annette og Caroline Kierulf er en feministisk orientering, et godt blikk, en intellektuell årvåkenhet og en vilje til å bryte med en tradisjonsrik, tidkrevende trykketeknikk som tresnittet. At de to kunstnerne også øser fra sine egne brønner kommer for øvrig godt til syne i utstillingen: Caroline Kierulf tematiserer gjennomgående klisjefylte, seiglivede forestillinger om kjønn på en poetisk-ironisk måte, mens Annette Kierulf visualiserer en sammensatt følelse av tilhørighet til naturen og en gjeld til litteraturen. For å si det enkelt.

Bildene har et vidt spenn og er, slik jeg forstår det, i mange tilfeller utviklet tett på egne liv. I enkelte bilder der naturen «speiles» er det som om vi hører et rush av foruroligende, hvinende fuglekvitter fra himmelhvelvet. I andre, der jeg forestiller meg en hjemmets sfære, fornemmes lyden av tårer som svelges så stille det lar seg gjøre. De mange tekstbrokkene og litterære referansene i bildene etablerer imidlertid en flertydighet – motivene er fulle av paradokser – og maner til refleksjon rundt forbindelseslinjene mellom det private og det politiske, mellom natur og kultur.

I den aktuelle utstillingen som breier seg over 800 kvadratmeter og rommer bortimot 90 tresnitt, hvorav en stor andel er helt nye arbeider, kan publikum ta nærmere i øyesyn kunstnerskapene som er utviklet på hvert sitt sted – på landlige Radøy og midt i Bergen by.

 «Tresnitt som kulturkritikk»*
Caroline Kierulf har i en årrekke undersøkt konvensjonelle forestillinger om kjønn. Med utgangspunkt i ukemagasinet Alle Kvinners Blad fra 1940- og 50-årene, som på denne tiden var det mest leste damebladet i landet, har hun spurt seg: «Kan vi speile oss i ting fra fortiden slik at vi kan se vår egen virkelighet tydeligere?» Veiteberg skriver i sitt essay: «Dei siterte tekstane, reklamane og interiørmotiva kan kanskje gjere oss medvitne om forventningane og verdiane som er nedfelte i den kollektive identiteten vi er blitt forma av i oppveksten. Ett emne er det i alle fall lett å kjenna seg att i, og på dette området er det snarare blitt endå verre for kvinner i dag enn det var på 1950-talet: kroppspresset. Reklamar for kosmetikk og toalettartiklar fylte mykje i blada på 1950-talet, slik dei framleis gjer i dag. Slanking er like eins eit evig tilbakevendane tema.»

Annette Kierulf refererer ikke direkte til landskapet hun bor i på Radøy i sine tresnitt, men slik Veiteberg er inne på «...legg ho ikke skjul på at motiva er hentet frå Radøy, ei øy godt og vel ein times kjøyretur nord frå Bergen.» Ett av de første verkene jeg bet meg merke i da jeg kom inn i den omfangsrike utstillingen på KODE var det noe stiliserte, mektige Flukt over myra fra 2022 [se bildet øverst i anmeldelsen]. Verket er bygget opp av tresnitt, monotypi og linosnitt og er åpenbart av det fysisk krevende slaget å jobbe frem. Resultatet: et ruvende, melankolsk motiv beslektet med Kitty Kiellands sjelfulle, men også jordnære torvmyrmotiver. Det hører med til historien at Kierulf i en årrekke har latt seg inspirere av forgjengere innen norsk landskapsmaleri, men det vi ser uttrykk for i hennes bildeproduksjon baserer seg mest sannsynlig i tillegg på en livslang interesse for økofilosofi og økofeminisme.

Den allerede nevnte boken som er gitt ut i forbindelse med utstillingen avsluttes av essayet Tresnitt i og ute av tiden av kunsthistoriker og Munch-spesialist Patricia Berman, som fremhever tresnittet som aktuelt for vår tid – kanskje i motsetning til hva enkelte forestiller seg: «Tresnittet har kanskje blitt sett på som utdatert eller ukult, men søstrene Kierulfs insistering på mediets møysommelige arbeid og haptiske kvaliteter og på dets utidsmessighet, er faktisk høyst tidsmessig.»

Boken Annette Kierulf Karoline Kierulf og utstillingen Å skape en verden supplerer hverandre godt og forsterker interessen for to av landets fremste grafikere.

* Det refereres til Annette og Caroline Kierulfs beskrivelse av eget fellesprosjekt som «Tresnitt som kulturkritikk» gjennom flere kapitler i boken. Blant annet på s.13: «Eit mål med valet av tresnitt har difor vore eit ønske om å kunne bidra til ei re-posisjonering av tresnittet som eit medium for kritisk refleksjon. Dette ønsket fekk dei i 2008 til å starta fellesprosjektet «Tresnitt som kulturkritikk» [red. I Jorunn Veitebergs tekst Å skapa ei verd]. Utlegningen er i sin helhet å finne i 245 år. Kunst- og designutdanningen i Bergen, s. 310, red. Nina Schjønsby (Bergen: Universitetet i Bergen, 2017).