Kammen artikulerer fortiden

OSLO
MUNCH
Marianne Bratteli
Hjertebank
Kurator: Kari Brandtzæg
Utstillingen står til 30. juli

Strøkene er røffe, formene er forenklede, som i de mange kvinnefigurene som hverken «ligner» noen bestemt eller kan hektes på eksisterende stereotype forestillinger om kvinnen som vakker, aldrende, ung eller – for å være litt mer konkret – sykepleier, som vi kan se en variant av i maleriet Hospital (1996). Ansiktet er her en firkantet, grålig flate, håret bare et omriss [red. Se bildet under]

Uvant frelser
Det er noe kubiserende i uttrykket: virkeligheten reduseres til enklere former for at vi skal se mer av den, eller nærme oss det som er sant og virkelig. Til forskjell fra klassisk kubistisk tenkning, hvor verden skulle brettes ut for at vi skulle gripe de minste aspekter intellektuelt, går imidlertid det kubiserende snarere i motsatt retning hos Bratteli: det synes å være en flate for forhandling rundt hva vi ser som henter like mye materiale fra betrakterens egen minnebank som kunstnerens. Slik blir bildene hennes et møtested mellom de ulike forestillinger og erfaringer betrakterne selv måtte sitte på.

Se på bildet Kristus [red. Se bildet under]. Dette ligner ikke noen forestilling om frelseren, og det er – sånn jeg ser maleriet – selve poenget. Messias er her en naivistisk figur, uten noen åpenbar referanse til kunsthistoriske fremstillinger. Kristus er vitterlig så innarbeidet i visuelt materiale at man rett og slett må skjære inn til beinet for må se noe som nærmer seg det tittelen referer til i det hele tatt. Dessuten er denne kjortelkledte figuren mer kvinnelignende enn den mannsfiguren historiske malerier byr på. Det er heller ingen henvisninger til bibelske tekststeder som følger denne Kristus-figuren, som med et blått og et rødt øye, troner ganske så frigjort fra fortidens fremstillinger.

Ulike virkelighetsnivåer
Akkurat dette med å motvirke det standardiserte og gjengse synes å være et gjennomgående trekk hos Bratteli, og det finnes enkelte metaverk som Tiden (1983) som kommenterer dette trekket. Her ser vi et broderi av et idyllisk naturlandskap med hester plassert inn i et pastost, malerisk kvadrat med grønntoner som kan minne om gress og noen små streker som kan minne om gress-strå. Det som forbinder disse nivåene i verket er to bånd: det ene er strukket ut i det nesten-monokrome «gresset», det andre (langt mindre) båndet befinner seg i det klisjeaktige hestebildet. Vi er vitne til to bilder av natur, og begge er en slags oppmåling av verden. Noe båndet illustrerer presist. Men der hestebildet nærmer seg en standard, en klisje, er det grønne bildet åpent, ikke-standardisert, forenklet. 

Nivåene i Brattelis verker handler med andre ord om et porøst forhold mellom det representerte (kunsten) og den faktiske virkeligheten betrakteren befinner seg i, med både minner og fortid, og den samtidige gallerisituasjonen. Bratteli kommenterer dette med glimt i øyet ved å vise frem faktiske ting i bildene sine, ofte med en slags utglidningseffekt mellom det virkelige og kunstens fantasiverden. Slik som i Sveip (2000), hvor blant annet en slikkepott troner i det abstrakte maleriets fornemme billedverden. Kanskje vi kunne si at bruddet mellom nivåene her ligger i hierarkiet mellom malerisk handling – noe «åndelig», tenker vi gjerne – og slikkepottens manifestasjon av matlagingen og arbeidets verden.

Kam og minne
De mest interessante maleriene i den aktuelle utstillingen beveger seg enda lenger mot usynlighet. Ikke fordi noe skal skjules, men fordi betrakteren selv skal lære seg å se. Ikke bare med et kunstfaglig blikk, men gjennom egne minner, erfaringer og tanker. Det siste bildet i utstillingen er Speilbilde (1999), hvor jeg ser omrisset av det som må være to unge jenter. De kan imidlertid knapt sees og langt mindre identifiseres klart, fordi de befinner seg i en slags melkehvit, malerisk tåke. Igjen er det et collage-element her, og det er faktisk det som er maleriets artikulasjonspunkt: en kam. Kammen er det eneste virkelig synlige og figurative elementet.

Hva betyr kammen i billedkomposisjonen? Det er vanskelig å se på dette som annet enn malerisk minnearbeid: et fragment av fortiden som svever langt der bak i minnenes skyggeheim, men som likevel krystalliseres gjennom konkrete ting. Som her: kammen. Igjen er det også speilinger – for å spille på tittelen – mellom den som husker i bildet og hva vi selv kan huske ved å se på det. Hva er det vi erindrer av vår egen barndom, spør bildet oss. Hva er vår "kam"?

Tydeliggjørende forsvinning
Når jeg ser dette verket må jeg tenke på et av mine favorittmalerier, nemlig Asger Jorns Stalingrad (1972) som henger i Museum Jorn i Silkeborg i Danmark. Et av de mest brutale øyeblikkene i andre verdenskrig kan vi ikke bare «lage et bilde av», foreslår han, for da ville det bli for konkret. Det ville bli et bilde av noe, filtrert og snevret inn gjennom kunstnerens pensel, kunstnerens hode. Jorn lar oss se det grusomme ved å skape en oppmerksomhetsflate, ikke ved å presentere en bestemt visjon av det som skjedd. Dermed er hans bilde nærmere forbundet med vår egen evne til å forestille oss noe enn hva hendelsen selv er i forbindelse med visuelt sett.

Bratteli viser oss ikke noe grusomt, heller noe hverdagslig, men påpeker likevel det samme som Asger Jorn: at kunsten kan hjelpe oss med å se noe mer enn verket selv forteller oss.