Etter at det rosa støvet har lagt seg

Leketøyfirmaet Mattel er kjent for å knytte hånden hardt rundt sitt dyrebare Barbie-brand. Firmaet stopper regelmessig andre dukkeprodusenter fra å legge seg for tett opptil Barbie og har benyttet seg av et omfattende regelverk knyttet til opphavs- og varemerkerett. Men, hva med kunstnere som har kommentert på Barbie som en del av sitt kunstnerisk uttrykk? Her er det spørsmål om hvor grensen går mellom parodi og ulovlig utnytelse av et kommersielt varemerke. De to sakene under gir en illustrasjon på nettopp dette.

«Barbie Girl» – ærekrenkelse, parodi og «Speech-Zilla meets Trademark Kong»
Det dansk-norske bandet Aquas låt «Barbie Girl» fra 1997 ble med i Barbie-filmen i en remikset versjon – med rapperne Nicki Minaj og Ice Spice. Om du husker den ikoniske sangen syns du kanskje det ville vært merkelig om den ikke var med. Slik Aqua fikk erfare var det derimot ikke en selvfølge.

Da låten i sin tid ble sluppet, gikk nemlig Mattel til sak mot Aquas plateselskap MCA. Mattel hevdet at Aqua misbrukte flere av deres rettigheter under åndsverkloven og varemerkeloven. Det dreide seg, blant annet, om varemerket Barbie. MCA bestred Mattels påstander. De anførte at Barbie er et ikon i amerikansk kultur, og at parodi er beskyttet under både den amerikanske åndsverkloven og varemerkeloven, samt tilhørende rettspraksis, ut fra hensynet om ytringsfrihet. MCA la også inn et motkrav for ærekrenkelse etter at Mattel hadde sammenlignet MCA med en bankraner (!).

For de som ikke husker teksten til «Barbie Girl», synger Lene Nystrøm – som Barbie – at «I’m a blonde bimbo girl in a fantasy world» og at «Life in plastic, it’s fantastic», mens Dif svarer  – som Ken: «Come on Barbie; Let's go party.» Mattel mente at sangen inneholdt tekster som stred imot Barbies sunne image, og at den ærekrenket Barbie med seksuelle antydninger.

Ifølge dommeren var låten ment å parodiere både selve Barbie-dukken og de grunne, plastiske verdiene hun representerer i enkelte kretser. Dommeren pekte på at det var nødvendig å referere til Barbie, men at Aqua ikke hadde benyttet seg av Barbies utseende. Lene var mørkhåret med en tatovering på armen, og Dif hadde et barbert hode, ganske ulikt Kens finkjemmede sveis.  

Det som er juridisk interessant, er poengene dommeren tydeliggjorde. Dommeren påpekte at mye av den nyttige sosiale og kommersielle diskusjonen blir nær umulig, hvis aktørene risikerer å bli saksøkt hver gang de referererer til en person, et selskap eller et produkt ved å bruke deres varemerker. Videre, at «å hindre filmskapere, romanforfattere, malere og politiske satirikere fra å inkludere varemerker i verkene sine» ville vært «å sperre av en viktig del av moderne kultur fra offentlig diskurs.»

Mattel anket saken. I lagmannsretten påpekte en av dommerne, Kozinski, som er kjent for sitt ordrike og litt humoristiske ordvalg, i første setning av dommen at «if this were a sci-fi melodrama, it might be called Speech-Zilla meets Trademark Kong». Mattel tapte saken.

Barbie stappet i martini-glasset og blenderen

Tom Forsythe, «Bargaritaville». Fra serien Food Chain Barbie, 1999

Den amerikanske fotografen Tom Forsythe var relativt ukjent til han ble saksøkt i 1999 av Mattel for serien «Food chain Barbie». Denne bestod av 78 bilder av nakne Barbie-dukker plassert i ulike retro husholdningsapparater. Ifølge Forsythe trengte bildene noe som fremhevet en krass kritikk av forbruk, og at Barbie representerer nettopp dette gjennom å komme i alle mulige roller, og med tilbehør til hver rolle. Forsythe ønsket samtidig å bruke Barbie-dukken til å kritisere et amerikansk ikon som ga kvinner en falsk idé om hvordan de skulle se ut og opptre. Bildene ble vist på kunstmesser i Utah og Kansas City. Forsythe hadde inntekter på rundt 3.000 dollar ved salg av verkene. 

Tom Forsythe: «Malted Barbie». Fra serien Food Chain Barbie, 1999

Mattel saksøkte Forsythe for varemerke- og opphavsrettsinngrep. Saken gikk frem og tilbake mellom flere instanser. Dommerne i alle instansene var enige om at Forsythes bruk kvalifiserte som parodi, og falt inn under «fair use». Dette kan sammenlignes med sitatretten i norsk rett, selv om «fair use» er mer vidtrekkende. Lagmannsretten konkluderte med at Mattels påstander var «grunnløse, urimelige og useriøse» og tilkjente Forsythe 1,5 millioner dollar i advokatsalær og 240.000 dollar i omkostninger.

Rettssakene resulterte i flere utstillinger for Forsythe, der hans verk har blitt utvalgt av en jury til å bli inkludert på utstillinger blant annet på SFMoMA,  Illegale Art hos 313 Gallery i New York og the Barrett House Galleries Photoworks ’98 av Lisa Dennison, Chief Curator and Deputy Director of the Solomon R. Guggenheim Museum i New York.

Sakene endte altså godt for både Aqua og Forsythe, og Barbie blir, slik jeg ser det, litt «herjet med» i Barbie-filmen – med tillatelse av Mattel som har betalt for produksjonen. Kanskje lar det seg gjøre å snakke om en lykkelig slutt for Barbie også?