Arkitekturpris til tre sterke prosjekter

Snøhetta, «Lascaux IV: Internasjonalt senter for hulemaleri» i Montignac, Frankrike, 2016. Foto: Jean-Francois Tremeg

Arkitekturprisen Houens fonds diplom 2023 er tildelt tre prosjekter: Lascaux IV: Internasjonalt senter for hulemaleri i Frankrike, Vannkunsten i Bjørvika og Oslo rådhus.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design forvalter Houens fonds diplom på oppdrag fra Kulturdepartementet og utnevner en jury i samarbeid med Norske Arkitekters Landsforbund (NAL), hvor hver av organisasjonene peker ut to kandidater. Juryen for denne utdelingen har bestått av juryleder Kristin Jarmund, Jo Kjetil Nielsen, Sunniva Skålnes og Joakim Skaja. Diplomet for 2023 ble delt ut i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design onsdag 20. september - etter innstilling av juryen - ved Kultur- og likestillingsdepartementets statssekretær Even Aleksander Hagen (Ap).

Prisen blir tildelt arkitekter som står bak «utkast til bygninger og ferdig oppførte bygninger eller bygningsgrupper, og annen fysisk formgivning, som er fremragende, selvstendige og arkitektonisk gjennomførte arbeider». Et arbeid kan tildeles pris tidligst to år etter at byggverket står ferdig.

- Det er tre usedvanlig sterke prisvinnere i år. Hver for seg er prosjektene forbilledlige som identitetsskapende arkitektur av meget høy kvalitet. Selv om de innbyrdes er ulike i type og størrelse, har de alle en ekstra, historiefortellende dimensjon ved seg, som kjennetegner virkelig god arkitektur, sier juryleder Kristin Jarmund.

Under prisutdelingen presiserte hun at prisen kan gå til «norske arkitekter i Norge eller utlandet, eller utenlandske arkitekter, så lenge byggverket står i Norge». Det gjelder for årets tre vinnerne; et norsk og et dansk prosjekt i Oslo og et norsk prosjekt i Montignac/Frankrike.

Om de tre vinnerne:

Prosjekt: Lascaux IV: Internasjonalt senter for hulemaleri / Lascaux IV: Centre International d l´art pariétal, Montignac Frankrike
Arkitekt: Snøhetta
Byggherre: Conseil General de la Dordogne

Lascaux-grotten med de nesten 20 000 år gamle maleriene er blant arkeologer kjent som «Det prehistoriske sixtinske kapell»; et av verdens best bevarte eksempler på kunst fra paleolittisk tid. Arkitektkonkurransen ble utlyst i 2011, vunnet av Snøhetta og prosjektet sto ferdig i 2016. «Med Lascaux formidler arkitektene i Snøhetta kunnskapen om en unik verdensskatt, gjennom formgivning av landskapsrom og bygningsmasse, over og under bakken. Vandringen gjennom dette ytre og indre landskapet er lagt til rette som en pedagogisk og mental reise i tid og rom», står det i juryens begrunnelse. Videre at Snøhetta har gjenskapt grotteformasjonen og kunstverkene under bakken og «samtidig tegnet en bygning med stor arkitektonisk egenverdi – et anlegg som hviler trygt i seg selv». «Landskap og arkitektur er sømløst integrert og «som i så mange av Snøhettas prosjekter, er takflatene tilgjengelig for alle, ikke bare for museets besøkende».

Tegnestuen Vandkunsten, «Vannkunsten», 2020. Foto: Rasmus Hjortshøj

Prosjekt: Vannkunsten, Oslo
Arkitekt: Tegnestuen Vandkunsten, Danmark
Byggherre: OSU – Oslo S Utvikling AS

I 2012 vant det danske arkitektkontoret, Tegnestuen Vandkunsten, konkurransen om to av kvartalene nær Den Norske Opera og Ballett i Bispevika i Oslo, og ga det ferdige prosjektet firmaets navn – Vannkunsten. Bygningskomplekset sto ferdig i 2020, og er, som juryen skriver i sin begrunnelse, «et eksempel på en ny og frisk tilnærming til boligutviklingen i Oslo sentrums sjøfront». «De arkitektoniske løsningene og den bygningsmessige håndteringen er mesterlig håndtert og viser med tydelighet verdien av arkitektonisk formgivning som utfordrer rammene som blir gitt». «Ved aktivt å ta i bruk vannet, skapes assosiasjoner til overgangen fra åpent hav til «smulere farvann», skjær og holmer langs norskekysten. Vannet, som er ført inn mellom husene som kanaler, bidrar til å tydeliggjøre overgangene mellom de urbane omgivelsene, havnepromenaden og de mer intime og private uterommene for Vannkunstens beboere.» I tillegg til å ha lite fotavtrykk, er byggene kompakte, i varierte størrelser og høyder, og er vendt og dreid slik at det oppstår stadig nye romligheter og siktlinjer mellom byggene. Prosjektet representerer en utbygging på 35 000 m2 og består av ni bygninger og i overkant av 200 leiligheter.

Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, «Oslo rådhus», 1950. Foto: Rådhusets forvaltningstjeneste

Prosjekt: Oslo rådhus
Arkitekt: Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson
Byggherre: Oslo kommune

Det lange tidsspennet fra arkitektene Arnstein Arneberg (1882-1961) og Magnus Poulsson (1881-1958) vant konkurransen om både bygningen og de omkransende byrommene i 1918, til bygget sto ferdig for innvielse i 1950, påvirket prosjektets utvikling. I utfordrende perioder med dårlig tilgang til materialer og senere krig og okkupasjon, skiftet det økonomiske og kulturelle landskapet. I juryens begrunnelse står det at «Arkitektene formet et bygg som var preget av de ulike strømningene og skiftende stilartene i tiden. Det ferdigstilte rådhuset i Oslo fremsto med funksjonalistiske trekk gjennom sine klare geometriske former, samtidig som det har beholdt sine impulser fra sin lange utviklingshistorie. Resultatet ble et rikt verk som også artikulerte temaer fra stilartene klassisisme og nasjonalromantikk». Datiden kritiserte bygget for å være stilmessig vaklende og uten forankring til en klar stilart. Juryen ser imidlertid dette som svært interessant, da Rådhuset i Oslo med det «setter debatten om relevansen av mer kortvarige moter og trender i arkitekturen i skarpt relieff». «Rådhuset beviser i kraft sin frie tolkning av stilarter, og sine enestående arkitektoniske kvaliteter, at det kan overleve diskusjonen om at dyrking av en enkelt stilart alene kan sikre kvalitet».

Hoens fonds diplom ble opprettet etter testamentet til forretningsmannen og legatstifteren Anton Christian Houen (1823-1894) i 1893, og regnes som en av Norges fremste utmerkelser innen arkitektur og byggeskikk. Prisen deles ut hvert tredje eller fjerde år og ble første gang utdelt i 1904.

Stikkord