Psykoanalyse light

BOK
Alf van der Hagen
Det endelige bildet. En samtale med Bjørn Ransve
Bokdesign: Modest (Rune Døli)
Forlaget Press, Oslo 2022

Selv om Alf van der Hagen på ingen måte er synonymt med den litterære samtalegenren i norsk bokverden er han allikevel, når man skriver 2022, blitt nettopp det. 90-tallets serie med «Samtaler i natten», Dialoger-utgivelsene, deretter gullrekken med samtalebøker om Dag Solstad, Kjell Askildsen, Henning Hagerup og Suzanne Brøgger, van der Hagen er blitt selve innbegrepet av dialogen som litterær form i Norge. Van der Hagen er uansett en generøs, nysgjerrig, og grunnleggende humanistisk konversasjonspartner.

Denne gangen er det maler Bjørn Ransve (f. 1944) som er gjenstand for van der Hagens oppmerksomhet. Ransve gir tidlig uttrykk for at han aldri har følt han hadde noe å si om bildene sine. Før nå. Denne «psykonalysen light» som han kaller det, har som mål å endelig komme under huden på maleren. En slik vinkling fortegner også van der Hagen som sokratisk samtalepartner – den store maieutikeren [red. jf den sokratiske metode maieutikk; å lokke frem erkjennelse hos andre] i norsk bokheim.

Boken lykkes for det meste i sitt oppdrag, men kommer tidvis til kort, all den tid enkelte av van der Hagens spørsmål forblir for ukritiske og forsiktige. Men den har på ingen måte berøringsangst for ladede deler av Ransves karriere og liv. Uansett: slike karrieresammenfattende portretter kler fint et element av hagiografi.

Kroppen og tiden
Ransves karriere over snart seks ti-år med kunstproduksjon er i seg selv imponerende. En tidlig fordypning i litografi og tegning preget utviklingen fra og med debuten i 1968. Deretter har et grundig arbeid med maleriet og det maleriske opptatt ham i særlig grad; landskap, dyr, geometri, kropp; rygg, armer, hodet, hjertet; kroppen har vært et grunntema for Ransve.

Siden har Ransves vei vært dens egen. Ikke for det, han forteller engasjerende om egen kunstneriske vekkelseserfaring, studietiden og vennskapet med bl.a. Odd Nerdrum. Disse sosialkulturelle erindringene veksler med mørkere, mer personlige, nesten fysiske vitnesbyrd om familiesykdom, turbulent privatliv og juridisk jævelskap. At Ransve evnet å male midt oppe i mye av dette er nesten ubegripelig.

Den integrerte spørsmål-svar-teksten, med en god balanse mellom muntlig enkelhet og enkelte mer analytiske passasjer, sørger for en velfungerende flyt i språket som er karakteristisk, om enn på ingen måte unik, for van der Hagens bøker. På sitt beste er det noe sentripetalt over samtaletempoet – skjemaet suger liksom lesningen inn i seg; det skapes en slags intim tredje stol i rommet. Andre ganger finnes abrupte, noe umusikalske overganger mellom tema. Som måten den rystende beskrivelsen av morens dødskamp brått bryter mot utstillingshistorie på 80-tallet.

Å gi følelsene en form
Fra Ransves ståsted foreligger utvilsomt et element av revisjonistisk oppgjør med egen resepsjon: Her skal upresis historiografi eller kritiske lesninger rehabiliteres, skap settes på plass. F. eks. når det gjelder herskende ideer om hvilke kunstnere som var først ute med visse grep eller visse motiver, hvor Ransve stort sett fremstår som egentlig foregangsmann. Det er ikke temaet helt uvedkommende å nevne Harold Blooms begrep om «the anxiety of influence»: Ransve er opptatt av å motbevise deler av lesningen av kunstnerskapet som beskriver det som sammenfatninger og omarbeidelser av kunsthistorien og kunsthistorisk innflytelse; omtalen av maleriene hans av kunsthistoriker Erik Mørstad som «appropriasjon» faller f.eks. i dårlig jord. «Det er mulig jeg tar feil,» sier Ransve, men jeg føler bildene mine springer ut av en ren kilde.»

Også for så vidt et forståelig ønske. Og han er ikke mindre innsiktsfull enn å fort legge til: «Den kilden er ikke renere enn at den står på historisk grunn, og ønsker å stå der.» Ikke minst kommer Ransve troverdig ut av en slik protest i egenskap av å være allment kjent som nettopp en som ikke ville velge side eller alliere seg med artikulerte posisjoner i kunstlivet, ja kunstlivet i det hele tatt; etter tiden i Galleri 27 og 1970-tallet holdt Ransve seg aldri med noe fast galleri eller søkte stipendier. Anekdoter av dette slaget kan være frihetsposering og mytebygging, men Ransve er heller aldri redd for å kritisere egne tilsynelatende mangler eller hva han ofte beskriver som potensielt «sunne» eller «usunne» trekk ved ham selv eller kunsten. Boken oppleves, til tross for at den monologiske stemmen får bygge sine fortellinger i fred og uimotsagt, som ærlig.

Frihetens øyeblikk
Men enkelte av disse bemerkningene er allikevel spesielt interessante i måten de bryter opp viktige konfliktflater i 60- og 70-årenes kunstdebatt. I tillegg virker de for så vidt tilforlatelige og genuine snarere enn uttrykk for noen gjennomgående apologetikk. Derimot preges boken delvis av sirkulerende superlativer om egen produksjon, godt støttet av van der Hagens beundring. At det kan oppstå ekkokammer-effekter av slike bånd er også kjent fra enkelte omtaler av samtaleboken med Henning Hagerup. Men den, i likhet med den aktuelle boken, tåler likevel slike innvendinger.

Måten samtalen utvider sine egne rom til å inkorporere norsk kultur- og kunsthistorie tilhører bokens sterkeste egenskaper. Ransve beskriver – utover bl.a. refleksjoner rundt kulturen på daværende Kunst- og håndverksskolen og Kunstkademiet – kjølvannet av en maleriutstilling på Kunstnerforbundet i 1976 eller 80 da han overhører, i nærmest mise en scène-aktig stil på andre siden av en skillevegg, maleren Øistein Thurman-Nielsen skjelle ut «en forferdelig utstilling…med en Bjørn Ransve» og videre omtaler sistnevnte som «helt sykelig.»

Disputtene var mange fra 1960- til 90-tallet i norsk kunstliv og Ransves udiagnostiserte kunstspråk – et som utforsket alt av registre mellom figurasjon og abstraksjon – gjorde ham både beundret og mistenkeliggjort. «Mine motsetninger glir over i hverandre», sier Ransve et sted, og mener denne splittelsen har gjort ham vanskeligere «å svelge.» Til gjengjeld gjør det ham, sier han selv, «ugjenkjennelig» på en måte som kanskje har beskyttet «en type frihet inni meg».

I det hele tatt fremstår Ransve, etter endt lesning, en som har tatt friheten på beundringsverdig alvor.