Kunsten som brobygger

Marianne Heier. Foto: Kristine Jakobsen.

Etter to lange covid-år med mulighet til fordypning er Marianne Heier denne høsten aktuell på flere fronter i inn- og utland, og til våren utgir hun bok.

Gjennom flere tiår har Marianne Heier (Oslo, f. 1969) vært en viktig stemme innen samtidskunsten med et kunstnerskap som utforsker hierarkiske forhold med kritiske og humoristiske skråblikk. Det være seg institusjonskritiske prosjekter som stiller spørsmål ved kunstens verdi, hierarkiske samfunnsstrukturer, økonomi og verdisirkulasjon, ofte med gavens iboende makt som et tilbakevendende tema. Kunstavisen møter Heier i hennes atelier i Myntgata i Oslo, der fotografier og skisser fra prosjekter under arbeid henger på veggene.

Du er aktuell på flere fronter i høst – med performance-prosjekter fire ulike steder; i København, på Rjukan, på Nesodden og en vandreperformance i Milano. Fortell!
Vi sa ild var et stedsspesifikt bestillingsverk fra fra Rjukan Solar Punk Academy, som drives av kunstnerne Margrethe Kolstad Brekke og Martin Andersen. Rjukan er et sted med tydelige tegn på de historiske spenningene mellom klassene i Norge. Det kjennes som et viktig sted for å forstå hvorfor samtidens politiske landskap ble som det ble, både her i Norge og internasjonalt. Og i tillegg er det utrolig flott der både når det gjelder landskap og arkitektur.

 

Marianne Heier: Vi sa ild, Det Røde Bibliotek, Rjukan, Tinn kommune. Foto: Marianne Heier.

Hver dag fra 9 til 16 i en uke satt jeg i festsalen på Rjukanhuset og leste høyt fra utvalgte tekster fra Det Røde Bibliotek mens publikum kom og gikk som de ville. Det Røde Bibliotek er en boksamling som består av ca. 6500 bøker og er en av Europas største når det gjelder sosialistisk litteratur fra før- og mellomkrigstiden. Det er som å gå inn i en tidskapsel. Tonen i tekstene er helt blottet for ironi, og troen på fremtiden og fremskrittet er så stor. Det er både sterkt, rørende og trist lesning sett fra vår mye mer desillusjonerte tid. Og så er bøkene selv også utrolig vakre som objekter. De lager dem jo ikke sånn lenger.

Marianne Heier: Vi sa ild, 2022, performance, Rjukan Solar Punk Academy, videostill, Daniel Paida Larsen.

Består biblioteket hovedsakelig av idéhistoriske og filosofiske tekster?
Nei, det inneholder alle slags tekster, som romaner av Aleksandra Kollontai, Katti Anker Møllers aktivistiske innlegg i kvinnekampen, tidsskrifter, magasiner, manifester, poesi og en masse annet. Samlingen er bygget med tanke på lesere fra arbeiderklassen, og angriper klassespørsmålet fra forskjellige vinkler og på forskjellige nivåer. En stor del av samlingen omhandler naturlig nok økonomi og fordelingsmodeller. For meg var det interessant og litt uventet å se at kunstnere og deres økonomi tildeles ganske stor plass i disse analysene.

Sentrum og periferi er også et interessant aspekt i forhold til et slikt sted som Rjukan?At Rjukan er blitt oppfattet som periferi har nok kanskje bidratt til at stedet har forblitt såpass urørt. Både industriarkitekturen og de institusjonelle strukturene er nærmest intakte, og stedet står på UNESCOs liste over verdensarv. Dersom det finnes en litteraturviterspire der ute som leter etter et PhD-prosjekt, kan jeg jo nevne at det utrolig nok aldri er gjort noe akademisk forskningsarbeid på samlingen til Det Røde Bibliotek.

Marianne Heier: Lost Light, 2022, performance, Heirloom, København. Foto: Kevin Malcolm.

Så litt om kunstprosjektet i København?
Heirloom center for art and archives  er en helt nyåpnet institusjon som drives av Stine Hebert og Johanne Løgstrup. Jeg lagde en taleperformance bygget rundt hovedinteressen deres; feministisk kunsthistorie og -arkiver til lanseringen av programmet deres. Utkledd som et slags spøkelse fulgte jeg arvelinjene og røverhistoriene i min egen familie for å belyse hvordan identitet, status og tilhørighet konstrueres gjennom tid. Arv som fenomen er avgjørende både for hvor og hvordan hver enkelt av oss kan leve livene våre og for større strukturelle forhold. Hvilke erfaringer skrives inn og hvilke skrives ut av historien? Hvilke stemmer blir hørt og hvilke ikke? Dette kjennes selvfølgelig aktuelt i forhold til kunsthistorien og en kanon bygget konsekvent rundt et hvitt, mannlig perspektiv, men også i forhold til en samtid der klasseforskjellene øker stadig raskere.

Fortell om performancen på Nesodden.
Femidomen ligger på Nesodden og drives av Marie Askeland. Hun definerer det selv som «en samtalebasert plattform for kunstnere og kroppsterapeuter: «Et grunnleggende feministisk inspirert safe space med frigjøring som mål.» Jeg har kjent Marie i snart 20 år og samarbeidet med henne i flere sammenhenger. Hun er en veldig interessant kunstner med et helt unikt talent for performative uttrykk. Femidomen, som er et lite anneks ved siden av huset der hun bor med familien sin, fungerer som et slags laboratorium for feministisk orientert performance. Det er fritt og vilt og veldig gøy. Jeg har vist to performancer der: Negative Space som åpnet Femidomens utstillingsaktivitet i 2021, og T som ble kuratert av Geiten (Håkon Lillegraven og Christina Nilseng) i samarbeid med Femidomen. Negative Space handlet om det såkalte ‘Dead woman trope’, eller vold mot kvinner som motiv i kunsthistorien og underholdningsindustrien. Her satte jeg blant annet Artemisia Gentileschis kunstnerskap i sammenheng med oppfinnelsen av tryllekunsttrikset ‘Å sage en kvinne i to’, suffragettenes kamp, MeToo og en demonstrasjon av skuespillteknikken som brukes for å spille død.

Marianne Heier: T, 2022, performance, Femidomen og Geiten. Simon McNally som Antonius. Foto: Eili Bråstad Johannessen.

T handlet om transisjon som grunnleggende menneskelig erfaring. Jeg fremførte dette verket sammen med ballettdanser Simon McNally og kunststudent Ursula Hel Gjelstad. Vi blandet våre egne erfaringer med skulpturenes historier og motiv for å belyse overgangsalder, ikke-binær kjønnsidentitet og pubertet som noe annet og mer enn bare flytende, flyktige transisjoner mellom fastere, mer permanente tilstander. Selv ‘var’ jeg Drunken Old Woman, en hellenistisk skulptur fra ca. 200 f.Kr. Ursula Hel Gjelstad ‘var’ Sovende hermafroditt, en romersk marmorkopi av en gresk bronseoriginal som i dag befinner seg i Louvre, og Simon McNally ‘var’ Antinous, en marmorskulptur av keiser Hadrians unge elsker fra 131 f.Kr. som ble funnet i Delphi i 1894. Disse skulpturene representerer selvfølgelig vanlige, naturlige erfaringer i menneskenes liv. Å finne dem i sentrale verk i kunsthistorien er en fin motvekt mot skam og undertrykking, og en konkret demonstrasjon av at kunsthistorien kan skrives med andre perspektiver og interesser enn patriarkatets.

Hva er det som trekker deg til den friere kunstarenaen?
Jeg liker kunstnerdrevne initiativ, kanskje mest av alt på grunn av det nesten magiske potensialet i fellesskapet mellom kunstnerne. Å jobbe med andre kunstnere er alltid spennende. Selvfølgelig er det fantastisk å bli invitert til et stort museum med store budsjetter og mange flinke folk, men det er også viktig å se at kunsten kommer før institusjonene, før budsjettene og før prestisjen. Kunsten kommer først, og den kan oppstå nærmest hvor som helst.

Du er språkkunstner i vid og mangedobbelt forstand – hvordan og hvorfor ble språket primært din uttrykksform?
Jeg tror det begynte med at jeg holdt taler i forbindelse med prosjekter som tematiserte gaveøkonomi som et alternativ til kapitalismen. Jeg er ingen naturlig performer, så jeg hatet å opptre og var alltid grusomt nervøs når jeg fremførte dem, men jeg følte at jeg trengte en slags rituell ramme rundt overrekkelseshandlingen. Jeg ville tydeliggjøre øyeblikket, fremheve det eller løfte det ut av sammenhengen, på en måte. Etter hvert ble talene mer og mer selvstendige, helt til de ble egne verk i form av monologer og performancer.

Jeg har bestandig følt en slags ensomhet i at man aldri kan kjenne andre mennesker helt, selv i nære relasjoner. Det er umulig for meg å vite hvordan verden kjennes for en som går gjennom den med en annen kropp enn min. Selv om språket og kunsten også har begrensninger, er de jo det beste verktøyet vi har for å bygge broer over avgrunnene mellom oss og bryte den eksistensielle isolasjonen.

Ja, kunstformidlingen har de siste årene fokusert mer og mer på publikums egen forståelse av verket og ikke kunstnerens intensjon. Hva tenker du om det?
Men stemmer det? Jeg er både kunstner og publikum. Som publikum opplever jeg ofte at den typen kunstformidling som selv antar at den setter publikums forståelse i sentrum, bare vil fortelle meg hva jeg ser. Det kjennes ofte litt nedlatende. Jeg tror mye kunstformidling feiler i å undervurdere publikum. Vi lever i en kompleks kultur alle sammen. Kunsten er en avspeiling av den kulturen. Jeg tror ikke på formidling som forenkler kunsten, for jeg tror ikke kunsten er mer kompleks enn det folk opplever i livene sine hele tiden.

Marianne Heier: Simon Magus, 2022, performance, Galleria Milano, Foto: Stefano Campo Antico.

Du tok din masterutdannelse i Italia og har hatt flere prosjekter i landet. Hva betyr Italia for deg?
Jeg flyttet til Milano da jeg var 19 år og ble der til jeg var nesten 30. Det var viktige år for meg, og fortsatt har jeg flere av mine nærmeste venner der, men jeg har ikke noe veldig romantisk forhold til Italia. Det er et selvfølgelig et spennende og vakkert land, men det er også et land med en ganske autoritær, undertrykkende kultur, som aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med fascismen. Men de mer radikale sidene av italiensk kultur, for eksempel innenfor feminisme og aktivisme, er veldig interessante og kanskje litt lite kjent internasjonalt. Og italiensk samtidskunst er vel egentlig mitt kunstneriske morsmål, selv om jeg nå etter over 20 år selvfølgelig føler meg kunstnerisk hjemme i Norge.

Hva inspirerer deg?
Jeg tenker på inspirasjon som er en gave man får hele tiden, den ligger liksom i lufta rundt og mellom oss. Det gjelder bare å være våken og åpen nok til å fange den opp, det er kunstnerens viktigste oppgave.

Planer fremover?
I løpet av våren arrangerer jeg et seminar om statsløshet i Norge i samarbeid med NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) og Juridisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Prosjektet er en videreføring av ACT, utsmykkingen jeg gjorde på Domus Juridica i 2019, og er finansiert av KORO og Fritt Ord. Jeg er veldig spent på det. Utgangspunktet for prosjektet er Norges manglende implementering av FNs konvensjon om statsløse, som vi forpliktet oss til for over 60 år siden. Samarbeidet med NOAS har pågått siden 2017, og det er så interessant og produktivt. Men det er et stort underskudd på kunnskap om både den spesifikke problemstillingen og statsløshet generelt i norsk offentlighet, noe jeg håper seminaret skal hjelpe på.

Det kommer også en bok på det internasjonale forlaget Motto Books med utgangspunkt i performancen This Is What Creates the Seasons and the Passing of the Year, som jeg påbegynte i 2014 og som har vært vist i forskjellige utgaver flere steder. Performancen besto i en feministisk nylesning av et utvalg berømte greske skulpturer, fremført sammen med en gruppe dansere. Boka inneholder bidrag fra en rekke virkelig gode skribenter, og skal lanseres før sommeren dersom alt går etter planen.

Marianne Heier: ACT, 2020, still fra videoversjon av åpningstale, Domus Juridica og KORO.

FAKTA

Marianne Heier (f. 1969) bor og arbeider i Oslo. Utdannet ved Accademia di Belle Arti di Breria, Milano (1992-97), stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, avd. Kunstakademiet med prosjektet Ex-Centric (2007-2013), Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Verk (i utvalg):
2022    Vi sa ild
2021    Negative Space
2020    Simon Magus
2019    ACT
2019    And Their Spirits Live on
2018    The Rake’s Progress II
2017    O
2017    Sol
2016    Witchfire
2013    Orpheus
2012    VIMA
2012    Diamond
2010    Three months’ work
2008    Saganatt
2007    Pioneer
2006    Construction Site
2005    Permanent Installation (5 783 Euros)

 

    Stikkord