Intervju med Kjell Erik Killi-Olsen, kunstner og prisvinnende byggherre. Trekk de unge kunstnerne inn i byutviklingen!

Klokka er ti på formiddagen og maler, grafiker og billedhugger Kjell Erik Killi-Olsen og jeg sitter i en sofa inne i restauranten Gubalari i kunstsenteret Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.) – bygget Killi-Olsen har initiert, finansiert og gitt i gave til egen fødeby.  Mellom oss, nokså stille, sitter hans brune puddel, Lola.

-Vet du, i dag klokka 12.00 tildeles K.U.K. Byggeskikkprisen fra Trondheim kommune. Det er hemmelig helt frem til utdelingen, så nå må du holdes innesperret her frem til det.

Killi-Olsen ler.

-Spøk til side, vi er veldig stolt av den prisen og svært fornøyde med arkitektenes arbeid.

Det har blitt et pent bygg. La du selv noen føringer for hvordan du ville at det skulle se ut?
-Ja, jeg ville ha det i murstein, det skulle ha en enkel fasade og ikke være jålete. Det skulle tåle en trøkk, ha dype vinduer og elementer av skifer. Jeg vektla dessuten at det måtte bli et godt sted å vise kunst, ikke slik som det vanskelige Guggenheim-museet i Bilbao eller, for å nevne et mer nærliggende eksempel, Astrup Fearnley Museet i Oslo. Jeg elsker det nye Nasjonalmuseet. Det er virkelig et bygg for fremtiden, og det kommer til å bli helt fantastisk når villvinen etter hvert klatrer oppover den norske Oppdalskiferen. Jeg liker også Munchmuseet.

Er du fornøyd med K.U.K. så langt?
-Jeg er veldig fornøyd. Det å jobbe med det energiske og livsbejaende teamet her er deilig. De [red. Elisabeth Høstflot Klæbo, daglig leder, Cathrine Hovdahl Vik, kunstnerisk leder, Øystein Digre, tekniker og Madde og Kari, galleriverter] tar både kunstnerne og kunsten som stilles ut på alvor. Her i byen har kunst blitt sett på som noe eksentrisk og finkulturelt, men vi prøver å åpne døra og senke terskelen. Hva vi har fått til det første året er helt enestående, vi går mot 80 000 besøkende.

Du har bodd om lag 2/3 av livet ditt utenfor Norge. Blir du her nå?
-Jeg har alltid lengtet mot kulde, fjell, natur og dyr i årene jeg bodde utenlands, men nå bor jeg i Vågå. Så lenge det varer. Hvor lenge det blir er det bare jeg som vet.

Du har noe energisk og rastløst over deg ...
-Ja, nå har jeg blitt 70 år og tenker at jeg har 20 gode år igjen og de må jeg bruke med omhu. Jeg jobber bare mer og mer. Kunsten er fremdeles fokus i livet mitt, og så har jeg en datter og tre barnebarn som jeg ønsker å bli bedre kjent med. Jeg synes små barn er litt skumle, men nå som de vokser opp opplever jeg dem som skjønne og interessante.

Du har hatt en travel høst med hele tre utstillinger; i Oslo, Arendal og her på K.U.K. Hvordan har det gått?
-Jeg lever et ganske isolert liv i Vågå og får jobbet mye der, men har også jobbet frem utstillingen til Bomuldsfabriken Kunsthall sammen med Michael Kvium nede på Kunstparken, den gamle skolen i Risør. Det var trangt der, men vi arbeidet godt. Jeg må for øvrig nevne leder ved Bomuldsfabriken Kunsthall, Tone Lyngstad Nyaas og teamet rundt henne: de gjorde en formidabel jobb med den utstillingen.

En av eierne av restauranten, Joakim, kommer mot bordet med Lola i armene. Hun har ubemerket smettet under bordet og løpt ut av restauranten. 

Puddelen Lola foran «Tiden», 2021, Kjell Erik Killi-Olsens todelte veggarbeid
i restauranten Gubalari, K.U.K., Trondheim. Foto: Dag Asle Langø

Hvordan har kunstsenteret blitt mottatt av befolkningen her i byen?
-Jeg hører jo ikke alt ettersom jeg ikke bor her i byen, og jeg er verken på mail, Facebook eller TikTok. Folk på gaten takker meg i alle fall for at de har fått et sted å se kunst der de føler seg bekvemme. Jeg tror besøkende opplever at det ikke er så skummelt å gå hit som det er å oppsøke andre kunstinstitusjoner. Og dette spisestedet åpner for at folk kan ta med seg et glass vin inn i utstillingen før de senere inntar neste rett.

Hva med sikkerheten?
-Vi har jo kameraer her og passer godt på. På den annen side ønsker vi å gi folk tillit. Jeg vet ikke om kunstaktivistene kaster maling og sæd på ung kunst. De kaster vel stort sett på det med glass. Men, så kom jo angrepet på Vigelandsanlegget – jeg har ikke sans for sånt.

La oss snakke litt om det uttrykksfulle og skremmende veggarbeidet, Tiden, som du selv står bak og som til de grader preger denne restauranten?
-Først har jeg sveiset skjelettet til figurene, dekket dem med en sort, oksidert, stiv hønsenetting som jeg har tatt med meg fra Ungarn og Bulgaria. Deretter dekket jeg alt med avispapir. Historiene som ligger bak den malte overflaten er stort sett Gubrandsdølen Dagningen, Klassekampen, Aftenposten og Adresseavisen. Papiret teipes fast, så bruker jeg et slags fiber som dyppes i lim og bygger opp en og en skulptur – nesten som om det var leire. Å lage de to veggarbeidene tok nesten et helt år. Jeg jobbet i min egen garasje, i atelieret og i en gammel fabrikkhall nede i bygda. Det todelte verket ble fraktet hit i tre deler og figurene vandret rundt på gulvet her før de steg opp på veggen og fant seg en plass ...

Killi-Olsen smiler underfundig.

-De blir jo veldig virkelig, vet du. Jeg har for øvrig vært opptatt av at verket skulle ha en dempet tone og at man skal kunne sitte der i restauranten og oppleve litt av gangen. Jeg har kalt verket Tiden, for vår tid er bestialsk. Vi i Norge har opplevde krig på avstand de siste årene, men nå er den nær. Min forrige utstilling, som jeg hadde for to-tre år siden hadde tittelen Det banker på porten. Jeg tror jeg hadde en følelse av at noe var i gjære. Tittelen på utstillingen i Oslo, på Galleri Brandstrup, het Fortsettelsen, og min kommende utstilling i Stavanger BGE over jul, heter Aftenlandet.

Denne høsten har du også deltatt i NRK-serien Kunstnerliv der du møter Idun Baltzersen. Har du selv hatt konkrete forbilder?
-Som kunstner suger man jo mye fra eget bryst – fra sin egen underbevissthet – og så er jeg opptatt av det jeg kaller den ubevisste lærdom, det du har fått av andre. Hvis jeg skal trekke frem en jeg har beundret, er det Picasso. Og Arne Ekeland, som vi nå viser her på K.U.K. Den unge Idun har gitt meg sine bilder, sin teknikk, og kom inn i livet mitt da jeg begynte å lage tresnitt. Jeg har også hatt kollegaer som jeg har vært glad i, slik som Bård Breivik, Olav Christopher Jenssen, Therese Nortvedt, Hanne Tyrmi og flere andre.

Jeg hører at dere ikke får noen som helst støtte fra Kulturrådet. Hva tenker du om det?
-Jeg vet ikke hvorfor vi ikke får støtte. Det er en utfordring og det er provoserende. Kanskje er de redd for å måtte støtte alle andre også. Vi håper imidlertid at kulturministeren vil oss vel og at hun støtter opp om prosjektet.

Noen konkrete fremtidshåp for samtidskunsten?
-Ja, jeg håper at de unge kunstnerne i større grad blir trukket inn i utviklingen av nye bydeler og i utviklingen av byrommene. Et samfunn og en regjering har en slags åndelig forpliktelse til å nyttiggjøre seg av kunstnerne og kunsten som blir produsert. Det jo alltid kunsten som står igjen, enten du går tilbake til bronsealderen eller Egypt.

Les mer om Byggeskikkprisen 2022 her.