Kroppsprosesser og eterisk form

Hanne Friis, Sirkulasjon, 2022. Foto: Øystein Thorvaldsen

Hanne Friis’ utstilling på Vigelandmuseet møter omgivelsenes episke element med lett og nøysom hånd.

OSLO
Hanne Friis
Sirkulasjon
Står til 22. januar

Hanne Friis’ stofflige form-meditasjoner legger seg både tett opptil og avsetter en markant avstand til omgivelsene på Vigelandmuseet. Det er en balanseøvelse flere før henne har måttet turnere. Det er få steder man får et i alle betydninger tungtveiende kunsthistorisk forlegg så tett innpå livet i en utstillingssammenheng som her, hvor man både billedlig og bokstavelig talt må smyge seg fram mellom den skulpturelle vitalismen som velter fram i granitt, marmor og gips.

«Måttet» kan i grunn settes i anførselstegn. Det vil alltid være en, i positiv forstand, utfordring å håndtere Vigelands nærvær for kunstnerne som får muligheten. Det er mange som de seinere åra har nærmet seg oppgaven med ulike steds- og situasjonsspesifikke tolkninger, med både respektfulle og lett ironiske responser på den gamle mesterens materielle vekt og episke motivkrets – fra Kaia Hugin og Aurora Passero til Per Kristian Nygård og Dag Erik Elgin. Friis håndterer denne utfordringen med en rutine og erfaring i utførelsen som kan oppleves både monoton og programmatisk, men som likevel trigger sanseapparatet og ansporer til refleksjon og tankeflukt.

Hanne Friis, Sirkulasjon, 2022. Foto: Arve Rød

Viker unna det episke element
Sirkulasjon består av en rekke av Friis’ karakteristiske, amorfe og organiske stoffskulpturer. Utstillingskoreografien presenterer dem hengende fra taket som eteriske gjenferd eller englefigurer; poserende på Vigelands gamle kavaletter og hengende tungt over metallbukker, som pelskledde ur-okser eller små fjell, eller liggende ut over gulvet. Sistnevnte løsning inkluderer også tre avstøpninger i betong der stoffskulpturene har laget negative former og hulrom i støpen. Friis’ karakteristiske håndsøm-teknikk lager en myriade av bittesmå folder og barokke draperier i stoffet, noe som aksentuerer opplevelsen av skulpturene som noe organisk og kroppslig. Det gir her enda sterkere konnotasjoner til det legemlige og nærmest medisinske indre i brutalistisk form.

Friis har tydeligvis kunnet boltre seg i omgangen med det vigelandske fortellende patos. Bruken av myke og lav-estetiske, simple materialer som skai og imitert skinn, i kombinasjon med den praktisk-prosaiske betongen, viker unna det episke elementet som ligger som et grunnpremiss i Vigelands dramatiserte framstillinger av livsløpet. Samtidig spiller Friis selv opp til omgivelsenes ikonografi. For eksempel den store, hengende Svart sirkel må leses som en replikk til Vigelands egen Livshjulet som han utførte i mange versjoner, alle formet av gymnastiske, kraftfulle skikkelser. Friis versjon kommer som blank og tjæresvart vinyl, som en mer tvetydig og ulykksalig portal mot ukjente krefter, og assosierer til sykdom, forråtnelse og forfall heller enn Vigelands akrobatiske livskraft.

Hanne Friis, Sirkulasjon, 2022. Foto: Øystein Thorvaldsen

Unevnelige kroppsprosesser versus evig form
Men også Friis’ kveilende og buktende former kan ha anslag mot noe uendelig og overskridende, transcendentalt. Utstillingstittelen kan naturligvis leses i retning av kretsløp og gjentakende mønstre, hva enten disse er kroppslige eller spirituelle. Slik kan man se skulpturene og objektene som tarmer, som fordøying og dens forlengelse i mer unevnelige kroppsprosesser. Den vesle Lite fjell i den store salen ligner sånn sett uvegerlig på telefonens «poop emoji» når man først har lagt merke til den slags. Trøst like ved legger seg mer høyverdig over gulvet som et møbiusbånd og en «evig form». Kanskje er den et subtilt nikk til Aase Texmon Rygh, nestoren i norsk abstrakt skulpturtradisjon hvis signaturform var nettopp møbiusflaten – den får i så fall rollen som opponent i sammenhengen.

De gjentakende mønstrene finnes også i skulpturenes repeterende øvelser med håndsømmen. Man skulle kanskje ønsket seg et abrupt brudd, eller en opponent, også i formenes tilvirking for det tekniske grepet blir noe likelydende og ensformig utstillingen gjennom. En serie tegninger av buktende linjer eller tråder i den minste salen er intetsigende og tilfører lite til helheten. Det sagt, Sirkulasjon setter et arbeidsintensivt og temmelig massivt materiale i spill, og Friis mestrer situasjonens tyngde med et lett og nøysomt håndlag.

Stikkord