Koronakrisen og fire tidligere kriser

De fire krisene jeg referer til er knyttet til årstallene 1848 (revolusjonsforsøk i flere europeiske land), 1880-tallet (internasjonal økonomisk krise), 1914-1918 (1. verdenskrig) og 1940-45 (2. verdenskrig).

Første krise: 1848
I 1848 var det uroligheter i Europa, og norske kunstnere reiste «hjem», til Christiania, som Adolph Tidemand og Hans Gude. De inngikk samarbeid med andre kunstnere, som Johan Sebastian Welhaven, Andreas Munch og Ole Bull, skapte tre «tableau vivant» der malerkunst, musikk, diktekunst, dans og teater smeltet sammen i forestillingen Brudeferden i Hardanger i Christiania Theater i mars 1949. Formålet var å gi inntekter til et fond som kunne gi unge kunstnere reisestipender. Den første kunstnerorganisasjon, «Tollekniven», ble dannet.[1]

Oppmerksomhet om nasjonale kulturverdier økte. I sin prolog skrev Welhaven et dikt om norsk kunst: «Og nu betragte vi dens Blomsterkrone/I den er Fjeldnaturens Ynde lagt/Og alle Mærker i dens Flor har sagt/At Planten hører vil vor egen Zone». Kunsten var blitt norsk, og det norske til kunst. Krisen i 1848 var solidariserende, organisasjonsdannende, styrket hjemmemarkedet, ga maleriet en ny arena, og åpnet for gesamtkunstverket «levende maleri» som ny sjanger.

Annen krise: 1880-tallet
Krisen var økonomisk, kom fra Europa, truet markedet for norske kunstnere både ute og hjemme, og ledet norske kunstnere «hjem». De yngre kunstnernes interesser kom i konflikt med Christiania kunstforening, som favoriserte nasjonalromantikerne fra 1848. De arrangerte i 1882 og 1883 sin egen juryerte utstilling etter fransk mønster, som i 1884 ble til Statens Kunstutstilling. Dens statlig godkjente regelverk ga en ny organisasjon (Bildende Kunstneres Styre), og en ny årlig arena (Høstutstillingen). Noen kunstnere organiserte den vandrende salgsutstillingen «Tournéeudstillinger», mellom kunstforeningene. Kunstnerne begynte å vise separatutstillinger, de auksjonerte bort og loddet ut sine kunstverk. Økonomiske interesser lå bak mye av det nye.

Krisen var solidariserende, organisasjonsdannende, ga nye utstillingsformer og arenaer for å styrke hjemmemarkedet, og åpnet for nyskapende billedkunst. Den skapte også konflikter.[2]

Tredje krise: 1. verdenskrig 1914-1918
Krisen var verdensomspennende, men Norge sto nøytralt. Kunstnerne vendte hjem eller ble hjemme, de internasjonale utstillingene opphørte. Krigen skapte varemangel og pengerikelighet i brede befolkningsgrupper. I kunstforeningene økte både medlemstall, kontingentinntekter og salg; de innførte salgsprovisjon og økte sine egne innkjøp; og kunne legge opp utstillingsfond og innkjøpsfond. Rike mennesker etablerte kunstsamlinger, og «Nasjonalgalleriets venner». BKS ble bevilget 3500 kroner for å organisere en norsk utstilling i det nyåpnede Liljevalchs Konsthall i Stockholm.[3] Krisen styrket hjemmemarkedet, kunstforeningene solidariserte seg med norske kunstnere, men var ellers ikke organisasjonsdannende eller førte til kunstnerisk fornyelse.

Fjerde krise: 1940-1945
10. april 1940 tok Kunstnerforeningen initiativ til 3K – Kunstnernes KriseKomité, for å gi praktisk og økonomisk hjelp til kunstnere i akutt materiell nød. 14. september dannet seksten kunstnerorganisasjoner Norges Kunstnerråd (NK), for å motarbeide nazifisering av kulturlivet. Rådet ble oppløst av myndighetene 18. juni 1941, etter at rådet protesterte mot tvangsoppløsningen av BKS 31. januar. Fra 1941 unnlot kunstnere å søke NS-kontrollerte stipender, og boikottet deltakelse i NS-styrte utstillinger. Hjemmefrontens kulturgruppe utstedte fra høsten 1943 paroler som forbød separatutstillinger, men tillot kollektivutstillinger. Kunstmarkedet blomstret. Mange kunstnere kom økonomisk beriket ut av krisen. En etterkrigseffekt var opprettelsen av Bildende Kunstners Hjelpefond (BKH) i 1948.

Krisen var solidariserende, skapte organisasjonsdannelser, og stimulerte kunstmarkedet uten å virke kunstnerisk stimulerende. Men den skapte konflikter, som ennå består, for eksempel om NS-medlemmet Wilhelms Rasmussens Eidsvollmonument.

Den femte krisen: Koronaen 2020-2021
For hele 2021 anslår BKH at den registrerte kunstomsetningen vil overstige 1000 millioner kroner, mot 800 millioner i 2020.[4]  Nye gallerier etableres. De nye digitale arenaer får en eksplosiv økning i antall brukere, de analoge arenaer taper i betydning. NBK fremmer solidariske kunstpolitiske tiltak: Statens Kunstnerstipend bevilget i 2020 70 millioner til ekstra stipender; få kunstnere inn på den generelle dagpengeordningen i NAV, slik at den hensynstar kunstneres sykliske økonomi; økte bevilgninger til innkjøp av samtidskunst i kunstmuseene. BKH har økt sine tilskuddssatser, og gjenåpnet ordningen «Tilskudd til fremme av norsk kunst.»

Også koronakrisen virker solidariserende, skaper nye visningsformer og arenaer, og stimulerer kunstmarkedet.

[1] Forgjengeren til Kunstnerforeningen som ble dannet i 1860.

[2] Den mest kjente er kunstnernes konflikt med Christiania kunstforening om hvem som skulle bestemme hva som skulle bli stilt ut i foreningen, for eventuelt å bli innkjøpt til foreningens årlige medlemslotteri. Det var også konflikter kunstnerne imellom, mellom «düsseldorferne» og «naturalistene».  

[3] St. prp. nr. 127.1916.

[4] Aftenposten 30. desember 2021.