Julens grunnmotiv

Maria med barnet
Når vi snakker om julemotiver tenker vi kanskje på julenek mot frossen skog, julenisser eller tente adventslys. Men vi vet jo egentlig at julens grunnfortelling er en annen. Det dreier seg om historien om Jesu fødsel. Vi lever i en tid da vi vel erkjenner at religion ikke alltid er et rent gode, at tvilen er en uvurderlig følgesvenn for den troende. Men hvilke fascinerende fortellinger ligger det ikke likevel i bibelen? Enten vi ser den som en åpenbaringsbok, eller som et stykke fantastisk litteratur. Og hvilken spennende skikkelse var ikke Jesus Kristus? Enten vi betrakter ham som Guds sønn, en viktig profet, eller en radikal politisk og religiøs fornyer. I alle tilfeller har Kristi liv og lære satt varige spor i den vestlige bevissthet.

De første famlende fremstillingene
Fødselsskildringer finnes ikke i de eldste katakombene, der vi finner de aller første kristne motivene. Men gradvis i løpet av det 3. århundre etter vår tid dukker noen famlende fremstillinger opp, samtidig som julefeiringen og juleliturgien finner sin form.

De første fremstillingene av motiver viser bare barnet omgitt av okse og esel. Men allerede på 400-tallet er både Maria og Josef på plass. Den romanske madonna er fremstilt frontal og litt stiv, med Jesus som en liten mann på fanget. Frem mot gotikken tiner hun opp, blir mykere, mer kvinnelig, og det oppstår kontakt mellom mor og barn. Her forvandles jomfru Maria fra å være en opphøyd himmeldronning, til å bli kvinne og mor.

Når vi kommer inn i den italienske høyrenessansen og ser på Rafaels kjente Madonna med de tykke englene som kjeder seg [red. se bildet øverst], er det åpenbart at store forandringer har skjedd. Glorien er vekk: Madonna er blitt en individualisert kvinne, og fødselsmysterier er kommet oss mye nærmere. Parmigianinos «Madonna med den lange halsen» kan stå som eksempel på manierismen som danner en eksaltert bro mellom renessanse og barokk.

Barokken krones med Michelangelo Merisi da Caravaggio: «Hyrdenes tilbedelse» fra 1609. Men selv om Caravaggio på mange måter gjør den hellige scenen hverdagslig, lader han bildet sitt med noe mystisk og opphøyd: Selv om det skjer i en stall blant fattige folk, forstår vi at det er et mirakel.

Liten plass for bibelhistorie i opplysningstiden og romantikken
Barokken er egentlig den siste virkelig store blomstringstid for madonnafremstillingene. Det er ikke så mye plass for det hellige, det usynlige i fornuftseneveldet i opplysningstiden. I rokokkoen og klassisismen dukker Maria med barnet bare sjeldent opp. Rokokkokunsten var opptatt av det lekne, sensuelle, flørten, og den erotiske spenningen. Klassismens kunstnere så seg selv som del av det store fremskrittet, og det var regnet som bakstreversk å beskjeftige seg med det religiøse. Heller ikke romantikkens kunstnere dveler ved bibelens ulike fortellinger. I stedet finner man igjen det guddommelige som en usynlig tilstedeværelse i naturen.

Den moderne madonna
Kanskje overraskende finner vi madonnaen oftere skildret i det tjuende enn i det 19. århundre. Modernismen byr på mange flotte eksempler både i fotografi, skulptur og maleri. Lewis Hine, Henry Moore og Marc Chagall kan nevnes som noen ganske få eksempler. En av de mest spennende tolkninger av dette motivet er Edvard Munchs «Madonna/Elskende kvinde.»

Her lot han den himmelske jomfruen, og den jordisk elskende kvinne i unnfangelsesøyeblikket smeltes sammen. Noe som opplevdes som dypt støtende på datidens mennesker. Det er viktig å forstå at Munch med dette ikke mente å trekke Madonna ned på jorden, snarere ønsket han å vise det guddommelige potensialet i den jordiske, seksuelle kjærligheten. Og slik sett tenker jeg at bildet kan tolkes som et radikalt religiøst credo. Kanskje sier han med dette bildet at det muligens ikke finnes noen gammeltestamentlig Gud i himmelen, noen romantisk gud i naturen, eller noen moderne gud i hver og en av oss. Kanskje finner vi det guddommelige nettopp i dette lille rommet mellom oss; i det magiske menneskemøtet, i unnfangelsesøyeblikket «... der den ene slekten rekker den andre slekten hånden ...», som Munch selv uttrykte det.

Samtidsmadonna
Også i vår egen tid finner vi Maria med barnet. Ofte som selvportrett. Både Cathrine Opie og Cindy Sherman har skapt sterke iscenesatte fotografier, der de både referer til det fotografiske motivet, men også tematiserer kjønn og kropp. Lena Cronquist har skapt et hjerteskjærende bilde av psykiatriens madonna. Et selvbiografisk skildring av tapet av et barn.

Den armenske New York-baserte kunstneren Tigran Tsitoghdzyan utforsker også Madonna-motivet med et samtidig tilsnitt [red. se bildet under]. Han henviser til at det i dag er teknologien vi dyrker. Vi er fanget inn, lenket til våre skjermer. Selv det hellige mysteriet går oss hus forbi.

Tigran Tsitoghdzyan: Madonna & Child, 2013  © Tigran Tsitoghdzyan.

Gerhard Richters S. mit Kind, 1995 [red. se bildet under] skal få stå som avslutning på dette vårt lille motivhistoriske streiftog, fordi det minner oss om at Madonna med barnet er et motiv vi gjennom alle tider har kunnet identifisere oss med. Fordi det samtidig som det skildrer Jesu fødsel også omhandler det evige hverdagsmirakel, at vi selv kan bringe livet videre: At vi kan skaffe oss et slags evig liv gjennom kommende generasjoner, prege våre ansiktstrekk og våre personlighetsdrag inn i fremtiden – og for å si det med Edvard Munch– «… Vi skulle forstå det hellige, det mektige ved det, og vi skulle ta hatten av oss som i en kirke.» (Munchmuseet MM N 63 Edvard Munch. Notat, datert 1929)